Herremann søker Ms. Love

Dette er Selveste Anders Hagberg.

Han er et 87-barn som sverget sin skolegang til sin store lyse skinnsekk, som ikke ble tagget på før slutten av barneskolen.

Anders søker kjærligheten. Og nå tenker du kanskje; "Stakkarslig type" eller "Dra ut å møt folk". Men nei, Hagberg er rett og slett en slik person som fortjener litt ekstra oppmerksomhet for alt strevet. Hans gode egenskaper og personlighet må spres ut i verden like fort som svinesnørra gjør per dags dato. Og det er nettopp det jeg skal gjøre. Nå skal jeg herved nyse deg i trynet:

Anders er Rælingsgutt, men er relativt kjent i andre deler av verden også. Hans sosiale liv har desverre blitt hindret i det siste av ekstremt mye jobbing som daglig leder. Jepp, daglig leder i en alder av 21. Han leter etter en som kan hjelpe han med å koble av fra arbeidslivet.

Anders er en ekstremt snill, høflig og rolig gutt. -uten å bli for cheesy. Han har sine øyeblikk med sjarmerende "gullkorn", som fint matcher hans humor. Han liker hjemmekvelder med film og Peppes på døra, men kan fint ta seg en pils innimellom. Anders liker generelt filmer og musikk. ORDENTLIG musikk! Musikk som er verdt å høre på. Han er tidligere lokalproff i fotball og har 2 hundevovver som han er veldig glad i. De ble igjen hjemme, da han flyttet ut med en kompis.

Han vet hva han vil i livet. Kanskje ikke helt ned til den minste detalj (som hvordan sokkene skal se ut når han skal gifte seg), men han vet hvor han har seg selv og har etablert seg selv og livet, såpass godt at han ikke er en av unggutta som løper vilt rundt og ikke vet hvor underbuksene har tatt veien. Jobb, leilighet, koselig vennekrets... deg?

Du må være jordnær, til å stole på og ta vare på deg selv. Det er viktig at du er åpen om hva du tenker på, med mindre det bare er hvordan farge på rougen Lindex ikke hadde på lager denne helgen. Du kan godt være noen år yngre, men da hadde det vært jæævla fint om du hadde vært voksen for alderen. Orker ikke noe fjortis-drama. (Nei, "fjortis" er ingen alder. Det er en tilstand.)

Og husk; kjærestesjuk, -ikke verpesjuk.

Ta kontakt.

Mvh Marita

Dommerplass i Jurypanelet Of Love.

Ms. Åleskjær blir gammel kvinne

Så ble Madeleiiiine Sophiiee eldre også.

Det er lenge siden jeg har sett deg, snakket med deg og fått latterkrampe med deg. Det er lenge siden jeg har sunket langt ned i togsetet på grunn av flaue høye sanger i togvognen med plastikkpose i munnen fra ei lita pike med hansker uten fingre ved siden av meg. Det er lenge siden jeg har prøvd å snakke deg i fra å sette tilbake en halvfull Litago sjokolademelk tilbake i kjøleskapet på Rimi i Oslo, fordi du ville "leve litt" før du fylte 18. Det er lenge siden jeg ble fascinert av perlene i de sorte dreadsene dine, og senere; blomsten i din rosa pannelugg. Jeg savner skoparret ditt der den venstre er sort og den høyre er rødbrun, med stripete strømpebukser oppi. Du så ut som en vakker underground-ballerina med sort strutteskjørt og med et flott "senter", turn-out og holdning. Det eneste du manglet var scullhead-hedphones og gips i tuppen av dine slitte converse sko. Jeg savner de sorte prikkene du malte på ved øynene dine, neseringen din og perioden du ville være kattepus. Virket som du ga opp da du fant ut at ekte værhår aldri ville vokse ut.

Du har møtt på utrolig mye motgang, og jeg er lei meg for at jeg aldri fikk være der for deg da du kjempet mot livets urettferdigheter. Jeg gråt for deg. Jeg hadde en tung skolegang, og selv om du kanskje ikke var klar over det, hjalp det å ha deg i español ell clasò and so on.. -ò. Det hjalp å ta følge med deg til Rimi, Kiwi, Bit eller Deli de Luca i pausen. Det var og er noe ved deg som gjør at jeg ikke føler meg alene i flamenco timene eller om du er med en hau av andre mennesker. Du var liksom så tilstede(!) og glemte meg aldri. Så, når det er sagt: Takk.

Jeg håper du har hatt 21 flotte år, så langt det har vært mulig, og at du til bursdagen din får alt du ønsker deg, som.. som...som en.. Lambi sau? Ønsker deg alt godt i verden, fordi du gir så mye uten å få det du fortjener tilbake. Og det er super synd. Fanthomas salut you.

Gratulerer masse med dagen, Ms. Madeleine Sofie Åleskjær!

Pink & purple plastic prank

En ukes tid nå har jeg fulgt med på en omtalt "prank". Så når resultatet kom, satt jeg med ned i god-sofaen med Love Hearts så hardt i hånda at ingrediens-printet satt igjen på pekefingeren og satte på disse videoene. I give you: Anders & Michael, på video bar'en til høyre!

Christoffer ble bare 8 år

http://www.dagbladet.no/2009/04/06/nyheter/den_ene/barn/unicef/barnemishandling/5642873/



Dette gjør at jeg koker.



Jeg har sterke meninger om svært lite, og kan bøye meg etter andres meninger og argumenter i ganske mange situasjoner og meninger. Men her tror jeg ingen kan mene noe annet enn at dette er uaktsomt drap.

Ja, vi vet at det finnes slike mennesker som mishandler barn og de får aldri straffen de fortjener. Men noe som kom ekstra overraskende og rystende på meg under denne lesingen, var at skolen ikke gjorde mer enn de gjorde. Som ansatt i skole og SFO ville slike KLARE(!!) tegn bli tatt til ledelsen og bli fulgt videre til saken hadde vært oppklart! Vi noterer "hver eneste skramme" på et barn, og informerer om skader til ledelse og hjem. Jeg blir satt ut når jeg leser:


"..Onsdag 19. januar er Christoffer tilbake på skolen. Synet som møter skolepersonalet sjokkerer dem. Det ene øyet er nesten klistret igjen. Ansiktet er kraftig opphovnet. Kontaktlæreren reagerer og kjenner på hodet hans. Det er fullt av kuler. Christoffers assistent reagerer på det samme. Men ingen av dem gjør noe med det. De slår seg til ro med at sykehuspersonalet må ha varslet barnevernet."





Videre står det: "..Mandag kommer Christoffer på skolen med nye skader. Han har så vondt at han ikke kan skrive. Han viser læreren et sår på skuldra. Det er nye hevelser og merker i hodet.Til assistenten forteller Christoffer at han fikk skadene mens han sov.— NN (stefaren, red anm.) var der. Mamma sov. Mamma ville ikke våkne, sier Christoffer. Heller ikke denne gangen varsles barnevernet."


Jeg mener ikke at skolen skal kontake barnevernet ved første blåmerke eller en kul i hodet, men det går ann å prate med resten av de ansatte om saken, si ifra til skolens ledelse, - skaff barnet hjelp, om nødvendig! Ikke ta det som en selvølge at sykepersonalet "sikkert har ordnet opp i saken"..



Det er mye annet feil og grusomt i denne saken som f.eks at det skrives at mennesker som kjente til denne gutten ENDA IKKE står opp for guttungen og forteller hva de kjente til under hendelsene, men jeg velger å reagere med frustrasjon på dette med skolens innblandelse (eller ikke stort til innblandelse i det heletatt, om du vil.)



Vi har kanskje ikke kjempeflotte lokaler, eller matservering til foresattes ønsker, men vi passer ihvertfall på at "barna våre" har det bra.

Fabolous!

Dagen i dag er en av få dager som faktisk er ganske så OK. Jobben var slitsom, jeg har spist junk i hele dag, leiligheten er rotete, jeg er dødstrøtt og jeg burde dusje. Og enda føler jeg meg helt OK! Det er fantastisk. Når jeg tenker meg om, så er det nok solen som gjør det. "It's hard to feel sexy in winterclothing!" Om det hadde vært opp til meg, hadde jeg bodd ved ekvator året rundt.

Har vært flere ganger jeg har fått spørsmålet "Hva har skjedd med deg?!", hver gang årets første vårsol og varmegrader dukker opp. Jeg aner ikke hva det er, jeg bare føler meg utrolig lykkelig! Og på et eller annet vis ser jeg lys i tunnellen på hver eneste problem jeg konstant sliter med i livet mitt, eller problemene jeg alltid møter på.

I år kan jeg, tidlig på morgenen før jobb, -gå ut av min egen dør og bare legge meg ned på badestranden og ligge der å loke et par timer før jobb. Når det er -20 ute og 1 meter med snø, har det ikke fristet like mye.

Men til sommeren..

Det er ikke som promenaden på St. Tropez i Frankrike. Det er Lørenskog. It doesn't get any better then this.

Så, nå skal jeg nyte livet så lenge det går, om det så bare er for i dag, skal jeg leve någenlunde problemfritt. Om du trenger en tjeneste fra meg, så er dette tiden å benytte sjansen. Dagen i dag er usedvanlig herlig!

Hvordan merker DU på kroppen at sommeren er på vei?

Steget skulle blitt tatt for lenge siden

Det burde det virkelig. Det får meg til å tenke hvor jeg hadde vært i livet om jeg hadde tatt dette steget for noen år tilbake. Levd livet slik jeg burde levd livet, da ungdomslivet startet. Det får meg VIRKELIG til å tenke. Hvem hadde vært vennene mine? Hva hadde interessene mine vært? Hvordan hadde skolen gått? Hvordan hadde mitt liv vært hittil om jeg kunne ha svart "Joda, jeg har det drit bra!" for hver gang jeg fikk spørsmålet "Står til?"....? Hadde jeg gått de 10 meterne frem og sagt noe, istedet for å bare sitte der og ikke gjøre noenting? Hvor hadde jeg da stått i livet?

Det har vært så mange "nesten". Aldri noen "fullført". -Og det irriterer meg.

Jeg bestemte meg tidlig at jeg måtte finne en måte og fikse situasjonen på, for jeg nektet å begynne å leve livet som 25 åring (Som 16 åring var 25 uendelig lenge til). 25 er 4 år til og jeg begynner å få hastverk. Så hva gjør jeg? Give a fuck og egentlig ha det dritt? Eller fortsette å prøve, og forhåpentligvis ha det utrolig fett når alt har ordnet seg? Hvor mye lenger gidder jeg sitte alene en lørdagskveld å vente på at noe skal skje? Det har blitt en livsstil. -Sitte og vente altså. Og vente.. og vente.. og vente. Jeg kjenner nesten ikke til annet i livet enn denne ventingen. Og det værste av alt er at jeg trives med det. Det føles så trygt og vite at steget vil ikke bli tatt i dag. Ikke i morgen. Ikke neste uke. Nei, Marita. Du trenger ikke gjøre drastiske forandringer i livet ditt... enda. Bare vent litt til du.

En sa til meg en gang, at når jeg fant den ene, ville alt bli bra. Men det gjorde det ikke. Dont get me wrong: å "hoppe i det" og tilbringe omtrent hver dag med denne gutten er det beste jeg noengang har gjort. Men i starten var det vanskelig å bare klare å bekymre meg for bare meg selv. Plutselig var det en person ekstra å ordne seg for. Pynte seg for. Være perfekt for. Som om ikke det å være perfekt for resten av menneskeheten var nok. Etter 2 år slapper jeg selvfølgelig mye mer av, og alt er herlig. Men om en dårlig periode dukker opp er det ikke like lett å grave seg ned og komme opp når jeg er klar for det. Reality check!

Situasjonen min har såret andre mennesker, fordi jeg ikke har klart å leve livet slik jeg vil. Man lærer vel så lenge man lever, og jeg har lært at ingen andre kan hjelpe meg enn meg selv. Jeg vet bare ikke hvordan enda. Så bare la meg vente. Som jeg pleier. Og la meg "hoppe i det" når jeg er klar. Tvang fører ikke til noe godt uansett. "Jeg sto aktivt i slalombakken da jeg var yngre, fordi jeg ble kastet ut i det. I dag rører jeg ikke et par slalom-ski.."

Om jeg ikke er verdt ventingen, er ikke situasjonen verdt det. Det handler om respekt og ta hensyn. Dette er ikke snakk om at jeg velger den grønne genseren istedet for den lilla, og at dèt er verdens undergang. Det er snakk om en hel biografi der kapittel 11-20 har tittelen: Steget som ikke ønskes å bli tatt. ......Akkurat nå!

By the way: Takk for at du ventet!

Frøken Trine 21 år

Så ble vår kjære Trine gammel dame! Joda, selvom Monsterbedriften, Pochahontas og Askepott fremdeles ligger i filmhylla begynner vi faktisk å dra litt på åra. Sier seg selv når filmene viser seg å være VHS og ikke DVD eller jævla fancy Blu-Ray'er. Vi synes det å gå på Kid Interiør er jævla fett og prøver å veie det opp med å gå på Spaceworld for å kjøpe... Biefilmen.

Jeg har kjent Trine i drøye 4 år, med mindre jeg har blitt for senil til å huske eksakt. Og jeg må selv si at vi har blitt ganske så gode venner. Vesla er trolig mest kjent for å pugge Se & Hør og Her & Nå hver uke. Hvorfor bruke opp 20-30 spenn på programblad, når du kan sende en sms til Myrvold og få en full oppdatering med en mye større innlevelse enn man selv klarer å forestille seg ved å lese stoffet selv. Hun har spesialisert seg på Johnny..? Jho.. Jonnh.. fuck. DEPP! Jeg legger opp debatter, utfordringer og konkuranser om ønskelig. 175,- per kamp. Vedding pr. kamp er påbudt.

Det er nå vi ikke ønsker å bli eldre. Vi merker midtlivskrisa nærme seg fortere enn den burde og at vi får panikk for hvert år. Man tenker på hvor stor del av livet man bare har brukt til å loke rundt og ikke leve det slik man burde. Bruk tiden godt, og ikke kast bort tiden på rettetang, da sveisen er jævla allright akkurat sånn som den er!

Uansett så håper jeg at du har en flott og rolig tirsdagsbursdag, også får du ta det igjen på den utvalgte fredagen. Men pass på, we're little-people. We aint gonna handle all that alcohol, baby girl.

Gratulerer med dagen, flotte menneske!

Alle hjerters dag

St. Valentines dag eller Valentines Day som de fleste kjenner det som.

Hvordan gikk Valentine fra å være en prest som viet unge forelskede par, til å bli et kjærlighethysteri blant nordmenn som skriver engelske kjærlighetsbrev til hverandre fordi å skrive på norsk høres for "teit" ut. Akkurat som "Alle hjerters dag". Neeeii, Valentines dagen er til fordi St. Valentine preste-mannen ble fengslet på grunn av ulovlig-å-gifte-bort-unge-par-under-nesen-på-en-slem-hersker-som-styrte-landet-på-den-tide-regelen. Ved å feire Valentines dagen er rett og slett for å vise vår kjærlighet til en annen og provosere denne strenge herskeren så hardt som bare mulig.

Selv har jeg aldri vært noen stor fan av Valentines dagen. Skuffelsen var like stor hvert år på barneskolen, da det ikke lå et kjærlighetskort med hjemmelaget hjerter på, på stolen min da jeg ankom skolen. Husker en gutt i klassen fikk noen venner av seg til å komme bort til meg under lunsjpausen i 4. klasse og si "Ole spør deg ass". Hvor jeg da med stor anger i etterkant, presterte å si "Eh, ja? Om han er så innmarri interessert får han være tøff nok til å spørre selv" etterfulgt av det største bitch-utrykket jeg noen gang har klart å presse frem. Løftet det ene øyebrynet så høyt jeg kunne, dyttet haken innover mot brystet og løftet venstre side av overleppa. Shitnice.

Da videregående kom, var jeg og mine relativt likegyldige til Valentines day'en, bortsett fra å bli mindre blide av å se folk som klinte offentlig og som helt tydelig klarte å vise at kisen ville få sengekos når de kom hjem og bort fra togstasjonen. Det er forøvrig ganske irriterende å være vitne til dette i nåtid også. Privatliv er privatliv. Ditt privatliv er ikke mitt privatliv, og jeg er ikke interessert i å ta del i ditt privatliv. Done, finito.

11.22: Så her sitter jeg da. Frokosten består av fettete bacon og Pepsi Max, ganske enkelt fordi jeg ikke gidder å gå innpå kjøkkenet, gå inn i kjøleskapet og fryse øre av meg før jeg finner pålegget jeg vil ha på. Straks er det shopping med brodern. Her skal det læres å handle på salg og bruke Gavekortet så effektivt og smart som mulig. Urban ut - Cubus inn. Har bedt samboer tydelig om å legge nøkkelen under den hemmelige blomsterpotta om han går ut noen sted, og at jeg vil være hjemme senere på ettermiddagen.

15.37: Brodern og jeg er hjemme. Det var ikke Daniel. Hjemme var heller ikke den jævla berømte husnøkkelen. Takk skal du faen meg ha. Valentine har hittil ikke bragt meg annet enn frostskader på fingertuppene etter telefonsamtalen jeg måtte ta for å få den madderfakhens nøkkelen der den hører hjemme, etter en 30 minutters gange fra Metrosenteret i 16 minusgrader iført Uggs og tynn skinnjakke. Patrick kom forøvrig hjem med ny Jeans, Sweatpants, hettejakke, 3 t-skjorter og magan full av burgere og luftinnholdene-utvannet Cola.

Da kvelden meldte sin ankomst dro vi til Lillestrøm, der Hr. Simen lagde Valentines middag til oss. Da Daniel gikk en tur med bikkjevovvepusen, fikk jeg streng beskjed om å sette meg i sofaen, legge et varmt teppe over meg om jeg frøys og sette på tvn hva enn jeg måtte ønske å se på. Telys ble også tent og peisen ble fyrt opp. Jeg var ikke ønsker på kjøkkenet. Middagen besto av Løvbiff, pøshe, fløtegratinerte poteter og gelè-potetmos. Etterfulgt av kaker, Cola og "Eagle Eye" i Playstationen. Jeg sovnet iløpet av sluttscenene i filmen men våknet brått av "DET VAR BRA FILM DET!" og jeg fikk en reaksjon som overhodet ikke var planlagt. "Hva skjedde!? hva skjedde?! hjem.. sove.. kake.. Zz."

Vel hjemme og varmeovnene godt plassert ved føttene: Boblejakken er fremdeles på, dratt opp etter nesa. På bordet plasserer jeg et Valentines kort, med en liten andunge som gir en fluffy bikkje søte gaver, som motiv. Its not nuch, men det var det vi ble enig om. "Faen, orker ikke noe kliss". Selv har jeg klagd over et kraftig sug jeg har hatt etter marsipankake de siste 2 ukene, og dermed fikk jeg en mellomstor KNALLrød hjerte-parsipan kake med 3 roser på og påskrevet "Be My Valentine" på. Og først når jeg skriver dette, ser jeg hvor LAME mitt kort var. Smil. Men det er ikke så alt for ille når jeg kjenner til en liten hemmelighet og kan bevise at denne kaken brukte han trolig ikke en femmer på. Men det er HELT greit, for tanken var pus!

Nå er det nerdete World Poker Tour. Drøm søtt og kos puta ekstra godt i natt.

Større åpenhet om psykiske lidelser

Lettere psykiske lidelser har blitt så ekstremt utbredt de siste tiårene at de blir sett på som store folkesykdommer. Om jeg skal sette dette litt på spissen, så er vi da ikke redd for å snakke ut om forkjølelsen vi var så uheldig å bli smittet av? Selvom det ikke har gått så langt enda, så ser vi nesten på det på samme måte. Vi tar utrolig lett på det, fordi "de fleste" har faktisk en eller annen form for psykiske lidelser, om man vrir og vender på det lenge nok.

Utbrenthet, depresjoner, spiseforstyrrelser, aldersdemens, angst og fobier — psykiske lidelser kommer i mange former og symptomene kan være diffuse. Graden av plager varierer fra psykoser, som gjør det vanskelig å leve et liv utenfor en psykiatrisk institusjon, til uro eller depresjoner som tidvis gjør livet tungt å leve. Nedsatt mental helse vil, som nedsatt somatisk helse, påvirke vår hverdag og våre aktiviteter. - SSB.no

Vi jobber oss i hjel, hendelser går mer innpå oss en tidligere og noen har et sykt forhold til mat. Disse hendelsene kan være alt fra dødsfall, en dårlig karakter fordi vi har så høye forhåpninger til oss selv eller fordi noen har fortalt oss akkurat hvordan vi skal eller burde være! Men hvem er disse "noen"? Jo, -media.

Jeg er fremdeles i sjokk etter at jeg, for noen måneder siden leste den amerikanske versjonen av "Cosmopolitan". (så vidt jeg husker). Her var det side på side med artikler om hvordan du burde sitte på stranden for å ikke se "tjukk" ut, hvor det også var avbildet paparazzi fotografier av superstjerner i forskjellige positurer som viste hvordan man "kunne sitte og hvordan man IKKE kunne sitte". Slike elendige småting proppes inn i hoder til ungdommer og noen tilfeller; unge voksne og ødelegger dem litt etter litt. Dette A4 arket limes fast i bakhodet med superlim og denne veggen vil bli fylt opp med med masser av ark med negative kommentarer, artikler, tv programmer og dine egene tanker du får om deg selv hver gang du ser deg i speilet og finner nye "feil" litt etter litt. Om jeg blir deprimert over et par pupper i Se & Hør, synes jeg synd på Amerikanerne som leser sladreblad som om det skulle vært VG.

1/5 nordmenn vil til en hver tid lide av en psykisk lidelse.

Hver 4. nordmann går, eller burde gå til psykolog. Ta vare på deg selv og helsa di. Ta'ræ en velfortjent ferie. Null stress. Kutt ut kaffen.

I'm so glamorous, I piss glitter.

Jeg hadde time hos gynekologen litt ut i uka for å få tatt den årlige celleprøven. Tidlig en morgen ringte de fra legens kontor for å fortelle at de hadde fått en avbestilling, og at jeg kunne komme inn tidligere, - faktisk samme morgen kl 09:30. Jeg hadde akkurat fått alle i vei til skole og jobb og klokka var allerede blitt kvart på 9. Det ville ta minst 35 minutter å kjøre til legen, så jeg hadde litt hastverk.
Som de fleste kvinner ville jeg bruke noen minutter ekstra på underlivshygiene før et besøk hos gynekologen, men denne gangen var det ganske enkelt ikke tid for en grundig rengjøring. Jeg tok derfor bare en vaskeklut som tilfeldigvis lå ved servanten på badet og vasket meg litt raskt 'der nede', slik at jeg iallfall så presentabel ut. Da jeg var ferdig, kastet jeg vaskekluten i skittentøykurven, slengte på meg klærne, hoppet inn i bilen og kjørte i ilfart til undersøkelsen.
Jeg måtte bare vente et par minutter før det var min tur til å gå inn til legen. Da jeg, som alle kvinner, hadde vært gjennom denne prosedyren flere ganger i livet, hoppet jeg vant opp på undersøkelsesbenken, tittet opp i taket og innbilte meg at jeg befant meg i Paris eller et annet sted laaaangt borte.
Legen kom inn, og jeg må jo si at jeg ble litt forbauset da han sa: "Oi da, i dag har vi virkelig anstrengt oss!". Jeg svarte ikke og sukket av lettelse da undersøkelsen var over for denne gangen.
Resten av dagen gikk som vanlig med vasking, innkjøp og matlaging.
Da skolen var slutt og min 6-årige datter lekte for seg selv, ropte hun fra badet:
"Mamma, hvor er vaskekluten min?"
Jeg sa til henne at hun kunne ta seg en ny fordi den gamle skulle vaskes. Hun svarte: "Nei mamma, - jeg må ha akkurat den som lå på servanten. Jeg hadde jo pakket inn alt glitteret mitt i den!!"

3. Advent

Store ting kommer i små innpakninger

9. desember, forlot Puma oss, 18 uker gammel, ved avliving pga et kattevirus som oftest rammer rasekatter. Puma var halv Ragdoll..Den siste gangen jeg tok på henne, var da hun holdt på å falle ned fra legens stol, da hun prøvde å klatre..

Nå er jeg alene igjen. Ingen mjauing, ingen som kræsjer systemet mitt på pcn ved å hoppe på det. Jeg sitter å stirrer på et tomt klatrestativ og det er fremdeles mat i skåla. Jeg forbanner meg selv over at jeg ikke var der for henne, de siste sekundene. Men jeg klarte ikke.. Jeg vil huske henne som den nysjerrige kattungen som tuslet rundt på legekontoret. 30 min etterpå var hun ikke der med meg. For 45 min siden ante jeg fred og ingen fare. Men jeg fikk ikke medisinene jeg ville ha. -for det fantes ingen.

Istedet for å la henne gå hjemme og bli dårligere og dårligere, sa jeg at om det var små sjanser eller ingenting å gjøre, så kan dere ta henne nå med en gang. Det var en vond avgjørelse, men jeg tror det var den rette. Det viste seg at det ikke var noe å gjøre med det..Nå er det så alt for tomt her. Ikke en lyd..

I dag måtte jeg dra ut tiden på kjøpesenteret etter jobb fordi jeg ikke ville hjem. I går natt gruet jeg meg til å legge meg, fordi jeg ville ikke stå opp med mindre jeg ble vekket av mjauing som jeg pleier. Hele leiligheten er så utrolig tilpasset lille frøkna mi. Nå trenger jeg plutselig ikke lukke igjen alle dører og vinduer. Jeg måtte henge opp tråden fra persiennene. Jeg kan ha lys på bordet og planter i vinduet. Alle disse små hverdagslige tingene som konstant minner meg på det..Først NÅ har jeg skjønt hvor stille selveste stillheten faktisk er..

http://ullaogulrik.piczo.com/?g=50039395&cr=4

2. Advent

Vil bare ønske alle sammen en god jul og et godt nyttår. For noen er det ikke jul før 24. For meg er det jul i slutten av november. Så det så! Kos deg med smågamle pepperkaker fra Europris, eller hjemmelagde. Mandariner og appelsiner med nelikker i, og askeladden på tvn. Tre Nøtter til Askepott og Mikkes jul på NRK1. Jan Werners julealbum og Aslins Putti Plutti Pott.

God juleklem fra meg og Puma.

No har me vaska golvet. Nei, ikke egentlig.

Det skjedde noe rart noe da jeg flyttet. Jeg begynte å interessere meg for gardiner, telys og organisering. Jeg nynner når jeg lager mat, og rydder opp etter meg etterpå. Jeg synger på julesanger som om jeg er alene, helt til det går opp for meg at det faktisk er fler i rommet, og må forsvare meg ved å innrømme at jeg ter meg som en sær kattekjerring tatt ut fra Emil i Lønneberget, og at jeg er fullstendig klar over dette. Jeg snakker engasjert om hvorfor jeg setter rømmen og gulrøttene inn i øverste hylle i kjøleskapet isteden før nederste hylle, og ignorerer at andre halvpart overhode ikke virker interessert, mens han ser på Beckhams kommende lag, Milan, spille på Canal + Sport. "Helt enig" hører jeg fra stuen, og jeg fortsetter å fortelle om at den ildfaste formen og teflonpannen er satt feil i skapet, og at jeg tar meg av ryddingen av den rene oppvasken neste gang.

Jeg støvsuger konstant opp kattehår og løvblad Puma har dratt inn i stua fra yttergangen. Jeg støvsuger edderkopper og gir de et herlig hjem i støvsugerposen inntill videre. Enten dèt, eller så legger jeg en bok over dem, og venter til en annen kommer hjem og kan ta det for meg. Boken kaster jeg.

Jeg drikker fremdeles ikke kaffe, men dytter i meg Grønn te fordi det skal "rense kroppen". Og la meg si det slik. Hell ned en kopp før du legger deg, og du kommer til å pisse urter resten av natta. Skal ikke påstå at "grønn te" opplegget reddet min kulhet, men da får jeg redde meg inn ved å fortelle at har klart å drukne 2 kaktus og drepe èn regnskog-plante. - Det må vel sette en stopper for mitt husmor-rykte.

Resten av dagen bruker jeg på min Ipod, Wall-E på pcn, Photo Shop, dans og skrape opp kattedritt fra frøknas do. Enten dèt, eller at jeg forteller frekke jenter ved navn "Marita" at de kommer til å bli akkurat som meg når de blir stor, og at de da burde slutte å vokse by now.. Beware, og skaff platåsko.

Puma er hjemme!

Da var Puma hentet hjem. Og hun møtte sin nye familie på selveste Halloween!

Med en gang vi åpnet transportburet, luktet hun først på gulvet, og innen 5 sekunder var hun på vei rundt dørlistene og en liten all around tour i leiligheten, stort sett uten problemer.

Hun får forøvrig ikke lov til å gå inn på toalett, da vi er redde for at vi glemmer å lukke igjen dolokket og hun vil drukne..

Pumapusen ble hentet veldig sent på kvelden. Dermed ble det fort sovetid. Hun fikk være med inn på rommet etter at vi klart hadde vist henne hvor kattedoen og matskålene var og at hun hadde vist at hun klarte å huske hvor doen var. Så fort vi skal til å legge oss gikk hun fra å være en litt småutslitt pus, klar for å legge seg, til en kitty high on speed. Hun hoppet som en gal rundt i senga etter noe som så ut til å være.. tja.. usynlig. Da vi slukket lyset ruslet hun rundt omkring på madrassen og snakket litt for seg selv. Tror kanskje det var en blanding av småskravling og gråting etter mammaen sin. Til slutt sluknet hun i armkroken min..

Den natten ble det lite søvn til tross for at hun sovnet "fort". Hun våknet relativt mye iløpet av natten og jaget etter tærne våre under dyna, og jeg hadde selfølgelig ikke ro i sjela til få sove, med tanke på at vi når som helst kunne vri oss rundt og mose pusen any second.

Den morgenen snudde jeg meg rundt etter en "SKIKKELIG GOD NATT SØVN" klokken 8 om morgenen, og så at vesla lå inntil ryggen min med alle potene i taket og småsnorket.

Etter dette har det bare gått bedre og bedre.

Mens Daniel fortsatt sov, gikk vi i stua for å spise frokost og se på tv. Og ja, hun er helt i 200 og er mer hyperaktiv enn det jeg noen gang har vært, men hun satt faktisk stille å så på tv. Eller.. storskjerm, alt ettersom.

La oss hoppe til nåtid: I dag. Den dagen i dag var nemlig morsom. Både jeg og Daniel våknet midt på natta av en forferdelig stank. Vi visste at hun luktet litt urin etter turen, men hadde ikke hatt lyst til å stresse henne med å bade enda, etter en turbulent flytur og i et nytt hjem. Dvs, frem til NÅ! Vi begynte å spekulere i hva dette kunne være for noe. Ikke bare fiser hun, men hun hadde rett og slett et par skikkelige danglebær på bakenden. Disse var vanskelig å fjerne da vi ikke engang fikk lov til å -se- på stumpen hennes. Det ble bare med tanken, og kvelden kom. Jeg er virkelig glad for at hun foretrakk å ligge på Daniels side med bakenden vendt mot nesa hans, den natten.
Den morgenen sto jeg sykt tidlig opp, ganske enkelt fordi jeg ikke ORKET å sniffe inn kattebæsj lenger. Jeg tok henne inn i dusjen:

Da Daniel sto opp, tok han henne i dusjen, og fra badet hørte jeg lyse hyl. Det varte bare noen sekunder, og da hun kom ut så hun ut som en deprimert liten rotte. Aldri ledd så mye i mitt liv. Men hun luktet i det minste god shampoo, og hatet hun fikk til Daniel forsvant fort da hun fikk en kokt skinkebit. (Dette har jeg lært av Sissel og pusen hennes -søte store bin laden).

Vi har i senere tid klart å klippe av danglebærne uten så alt for mye bråk. Hun sover store deler av dagen. Kattunger sover i gjennomsnitt 18 timer i døgnet, og det stemmer nok ganske greit! Hun sover ut i de lange timer, og hun finner seg alltid nye steder å drømme på.

Amputerte flytteføtter

Da var det gjort. Vi gikk fra 26 kvm til 65 kvm, og det er herlig. Jeg slipper å spise på det 30 cm høye stuebordet og kræsje i veggene i den biiittelille glassdusjen hver gang jeg skal shampoonere hårtuppa. Synd er det jo såklart at jeg ikke lenger kan sitte i sofaen samtidig som jeg kan ha èn fot på senga og èn arm ved komfyren hvor jeg mekker hurtigmat. Og trengte man en gaffel eller diverse var skuffen rett ved sofaens armlene. Vel vel.. I gjengjeld får jeg bevege meg mer uten å bulke kneet i det forbannades (igjen:) stuebordet, eller snuble i støvsugeren når jeg må på do om natten etter all colaen jeg -en gang hadde- i kjøleskapet ved siden av tvn. Ikke en flatskjerm altså. En 32" widescreen. En stor kasse som tar hele 1 000 000 kvm i leiligheten som i seg selv bare er litt over 20 kvm. Eller noe sånt. Jess. Bortsett ifra alt dette kan jeg jo også nevne at når man bor sammen med noen på 26 kvm (eller 26 cm, alt etter som), så blir toalettbesøkene fort svært "tense". Her er det snakk om å sette på vaskemaskin, dusj og vask før man gjør noe som helst. Man sitter bokstavelig talt oppå hverandre uansett hva, så sofaen er plassert rett utenfor dodøren. "Du.. unnskyld meg asså, men du må gjerne sette opp VOLUMET PÅ TVN hvis du ønsker?!"



I vårt nye nydelige kryp inn, er alt fordelt i hvert sitt rom. Alt er herlig herlig. -Om man bare ser bort ifra det faktum at det er flere rom å støvsuge, rydde og vaske. Heldigvis finnes det en miniatyr-oppvaskmaskin som gjør tanken på hushjelp-jobben litt lettere. Derimot bråker kjøleskapet herfra til helvete, vaskemaskinen spyr høye strømregninger og komfyren lekker fett som jeg faen ikke klarer å vaske bort. Jeg ønsker meg Jif kjøkkenspray og microfiberkluter til jul. Også jo, det er ikke lenger 5 min til jobb. Jeg må sykle 30 min før jeg ankommer arbeidet, noe som tilsvarer at jeg må gå hjemmefra 1 time før jeg starter, når snøen kommer. Halleluja for frossent regn.



Den første dagen vi begynte flytte over saker og ting, kjøpte vi også samtidig disse flotte hvitevarene og en hau av brunvarer.



"Jeg vet om en som selger en sofa.. 1000,- 3+2 seter."

"1000,- ? jeg har sett en til 500,- Men greit, dra å hent den."

"Ok. Flott."

"Tror du vi får plass til den da?"

"Nei..?"

"Ok.. Men du skal hente den?"
"Ja..?"

"Om de får plass.. Får vi plass til noe annet enn de 2 sofaene da..?"

"Ja..?"

"Ja, okei.."



Hva tror du sitter fast i den jævla gangen inn mot stua og trolig må amputeres for å komme igjennom den unormale smale døra i den nye leiligheten? Det var ikke den geniale microfiberkluten for å si det sånn. Også jo! Den ene kjøkkenstolen i stål vipper! Og er det noe jeg hater mer enn den merkelige skapningen i sølv som tripper wicked fort rundt på dogulvet og leker død når jeg prøver å mose den, så er det stoler som vipper! Sheize.



Men alt dette lyses opp av tanken om at jeg faktisk ikke kan høre mobiltlf ringe om jeg er i andre siden av leiligheten, og at jeg skal få en pus om 14 dager.

Pumapumapumapumapumapuma-pusen <3

"Og alle kidsa må være gærne, skreiv hits så jeg sto på tærne, og nå vil alle være venn."

Ok. Så.. Altså.. jeg jobber med en rekke vanskelige mennesker. Mennesker som kan være veldig vanskelige å lese, og noen ganger FOR lette å lese. De har hunørsvingninger, kan være agressive og sykt klengete. Noen kler seg som 16 åringer og snakker rett fra levra. Nei, jeg snakker ikke om mødre i 40 års krisa. Jeg snakker om barn i alderen 6-12! Så etter dag ut og dag inn med 72,5 barn slengt rundt begge armene og bena, kjærlighetstegninger og drapstrusler, begynner jeg å bli greit sliten. Og det har bare gått 2 uker siden SFO startet. Og skolen startet ikke før i dag. Det er jo et jævla godt tegn!



Det er noen jeg virkelig ikke skjønner meg på. De kan være svært voldelige, dvs. bare mot meg. De måtte jo selvfølgelig like Bjarne som er 21 år, 2 meter høy og som er veldig kraftig bygd, som faktisk er klar over at han fysisk kan forsvare seg om det skal komme en 4. klassing bak han for å denge'n. Jeg er ikke et kraftig, 2 meter høyt mannfolk! Og det kan jeg desverre ikke gjøre så mye med. Så det får bare være med denginga da.



Andre dager kan de være hyperglade, men jeg blir fremdeles relativt forslått, ganske enkelt fordi kroppen min ikke er bygd for å få 8 andreklassinger over meg samtidig. Ergo: Da var man back to basic. -En arbeidsplass med helsefarlige risikoer.



I dag smisket jeg mer enn jeg noen gang har gjort før. Og det var ovenfor en av skolens største bøller, som nå har begynt i 4. klasse. Dette er altså den eneste måten man kan redde seg selv fra å ikke rømme tidlig fra jobb med perler og modelleire i håret, en pinne fra skolens skog i rævva og en stor kul i hodet pga en eller annen sandkassebøtte som på et "merkelig vis var sendt ned fra himmelen."



..Og nesten like merkelig som denne sandbøttens stamsted, var også gaven jeg i dag fikk fra denne samme eleven. En oppblåst helsehanske. Jeg har jo alltid ønsker meg en slik en. En oppblåst helsehanske. Eller nei, det var en oppblåst helsehanske med påtegnet ansikt på hver finger. Også jo, den heter Marita. Det fikk jeg streng beskjed om. Jeg prøvde å ro meg unna ved å påpeke at "denne hadde jeg da alldeles ikke plass til hjemme på kjøleskapet. Jeg kunne desverre ikke ta den imot!" Fikk da en leksjon på hvordan man kunne mose den ene fingeren sånn at magneten kan feste seg på kjøleskapsdøra. Så der var jeg; 25 min før jobbslutt og rød i trynet av all den energien jeg måtte bruke for å prøve å stappe hele denne hanskeballongen oppi veska. Den ligger der enda, og det tjener ingen hensikt at jeg skal ta den opp derfra. Av en eller annen grunn er den småklissete og jeg liker ikke at en gummihanske, med et grønt ansikt og som har navnet MARITA, ikke skal skjermes for omverdenen..



Derimot er jeg kanskje fritatt fra bank resten av uken..

Jeg, på en annen side har alltid vært snill pike.

Dystert på Lørenskævven.

Det har regnet konstant i over èn uke nå, og når man bokstavelig talt bor i en skog, blir en regnværsdag relativt mye værre enn den trenger å være. Store, svarte, jævla skogssnegler dekker til skogsstiene og formèrer seg nærmest under føttene til folk. De er ekle!

Jeg har forøvrig ikke sett så mye til meitemarker. (Meitemarker? Meitemark? En meitemark, flere meitemark.. Um..) Jeg har forøvrig ikke sett så mye til MEITEMARK rundt her. Og bare dèt er jo ikke dårlig. Da slipper man ihvertfall lukta som damper opp fra nyvåt asfalt. Du kjenner duften bare jeg nevner det, gjør du ikke? Mmmm.

Ting er generelt ikke så jævla fett her. Skolen og SFO har startet; dermed er jeg i fullt arbeid, og overstressa og har hjertet i halsen fordi jeg bekymrer meg over hver en snubling og hvert et skrubsår. Det er overraskende mye krangling mellom unger "nu te dags". Og det passer meg ikke så jævla bra å være peacemaker til støtt og stadighet. Jeg har da ingen formening om Klaus eller Jonas hadde den gule spaden først! "MARITA HAD'EN FØRST! Dere får grave i sanda med hendene om dere ikke klarer å være kompiser!" - sier jeg bare, og setter meg ned i sandkassa og koser meg med min egen, fine, gule, nye spade. Vel.. jeg tenker det ihvertfall. En gul spade er jo trossalt en Big Deal i klasse 1B. Dessuten får jeg sjansen til å leke Gud. -Noe- må jo jeg også få ut av dette. Must be sumtin in it for me også, når unga bruker halve friminuttet på å bruke meg som målestokk foran alle de andre ansatte for å vise hvor kule de er. "Jeg rekker deg til haaalseeen jeeeeg. Hvorfor deeet? Åh..Tjue? Jeg trodde du var en kortvokst feeemtenåring jeeeeg." Det blir lange dager og dagene jeg trodde jeg hadde fri blir fulle arbeidsdager.

Dessuten vil jeg benytte anledningen til å syte enda litt mer om min vonde arm. FOR.. det har seg slik AT.. Jeg var å tok blodprøve. Og tross for min kompliserte fødsel, har jeg ikke vært plaget av sykdom og sykehusbesøk. Så dette var altså min første blodprøve. Og pga min hysteriske store skrekk for nåler; også kalt blod og skadefobi, brukte jeg mye av tiden min til å spørre og terrorisere andre med spørsmål om hvordan en slik prosedyre blir satt til liv, og har bedt utallige mennesker klype meg så jeg skal få en følelse av hva jeg kunne forvente meg. Da dagen kom, kaldsvettet og hyperventilerte jeg til de grader. Nei.. det er ikke sant. Jeg kaldsvettet og hyperventilerte 2 uker i forveien. Var sånn det var. Sorry.

Når jeg kom inn på "Labratoriet" som de så fint kalte det, så.. forresten!! Hvem er det som kaller en blodprøverom for Labratorium? Da ber de jo om å få grinete og vettskremte mennesker inn dit. Yeh-llo! Men jo.. altså: Jeg lukket øynene og bestemte meg for at jeg ikke skal se èn dråpe blod så lenge jeg er inne på dette legesenteret. Og alt gikk flott, bortsett fra at blodprøven gjorde mye vondere enn jeg hadde trodd, så noe må hun jo ha gjort feil.. Da det var gjort rettet jeg meg opp og åpnet øynene. Tror du ikke den søte, eldre damen hadde plassert glassene med blod, pent og pyntelig på legebenken rett foran trynet mitt? Jeg kjente med en gang meg ble litt svimmel. Men samtidig klarte jeg ikke unngå å tenke min første tanke: At blodet mitt var mye mer lilla enn det blodet jeg så komme ut av pekefingeren min da jeg kuttet meg med fruktkniven.

Og når du ser på bildet, så tenker du sikkert: "Jammen det der er da iiingenting!" Jeg driter i om det ikke er noentingen i forhold til andre blåmerket andre har hatt. Poenget er at det gjør hypervondt og hele armen stivnet de første dagene. Nå har det snart gått en uke, og blåmerket begynner å bli gult og det klør litt. Og 4 the record: JA. Det der èr faktisk en albue. Ikke en forvokst finger eller noe.

Når jeg tenker over det har jeg greit mange fobier. Jeg er faktisk redd veldig mye. Jeg er veldig redd nåler. Det er et under at jeg har hull i ørene. Jeg blir ør om noen snakker om skader og sykdommer. Jeg begynner forøvrig å merke symptomene på de sykdommene det evt. er snakk om. Det pleier jo å være veldig gunstig. Spesiellt med tanke på at jeg faktisk ikke vet hvor mange av dagene jeg har vært borte på skolen og fra jobb faktisk har vært nødvendig og hvilke dager jeg faktisk har vært smittefarlig for noen. For øyeblikket er jeg redd for blåmerket mitt og hvorfor det bare blir større og større. Jeg er redd for den blodklumpen jeg har på overarmen og håper at den ikke blokkerer noe viktig dill dall-omløp i kroppen. Jeg er redd for Ukjent Nr. Jeg er redd for tlf samtaler fra folk fra jobben. Jeg er redd Shæfere, Dobbermann(er?), Rotweilere(?) og Scary-shit-Chiauauaer. Åh, herregud! - jeg er redd for å få fotballer i trynet! Jeg er redd for karuseller, men jeg kan godt ta Tømmerrenna og spise sukkerspinn. Eller nei, jeg er redd sukkerspinn. Jeg er redd orange platinablondiner med sol(slalom)briller. Jeg hadde dødd på flekken om jeg hadde møtt Paris Hilton i en bakgate på Holmlia.

Og til slutt: Ikke gjør ekkelt mot noen.

(Ja, han sa faktisk -å ikke gjøre ekkelt-)

"Tryna i brunkremen"

Quoten kjenner vi alle til. Jeg forbinder denne setningen med "tryna i kuruka", "tryna i elefantbæsjen" eller "tråkka SKIKKELIG i salaten". There's a thing called - too much!
Ja, okei. Tennene ser hvitere ut. Men hva skal en rosin med pen perlerad?

Folk skriver om dette til støtt og stadighet, og jeg må ta dette opp på nytt: Rosa boblejakke, strikk rundt bena, øynbryn opp til panna og teatersminke. Og ja; This goes for all the GIRLS out there TOO!

Også synes jeg at de menneskene som faller innenfor denne type kategori, kan slutte å glane så masse når jeg går forbi dem på senteret, med sneakers, Batman genser, lue og shorts. Det er ikke pent å stirre. Forresten, du svetter.. Den fine fargen fra ansiktet ditt har landet på halsen. HALSEN! Gud forby at man skal smøre det neddover HALSEN!

Over og ut.

All I want 4 christm...um, TODAY!

Kjære Gud og Julenissen.

Kan jeg være så snill å bli kvitt faenskapen nå til høsten, slik som planlagt? Da kan jeg være som alle andre. Trenger ikke være perfekt altså. Men average hadde vært flotters!

Også vil jeg ha 1. prioritifitatasjon til leiligheten vi har sett på. Er litt lei av å bo i en kasse med et liten lufteluke som vindu, kjenner jeg. Og kan du være så snill å la utleieren godta puser? For atte jeg stikker snart til Kristiansand på egenhånd for å hente en liten orange eller en tricolor perserpus. Ikke bekymre deg. Jeg skal ha med reisebur. Det er en 6 timers tur omtrent, men dobesøk blir ikke noe problem. Den kan tisse på flaske! Smil. Jeg har kjøpt matskål og kattedo. Men kattedoen kommer ikke i posten før om noen uker, skjønner du. Kanskje du kan få bilen til å gå ekstra fort på hjemveien? Da trenger ikke pusen å holde seg så lenge nemlig.

Den skal hete Puma, og jeg har malt navnet på matskålen og alt. Jeg skal på Ikea for å kjøpe kattekurv og sånn, sååeee... kattepustillatelse i den nye leiligheten hadde kommet fint med altså. Det skal være en innekatt, men jeg skal gå tur med den om den vil. Den skal få klatrestativ og skal få sove på puta sammen med meg om den har mareritt om skumle hundekjeks og sånn. Jeg lover!

Jeg ønsker meg også speilreflekskamera, nytt digitaltkamera, videokamera og printer. Også jo! roterende dvdskap! Oooh! Nice shit! unnskyld.. nice... things.. Smil.

Test deg selv

Siden er www.style.com.msn.no, og disse er noe av de hysteriske testene jeg har tatt i hele mitt liv. Har virkelig fått trent smilemusklene, mens jeg har avgitt svarene mine. Spørsmålene og svaralternativene er latterlige!

Test deg selv: Er du mannen i forholdet?
Vi blåser støv av det gamle kjønnsrollemønsteret og spør: Hvem går med buksene i ditt forhold? Hvem har tatt rollen som mann - du eller han?

Resultat
Resultat: Sporty tøffing. Du er nok det noen vil kalle en guttejente. Du er ingen fan av høye hæler, sladder og meningsløse drittserier som 'Sex & Singelliv'. Du foretrekker nemlig at ting er funksjonelle og aktiviserende. Du er sporty, lojal, ukomplisert og real, men kunne nok med fordel vært litt mer åpen for ting du ikke interesserer deg for. Det du synes er fjollete og teit er nemlig veldig spennende for andre. Og kanskje har du ett og annet å lære, du også, for let's face it - du er ikke akkurat noen lilje i festlige anledninger. Og nei, mokasiner kan ikke klassifiseres som festsko til damer.



Er du mamma eller kompis?
Skriker du når underbuksene hans flyter, eller trekker du på skuldrene og legger dine ved siden av? Test hvilken rolle du har i forholdet deres her!

Resultat
Resultat: Den humoristiskeSLIK ER DU: Kjæresten din har et fantastisk forhold med deg i muntre rammer. Du er alltid klar med en kvikk bemerkning, og er det konflikter i anmarsj, avverger du dem elegant med en god latter. Du er morsom og lett å være sammen med, og dere ligger garantert og vrir dere av latter med jevne mellomrom. PASS PÅ: Husker du å si fra til ham når du blir såret? Eller avfeier du det bare med en kjapp replikk? Faren er at han gang på gang tramper over grensene dine, fordi du aldri forteller ham dine virkelige behov. Du bryr deg ikke om å snakke om problemer, og går sjelden i dybden av følelsene dine.