"Og alle kidsa må være gærne, skreiv hits så jeg sto på tærne, og nå vil alle være venn."

Ok. Så.. Altså.. jeg jobber med en rekke vanskelige mennesker. Mennesker som kan være veldig vanskelige å lese, og noen ganger FOR lette å lese. De har hunørsvingninger, kan være agressive og sykt klengete. Noen kler seg som 16 åringer og snakker rett fra levra. Nei, jeg snakker ikke om mødre i 40 års krisa. Jeg snakker om barn i alderen 6-12! Så etter dag ut og dag inn med 72,5 barn slengt rundt begge armene og bena, kjærlighetstegninger og drapstrusler, begynner jeg å bli greit sliten. Og det har bare gått 2 uker siden SFO startet. Og skolen startet ikke før i dag. Det er jo et jævla godt tegn!



Det er noen jeg virkelig ikke skjønner meg på. De kan være svært voldelige, dvs. bare mot meg. De måtte jo selvfølgelig like Bjarne som er 21 år, 2 meter høy og som er veldig kraftig bygd, som faktisk er klar over at han fysisk kan forsvare seg om det skal komme en 4. klassing bak han for å denge'n. Jeg er ikke et kraftig, 2 meter høyt mannfolk! Og det kan jeg desverre ikke gjøre så mye med. Så det får bare være med denginga da.



Andre dager kan de være hyperglade, men jeg blir fremdeles relativt forslått, ganske enkelt fordi kroppen min ikke er bygd for å få 8 andreklassinger over meg samtidig. Ergo: Da var man back to basic. -En arbeidsplass med helsefarlige risikoer.



I dag smisket jeg mer enn jeg noen gang har gjort før. Og det var ovenfor en av skolens største bøller, som nå har begynt i 4. klasse. Dette er altså den eneste måten man kan redde seg selv fra å ikke rømme tidlig fra jobb med perler og modelleire i håret, en pinne fra skolens skog i rævva og en stor kul i hodet pga en eller annen sandkassebøtte som på et "merkelig vis var sendt ned fra himmelen."



..Og nesten like merkelig som denne sandbøttens stamsted, var også gaven jeg i dag fikk fra denne samme eleven. En oppblåst helsehanske. Jeg har jo alltid ønsker meg en slik en. En oppblåst helsehanske. Eller nei, det var en oppblåst helsehanske med påtegnet ansikt på hver finger. Også jo, den heter Marita. Det fikk jeg streng beskjed om. Jeg prøvde å ro meg unna ved å påpeke at "denne hadde jeg da alldeles ikke plass til hjemme på kjøleskapet. Jeg kunne desverre ikke ta den imot!" Fikk da en leksjon på hvordan man kunne mose den ene fingeren sånn at magneten kan feste seg på kjøleskapsdøra. Så der var jeg; 25 min før jobbslutt og rød i trynet av all den energien jeg måtte bruke for å prøve å stappe hele denne hanskeballongen oppi veska. Den ligger der enda, og det tjener ingen hensikt at jeg skal ta den opp derfra. Av en eller annen grunn er den småklissete og jeg liker ikke at en gummihanske, med et grønt ansikt og som har navnet MARITA, ikke skal skjermes for omverdenen..



Derimot er jeg kanskje fritatt fra bank resten av uken..

Jeg, på en annen side har alltid vært snill pike.