Steget skulle blitt tatt for lenge siden

Det burde det virkelig. Det får meg til å tenke hvor jeg hadde vært i livet om jeg hadde tatt dette steget for noen år tilbake. Levd livet slik jeg burde levd livet, da ungdomslivet startet. Det får meg VIRKELIG til å tenke. Hvem hadde vært vennene mine? Hva hadde interessene mine vært? Hvordan hadde skolen gått? Hvordan hadde mitt liv vært hittil om jeg kunne ha svart "Joda, jeg har det drit bra!" for hver gang jeg fikk spørsmålet "Står til?"....? Hadde jeg gått de 10 meterne frem og sagt noe, istedet for å bare sitte der og ikke gjøre noenting? Hvor hadde jeg da stått i livet?

Det har vært så mange "nesten". Aldri noen "fullført". -Og det irriterer meg.

Jeg bestemte meg tidlig at jeg måtte finne en måte og fikse situasjonen på, for jeg nektet å begynne å leve livet som 25 åring (Som 16 åring var 25 uendelig lenge til). 25 er 4 år til og jeg begynner å få hastverk. Så hva gjør jeg? Give a fuck og egentlig ha det dritt? Eller fortsette å prøve, og forhåpentligvis ha det utrolig fett når alt har ordnet seg? Hvor mye lenger gidder jeg sitte alene en lørdagskveld å vente på at noe skal skje? Det har blitt en livsstil. -Sitte og vente altså. Og vente.. og vente.. og vente. Jeg kjenner nesten ikke til annet i livet enn denne ventingen. Og det værste av alt er at jeg trives med det. Det føles så trygt og vite at steget vil ikke bli tatt i dag. Ikke i morgen. Ikke neste uke. Nei, Marita. Du trenger ikke gjøre drastiske forandringer i livet ditt... enda. Bare vent litt til du.

En sa til meg en gang, at når jeg fant den ene, ville alt bli bra. Men det gjorde det ikke. Dont get me wrong: å "hoppe i det" og tilbringe omtrent hver dag med denne gutten er det beste jeg noengang har gjort. Men i starten var det vanskelig å bare klare å bekymre meg for bare meg selv. Plutselig var det en person ekstra å ordne seg for. Pynte seg for. Være perfekt for. Som om ikke det å være perfekt for resten av menneskeheten var nok. Etter 2 år slapper jeg selvfølgelig mye mer av, og alt er herlig. Men om en dårlig periode dukker opp er det ikke like lett å grave seg ned og komme opp når jeg er klar for det. Reality check!

Situasjonen min har såret andre mennesker, fordi jeg ikke har klart å leve livet slik jeg vil. Man lærer vel så lenge man lever, og jeg har lært at ingen andre kan hjelpe meg enn meg selv. Jeg vet bare ikke hvordan enda. Så bare la meg vente. Som jeg pleier. Og la meg "hoppe i det" når jeg er klar. Tvang fører ikke til noe godt uansett. "Jeg sto aktivt i slalombakken da jeg var yngre, fordi jeg ble kastet ut i det. I dag rører jeg ikke et par slalom-ski.."

Om jeg ikke er verdt ventingen, er ikke situasjonen verdt det. Det handler om respekt og ta hensyn. Dette er ikke snakk om at jeg velger den grønne genseren istedet for den lilla, og at dèt er verdens undergang. Det er snakk om en hel biografi der kapittel 11-20 har tittelen: Steget som ikke ønskes å bli tatt. ......Akkurat nå!

By the way: Takk for at du ventet!