Shy blågger

GJESTEBLÅGG

Ja, heldig som jeg er, så er det nå min tur, til å tråkke i Herr Sitters fortspor her på den kuleste bloggen i gata… Personlig er jeg stor fan av blogg, så lenge det brukes til det riktige formålet vel og merke.. Akkurat som den überkule eieren av den bloggen (ja, jeg brukte uttrykket überkul), så er jeg ingen stor fan av sminkeblogger, hårblogger, shoppingblogger, puppeblogger, og hva verre er… Så, uten å legge ut noe mer om mine tanker om disse snuppene (ville strengt tatt vært å ta levebrødet til Lil’M), så hopper jeg videre og setter agendaen for T-Shys gjesteblogg. En hissig blanding av innestengte meninger og kjærlig savn.. Consider yourself warned…


Første punkt på lista er kjendiser. Nei, ikke det herlige sladderet om hvem som dater hvem og hvilken slanke-diett de går på, som jeg elsker så høyt. Nei, i dag er det noe mer seriøst som gjelder. Jeg har tidligere reagert kraftig på måten kjendiser som Madonna og Angelina Jolie får lov til å adoptere hele kull av barn fra fattige land. Ikke misforstå, jeg syns det er fantastisk flott og utrolig viktig at så mange barn som mulig blir adoptert slik at de får en bedre oppvekst i et bedre hjem. Med kraftig trykk på bedre oppvekst og bedre hjem. Derfor ble jeg rimelig provosert da jeg kom over en artikkel som skriver at Angelina Jolie ønsker å adoptere et nytt barn. Om artikkelen er sann eller ikke (det var jo tross alt Se og Hør) er meg likegyldig.

Poenget er tanken som slo meg da jeg leste den. Her har vi altså en dame, som angivelig går igjennom en skilsmisse, hun skal visstnok slite med litt av hvert, og hun har 5-6 unger fra før av. Hun har en jobb som tilsier at hun er ute og reiser i hvert fall halve året (ergo: barnepiken får nok mer tid med barna), og hvor enn hun går, forfølges hun av horder med paparazzier. Det at hun kan spasere inn på adopsjonskontoret, rette fingeren sin mot det søteste barnet og si ”I want THAT one”, og får nettopp det barnet hun velger uten noe problem, DET PROVOSERER MEG. Jeg har personlig erfart hva det kan gjøre med et par som ikke klarer å få barn.

Noen veldig gode bekjente av meg prøvde i mange, mange år, uten hell. Noe som resulterte i sammenbrudd, depresjon og langvarig sykemelding for begge parter. Når de endelig fikk krefter igjen, prøvde de seg på prøverørsbefruktning, noe som ga dem to herlige små jenter. Under prosessen med prøverørsbefruktning hadde de satt i gang prosessen med adopsjon. Utallige papirer som skulle fylles ut, hjemmebesøk og vurderinger, og den forferdelige ventetiden på ”dommen” om de var egnede foreldre eller ei, ventet dem. Dette slapp de heldigvis å gå igjennom. Jeg sier heldigvis, med tanke på hva de allerede hadde opplevd. Poenget mitt er, at disse menneskene, de snilleste menneskene jeg kjenner, som har vært gift lenge og har et stabilt forhold, har stabile jobber med gode inntekter, et flott hus og viktigst av alt; et sterkt ønske om å få barn, ikke hadde fått adoptere like lett som ”den fantastiske” Angelina Jolie. Om de hadde blitt nødt til å gå igjennom en adopsjonsprosess, hadde dette mest sannsynlig tatt lengre tid enn nødvendig, nettopp å grunn av alt som inngår i prosessen. Det hadde nok gått kraftig inn på disse to fantastiske menneskene, og i verste fall hadde de ikke orket å gjennomføre det. Igjen, ikke misforstå meg. Adopsjon er en alvorlig ting, derfor er jeg helt enig i at det skal tas alvorlig. Men da må dette også gjelde FOR ALLE. Ikke bare for noen. Uansett hvor mye penger de har…


Neste punkt på listen skulle egentlig være et aldri så lite avsnitt om hypokondere, ”know-it-alls” og kjærestesyke venninner som glemmer egne løfter og utsagn. Men, klokken er 23.46, del 2 av BECK går på TV2, og jeg kjenner jeg er sliten etter 4 timer sittende mellom to gutter i en stappfull bil fra fjellet. Så furtinga mi får dere vente enda litt til på…

Jeg føler jeg må avslutte gjestebloggen med litt sentimentalitet. For jeg kan jo ikke skrive en gjesteblogg uten å nevne det fantastiske lille mennesket som skriver verdens kuleste blogg så ofte hun kan og finner inspirasjon til det. Denne dama har jeg nå kjent i 5 år. 4 av dem var vi dansende bekjente, men det var først i løpet av sommeren 2009 (som faktisk viste seg å bli ”the summer of a lifetime”!) at vi fant hverandre. Tiden vi virkelig har kjent hverandre har hittil vært kort, men fantastisk herlig. Disse to damene har vært igjennom mye kult, hatt mye, MYE latter (noe på andres bekostning.. ja, må innrømme det..), og heldigvis bare noen få tårer. Den interne humoren florerer, sammen med ord og uttrykk de færreste forstår. Jeg har altså vært så heldig å finne dette fantastiske mennesket, som jeg, uansett hvor klissete det er, velger å kalle min sjelevenn. Så, takk for det, Lil’m! Takk for deeeet….


Jess, da har den fantastiske svenske politimannen BECK klart å løse nok et mysterium, uten å få så mye som en svetteperle i panna, så da er det på tide for meg å krølle meg sammen under dyna..

I’m out… Peace…