Takk for det, Nasreen.

Etter ca 70 innlegg siden 2006, sier jeg takk for meg.

Lil'm signing åff. Suss.

Shy blågger

GJESTEBLÅGG

Ja, heldig som jeg er, så er det nå min tur, til å tråkke i Herr Sitters fortspor her på den kuleste bloggen i gata… Personlig er jeg stor fan av blogg, så lenge det brukes til det riktige formålet vel og merke.. Akkurat som den überkule eieren av den bloggen (ja, jeg brukte uttrykket überkul), så er jeg ingen stor fan av sminkeblogger, hårblogger, shoppingblogger, puppeblogger, og hva verre er… Så, uten å legge ut noe mer om mine tanker om disse snuppene (ville strengt tatt vært å ta levebrødet til Lil’M), så hopper jeg videre og setter agendaen for T-Shys gjesteblogg. En hissig blanding av innestengte meninger og kjærlig savn.. Consider yourself warned…


Første punkt på lista er kjendiser. Nei, ikke det herlige sladderet om hvem som dater hvem og hvilken slanke-diett de går på, som jeg elsker så høyt. Nei, i dag er det noe mer seriøst som gjelder. Jeg har tidligere reagert kraftig på måten kjendiser som Madonna og Angelina Jolie får lov til å adoptere hele kull av barn fra fattige land. Ikke misforstå, jeg syns det er fantastisk flott og utrolig viktig at så mange barn som mulig blir adoptert slik at de får en bedre oppvekst i et bedre hjem. Med kraftig trykk på bedre oppvekst og bedre hjem. Derfor ble jeg rimelig provosert da jeg kom over en artikkel som skriver at Angelina Jolie ønsker å adoptere et nytt barn. Om artikkelen er sann eller ikke (det var jo tross alt Se og Hør) er meg likegyldig.

Poenget er tanken som slo meg da jeg leste den. Her har vi altså en dame, som angivelig går igjennom en skilsmisse, hun skal visstnok slite med litt av hvert, og hun har 5-6 unger fra før av. Hun har en jobb som tilsier at hun er ute og reiser i hvert fall halve året (ergo: barnepiken får nok mer tid med barna), og hvor enn hun går, forfølges hun av horder med paparazzier. Det at hun kan spasere inn på adopsjonskontoret, rette fingeren sin mot det søteste barnet og si ”I want THAT one”, og får nettopp det barnet hun velger uten noe problem, DET PROVOSERER MEG. Jeg har personlig erfart hva det kan gjøre med et par som ikke klarer å få barn.

Noen veldig gode bekjente av meg prøvde i mange, mange år, uten hell. Noe som resulterte i sammenbrudd, depresjon og langvarig sykemelding for begge parter. Når de endelig fikk krefter igjen, prøvde de seg på prøverørsbefruktning, noe som ga dem to herlige små jenter. Under prosessen med prøverørsbefruktning hadde de satt i gang prosessen med adopsjon. Utallige papirer som skulle fylles ut, hjemmebesøk og vurderinger, og den forferdelige ventetiden på ”dommen” om de var egnede foreldre eller ei, ventet dem. Dette slapp de heldigvis å gå igjennom. Jeg sier heldigvis, med tanke på hva de allerede hadde opplevd. Poenget mitt er, at disse menneskene, de snilleste menneskene jeg kjenner, som har vært gift lenge og har et stabilt forhold, har stabile jobber med gode inntekter, et flott hus og viktigst av alt; et sterkt ønske om å få barn, ikke hadde fått adoptere like lett som ”den fantastiske” Angelina Jolie. Om de hadde blitt nødt til å gå igjennom en adopsjonsprosess, hadde dette mest sannsynlig tatt lengre tid enn nødvendig, nettopp å grunn av alt som inngår i prosessen. Det hadde nok gått kraftig inn på disse to fantastiske menneskene, og i verste fall hadde de ikke orket å gjennomføre det. Igjen, ikke misforstå meg. Adopsjon er en alvorlig ting, derfor er jeg helt enig i at det skal tas alvorlig. Men da må dette også gjelde FOR ALLE. Ikke bare for noen. Uansett hvor mye penger de har…


Neste punkt på listen skulle egentlig være et aldri så lite avsnitt om hypokondere, ”know-it-alls” og kjærestesyke venninner som glemmer egne løfter og utsagn. Men, klokken er 23.46, del 2 av BECK går på TV2, og jeg kjenner jeg er sliten etter 4 timer sittende mellom to gutter i en stappfull bil fra fjellet. Så furtinga mi får dere vente enda litt til på…

Jeg føler jeg må avslutte gjestebloggen med litt sentimentalitet. For jeg kan jo ikke skrive en gjesteblogg uten å nevne det fantastiske lille mennesket som skriver verdens kuleste blogg så ofte hun kan og finner inspirasjon til det. Denne dama har jeg nå kjent i 5 år. 4 av dem var vi dansende bekjente, men det var først i løpet av sommeren 2009 (som faktisk viste seg å bli ”the summer of a lifetime”!) at vi fant hverandre. Tiden vi virkelig har kjent hverandre har hittil vært kort, men fantastisk herlig. Disse to damene har vært igjennom mye kult, hatt mye, MYE latter (noe på andres bekostning.. ja, må innrømme det..), og heldigvis bare noen få tårer. Den interne humoren florerer, sammen med ord og uttrykk de færreste forstår. Jeg har altså vært så heldig å finne dette fantastiske mennesket, som jeg, uansett hvor klissete det er, velger å kalle min sjelevenn. Så, takk for det, Lil’m! Takk for deeeet….


Jess, da har den fantastiske svenske politimannen BECK klart å løse nok et mysterium, uten å få så mye som en svetteperle i panna, så da er det på tide for meg å krølle meg sammen under dyna..

I’m out… Peace…

Rumper og sånn

Det er når jeg skriver innlegg som det under her (forrige innlegg), at jeg begynner å erge meg over at sminke og moteblogger får flest hits. For å få folks oppmerksomhet må man enten skrive om saftig sladder, pupper, rumpe (generelt nakenhet) eller sminke. Derfor har jeg tenkt til å skrive litt om alt. Dette er en flott annledning å få snakke om den beryktede: Tightsen.

Jeg elsker tightsen. Jeg liker best de som har en magisk evne til å bli gjennomsiktig når jeg bøyer meg for å plukke opp bilnøklene til min Mercedes SLS AMG som jeg har en tendens til å miste på gulvet på LUUX i Oslo. Skal du kjøpe en slik en (tightsen altså) så ville jeg ha investert i noe glitrende, mindre dekkende undertøy. Trusesømmer som synes er ikke mye sexy, dessuten sparer du deg for unødvendig jobb senere på kvelden. -Når jeg tenker meg om; hvem trenger undertøy under tightsen anyway? Ikke jeg ihvertfall. For jeg får ikke underlivsproblemer som sopp og hudsykdommer av varme, fukt og svette pga dette sexy tette plagget som bretter seg rundt hver eneste millimeter av hud fra hoftene og nedover til anklene. Leger sier at "jentetingen" er skapt for å være fri. Men da er det jo ikke noe problem. -Jentetingen slippes fri senere på kvelden uansett den.

En annen favoritt er leopardtightsen. Jeg digger den "80 talls Bundy" feelingen den gir meg. Kombiner den med et par flotte røde pumps, grønn singlet med rosa magebelte og du er good to go.

Jeg synes tightsen passer til alt. I sofakroken for eksempel. Den holder meg så varm, og det er rett og slett en skikkelig kosebukse. Faller meg helt naturlig inn å bare slenge bena på bordet, sette på en skikkelig action film som Legally Blond og styrte en flaske med VOSS.

Nei, men altså.. Fra tull til revolver. Jeg satt facsinert på jobb og hørte på to kollegaer diskutere tightsbruk. Det var visst noe av det deiligste som fantes på denne jord. "Man kan ikke la være å se på jenters deilige rumpe når de har på tights!" Jeg måtte raskt legge til at jeg skjønte greia deres men at dette slangeskinnplagget ikke passer for alle og at jeg aldri kunne tenke meg å gå med det med mindre jeg ble tvangstredd på en ballerinas tu-tu. Da fikk jeg den overraskende responsen "Du må jo gå med tights med den figuren!". Men saken er den at jeg heller hadde tatt på meg snekkerbukse. Begge deler får meg til å se og føle meg som en 5 åring. Forskjellen er at snekkerbukse ikke gir meg problemer som bare gynekologen kan fikse.

Kan du nå være så snill å lese innlegget under?

815 333 00

815 333 00 er Kirkens SOS telefonnummer. En halv million, jeg gjentar 500 000 nordmenn drikker mer enn de burde på selveste Julaften. Over 200 000 barn blir glemt denne flotte dagen fordi alkohol kommer foran alt. "Yes! Fri i morgen! I kveld tar vi den helt ut!" Flere hundre tusen barn får en vanglete julenisse på døren, og noen ganger kommer ikke julenissen tilbake før neste morgen. Noen ganger er ikke julenissen tilstede i det heletatt. Skulle ikke Annika få se julenissen kysse mamma?

I Annikas juleverden besøker ikke prinsen prinsessen på en rosa disneysky. De står ikke ute i puddersnø og leier hender til juleviser og fuglekvitter, eller sitter ved en oppfyrt peis med julestrømper og ullpledd over føttene. I hennes juleverden sitter ikke hele familien rundt bordet med all slags julemat som blir skylt ned med julebrus. Ikke den brune og ikke den rød. I Annikas juleverden er det slafs og eksosdekket snø i grøftene. Ved middagsbordet er det medisterkaker og Ringnes pilsner. Den sterke sorten. Hun tror det må smake inderlig godt, for det blir tomt så fort. Hun vil dog ikke prøvesmake for det lukter vondt og man blir visst søvnig av det. Annika vil heller holde seg oppe for å åpne gavene under treet. Men i Annikas juleverden kommer en gryntene julenisse og skylder ned småkakene med brennvin. Han sier det er fordi han har så mange andre barn å levere gaver til, at han trenger energi. Når Annika blir stor og skal bli friidrettsutøver skal hun få energi på banen akkurat slik julenissen har lært henne.

Julenissen har et magisk knep som gjør at han ikke søler på seg. -Han løfter bort hele skjegget for å drikke, for så å sette det på igjen. Det er like imponerende vært år. I Annikas juleverden blir de voksne til helt andre personer enn slik hun er vandt til. Nissen er ikke som på Barne-TV. Ikke mamma eller pappa heller. De forandrer adferd og det merker lille Annika svært fort og svært godt. Hun føler seg straks veldig ensom, for hun feirer plutselig julaften med totalt fremmede mennesker som forteller henne at dette er helt normalt. Annika vil ikke åpne gavene mere. Mamma og pappa er ikke lenger tilstede for å se på Annikas ekstase-grimase i det hun åpner sitt nye dukkehus. Annika har alltid fått pompøse, glittrende gaver som alle barn drømmer om. Ting som trolig koster skjorta. Hun får dermed dårlig samvittighet om hun føler seg deppa denne spesielle dagen. Men fakta er at hun ikke bryr seg om store, dyre gaver, når det hun ønsker mest i verden er å sitte på fanget til den pappaen hun kjenner som sin egen, med en enkel Teddybjørn som gave. Den trenger ikke ha sløyfe på en gang.

Hun spiser opp alt på tallerken, slik hun fikk beskjed om. Hun setter seg så foran tv-skjermen og prøver å få med seg siste episode av Jul i Skomakergata på NRK1, men pappa prater så høyt, slik pappa pleier sent på kvelden av og til. Mamma sitter søvnig i den andre sofastolen og venter på at julestresset skal ta slutt. Akkurat nå ser hun ikke så alt for stresset ut. Annika får beskjed om at hun ikke skal mase på pappa. Jul i Skomakergata kunne man alltids ta opp på VHS.

Etter at Annika har åpnet julegavene, får hun beskjed om å sette seg på fanget til pappa og takke for gavene. Hun klatrer forsiktig opp på fanget og setter seg med ryggen til, og takker stille og mumlende. Hun snur seg forsiktig mot pappa og ser han inn i øynene og spør seg selv hvor han har blitt av. Innerst inne vet hun at mamma og pappa vil være tilbake i morgen tidlig, men hun ville så veldig gjerne dele denne opplevelsen med dem. Hun fortsetter å leke med det nye dukkehuset på stuegulvet..

Hun setter Barbie og Ken ved siden av hverandre i dukkesofaen. De så lykkelige ut. Later de også som? Har de søvndrikke og energivæske? Kanskje de er lykkelige fordi de ikke har barn? Kanskje det er Annikas feil at mamma og pappa ikke vil være seg selv? Kanskje det er Annikas feil at hun blir ignorert på julaften? Det er da ikke hennes bursdag. Det er Jesus sin. Ja, det må nok være det. Annika burde være takknemlig for at hun i det heletatt får gave på en annens bursdag. Hvordan kunne hun i det heletatt være så egoistisk. Fy på seg!

På slutten av kvelden velger mamma og pappa ikke å prate så mye mer. Annika skjønner ikke så mye av det uansett. Hun blir plassert i barnesete i bilen for å dra hjem, og ser mamma og pappa krangle om hvem som burde kjøre. Annika så på tv en gang at man skal sove 15 minutter om man er søvnig og skal kjøre noensteder. Hun synes mamma og pappa kan sove de 15 minuttene, men hun har ikke så mye hun skulle ha sagt i kveld. Egentlig har hun ikke så mye hun skulle sagt i det heletatt. Hun er jo bare 6 år gammel.

Etter en sjanglete, glatt hjemtur løper hun ned på rommet sitt og legger seg. Hun har køyeseng og legger seg øverst, langt inn i et hjørne, lengst unna soveromsdøra. Hun vet hva som kommer. Og hun hadde rett. Pappa kommer trampene ned trappa og inn på rommet til Anniken og "hvisker" veldig høyt "Sover du!?". Annika kniper igjen øynene og spenner hele kroppen. Hun ber om at hun skal klare å sovne på sekundet og vil ikke høre pappas ekle, men stolte "håper du har hatt en fin julaften, jenta mi"-samtale. "Sover du!?" hører hun igjen og kjenner et poke i ryggen. "nei...." mumler hun leit, og vet at hun må høre på prekenen allikevel. Heldigvis blir den avbrutt av mamma som kjefter og ber pappa om å la Annika få sove i fred. "Jadda! Snart..!" svarer han strengt tilbake. "Pappa.. vær så snill å legg deg.." sier Annika gråtkvalt og liker ikke vedkommende som står ved sengekanten og prater. Pappa går ut.

Midt på natten våknet Annika av at hun må tisse. Istedet holder hun seg hele natten, for hun er redd for hva som venter henne utenfor soveromsdøra. Neste morgen står hun opp alene. Mamma og pappa er så slitene at de sover bort all den fine Disneyen som går på tv. Annika har sett mamma lage kaffe mange ganger. Hun vil overraske dem med kaffe på sengen, nå som de endelig er tilbake! ..Men pappa vil heller ha Farris og paracet..

Når Annika skal tilbake til skolen møter hun venninnen sin som er usedvanlig sinna. Line heter hun.. Line synes julen ble ødelagt, for hun fikk ikke fargeblyantene hun ønsket seg.. Line vil ikke feire den teite jula mer. Det vil ikke Annika heller.....