Dum & Deilig

På en veldig kort tid har jeg vært sengeliggende med både 40 i feber, influensa, bihulebetennelse og omgangsyke. Så når jeg i dag skal bruke dagen på å få i meg næring og gjøre meg klar for jobb igjen, benytter jeg sjansen til å blogge et par setninger.

Forrige uke, gjennomførte jeg en intens Move'n'Shake time på jobb med bihulebetennelse og feber. Panodil og nesespray fikser alt. Bihulebetennelsen hadde spredd seg til kjeve og tenner, og det virket som om alle jekslene burde trekkes. Jeg holdt meg langt unna deltakerne, og timen gikk som vanlig. Når man elsker jobben sin, er det tungt å ikke få delta.

Uansett. Da panodilen sa farvel, ble det en hard reise hjem på en ristende, ustabil buss i 20 minutter. Jeg sitter i en levende koma, og prøver så godt jeg kan å holde ut litt til. Så stopper bussen på Lillestrøm bussterminal. På bussen kommer det tre snupper. Du vet; sånne snupper man ikke kan se forskjell på. Rufsete hårbolle høyt på hodet, brunkrem, store fargerike boblejakker og adidas sneakers. Desverre har jakka kostet dem skjorta, for bukse har dem ikke råd til. Tights derimot holder enn så lenge. Ja, rett og slett de snuppene som jeg er så alt for glad i. Krangler litt med sjåføren, og himler med øynene i det de setter seg ned på setene foran meg. Jeg lener hodet mot vinduet og snufser litt med tåke foran øynene. "Underholdning på veien. Herlig." tenker jeg, og puster tungt ut med munnen. Kremen av denne jentegjengen tar opp mobilen sin. Den rosa mobilen sin. Mobilen som matcher jakka. Hun sitter å sutter på den og får et veslevoksent utrykk for hver gang det plinger inn en melding. Hun leser den -lukker den igjen -og fortsetter suttinga.

Som de fleste vet er Lillestrøm Bussterminal en av -og påstigningstasjon, og det tar lang tid før vi kommer oss av gårde. På denne stunden rekker det å komme på mange spennende mennesker. En etter en kommer det et "spesielt" menneske etter det andre. Og for hver gang studerer disse jentene vedkommende fra topp til tå, før de begynner å fnise. Da snakker vi om mennesker som ikke er "over gjennomsnittet." Eller bare en som ikke har på seg det de selv har på seg. Jeg skuer skeptisk på snuppene og får vondt av alle som blir offer for deres "gjemte" mobbing. For det er nettopp det jeg synes det er. Å sprut le av folk som ikke "ser riktig ut" i forhold til seg selv èr mobbing. Har ikke folk noe bedre å gjøre enn å lage et stygt bitchy utrykk i det de studerer en person for så å heve øyenbrynene, bite seg i leppa for å holde seg, og sprute ut i latter? Eller bare kjøre den klassiske "Åh herregud liksom.." og himle med øynene?

Jeg følte meg ikke akkurat så fresh denne dagen, med røde sløve øyne og nese, og småbleik med en vimsete og svimmel gange. Da det var min tur til å gå av bussen, gjorde jeg meg klar til å reise meg og bli satt karakter på. Da jeg snudde ryggen til, kunne jeg nærmest høre de stygge blikkene og jeg kjente at jeg kokte. Ikke nødvendigvis at jeg fikk denne behandlingen, men alt jeg fikk med meg på denne bussturen fra start til stopp. Jeg kunne fint ha pekt og le av disse snuppene og kommentert de påtegnede øyenbrynene eller at trusa synes igjennom tightsen. Hadde jeg vært barnslig nok, hadde de sikkert fått høre det også. Noen ganger kan det være greit å innse at man ikke er perfekt og at man skal tenke seg om før man handler. Neste gang sier jeg ifra.

Hvem i helvete har fortalt dere at Paris Hilton er definisjonen på perfeksjon? Så du bildet av deg selv med en veskehund i ordboka da du slo opp på "Skikkelig drit kul lizm"? Fakta er at dette imaget selger. Utallige ganger har jeg gått forbi treningssentere, og rundt står det "Skikkelig drit kul lizm"-chicks og selger treningsproduktet. De lener seg på ene hofta, tygger tyggegummi og småfniser i det de får et spørsmål om hva protein gjør med kroppen. "Hihi, vet ikke jeg ass. Andeeers...? Hva gjøøør protein med kroppen enkliii..? Han kjekke mannen her luuurer liksom." Plutselig har de solgt 17 kg proteinpulver. Personlig ville jeg selv ha ønsket å trent/handlet hos noen som har peiling, når det kommer til noe så viktig som kropp og næring. Men.. det er bare meg altså.

Et annet busstilfelle, var i sommer. Jeg setter meg langt bak i bussen med pollenallergi og har problemer med å puste skikkelig. På samme nevnte bussterminal, setter det seg en slik en snuppe ved siden av meg, med gedigent blondt hår og med ei lita blomst i luggen. MEN: håret var nemlig ikke stort nok. Hun drar plutselig frem en stor tønne med hårspray og setter igang jobben. Dette likte lungene mine lite, og jeg trodde jeg skulle stryke med. Om du noengang ønsker meg død; bland bjørk og hårspray og stapp det oppi nesa mi.

Og hva lærte vi av dette barn? Bortsett fra at Marita har en tendens til å alltid være syk og dårlig på bussen?