Det var en gang..

Det er to historier fra livet mitt som går igjen, enten om jeg er i hyggelig selskap, eller om jeg bare føler for å være lite selvhøytidelig. Og nå vil jeg dele de her. Vi har facebook, e-post og sms. Da burde det vel være greit å sende over en blogglink istedet for å bruke masse energi på å fortelle et lite barndomseventyr?



Så, første historie starter på Ekebergsletta en gang helt i starten på 90 tallet, da mamma spilte aktivt fotball. Jeg tror jeg var rundt 3 år gammel og jeg var med mamma på cup. Fra den dag av var mine foreldre bombesikker på at jeg kom til å bli fotballspiller, fordi jeg alltid maste etter å få være med på kamper og treninger. Å få være med på cup var kjempe stas og jeg gikk diltende etter modern. Før første kamp skulle mamma skifte til treningsstøy og gikk på et av toalettene i nærheten. Jeg ble med og ventet utenfor, og fikk beskjed om å passe på treningssbaggen. Som tidligere på dagen skreik jeg ut og var frustrert fordi jeg ikke fikk være med å spille.


- Mamma! Være med!!
- Nei, Marita. Du kan ikke.
- JO! Hvorfor ikke?!
- Nei, du er for liten. Dette er for de voksne.
- Jooooo! Hvorfor ikke?
- Du må vente til du blir større!
- Hvorfor det?!
- Bah.. Du trenger leggskinn, OK?? Du har ikke leggskinn!

Det ble stille, og jeg så meg rundt. Helt lydløst åpnet jeg treningssbaggen og lusket rundt. De neste sekundene hørte ikke mamma noenting utenfor toalettdøren.

Da hun var ferdig skiftet og kom ut, så hun at jeg var klar for fotballkamp med libresse innleggsbind på bena, og var på vei mot fotballbanen.

"Libresse - Du kan føle deg beskyttet og sikker i hver situasjon. Du kan være trygg selv når du trener!"


Så til flause nr 2

Da jeg bodde i en kjellerleiligheten for ca 1 år siden, hadde jeg store problemer med søvnen. Jeg gikk rundt og var konstant trøtt, fordi jeg ikke sov godt nok. Stuptrøtt var jeg dog hver natt. I en kjellerleilighet er det som kjent, gjerne mange små rom og ganger, og jeg skal ærlig innrømme at jeg gikk meg litt vill første gangen jeg var der. Anyhow: en natt sto jeg så og si opp i søvne, fordi jeg hadde drukket flere liter vann før jeg la meg av en eller annen grunn. Det var bekkmørkt både fordi det ikke var noen lysbryter i nærheten og fordi øynene var klistret igjen. Jeg pustet dypt inn, konsentrerte meg, og følte meg frem til toalettet. Merk: labyrint-leilighet.



Etter alt for lang tid, fant jeg frem og gjorde det jeg skulle. I et veldig avslappende øyeblikk tror jeg at jeg sovnet et sekund eller to, for jeg var dobbelt så trøtt da jeg skulle tilbake til senga igjen. Denne gangen pustet jeg ikke dypt inn før jeg begynte å finne turen tilbake til puta. No problem.

Jeg gikk sakte mens jeg ventet på et trappetrinn som jeg visste skulle være der et sted. Vel nede fra trappetrinnet, fortsatte jeg min ferd mot lykke. Jeg tok tak i et hjørnet i gangen som jeg var helt sikker på at var dørlista til soverommet. Jeg var også fullstendig klar over at dobbelsenga mer eller mindre tok opp all gulvplassen på soverommet, så om jeg slapp vegghjørnet og hev meg på senga, ville det være fysisk umulig å lande feil. Så derfor gjorde jeg dèt. -fingrene mine slapp fort veggen. Med øynene fremdeles tvangslukket, kjente jeg en utrolig lettet følelse igjennom kroppen fordi jeg nå skulle få lov til å sove et par timer til før jeg måtte på jobb. Jeg smilte inni meg og så et bilde fremfor meg, der jeg lå under dyna i en fredfull koma med hodet fult av pene, flotte drømmer.

Jeg kunne ikke vente med å faktisk få oppleve denne fredelige følelsen, så jeg glapp som sagt taket på vegglista, tok i sats og fløy sikkert noen meter i min drømmeverden før jeg landet. ....midt på et annet vegghjørnet som jeg ikke visste fantes engang. ....Som var lagd av betong. Ja, jeg hadde altså havnet i yttergangen og slengt hele meg rett i en.. betongvegg.

Det ble en tidlig morgen den dagen, og jeg fikk endelig sett en donaldkul i virkeligheten.