Friday, October 16, 2009

Klikk vertikalt

Ok, så jeg teller litt på knappene her, om jeg skal skrive om den lattermilde siden av livet mitt eller om den svært depressive for øyeblikket. Ja, takk -begge deler, tenker jeg vi sier.

Jeg vil ikke være bloggeren som skriver type "Kjære Dagbok, i dag var jeg på Cubus og kjøpte rosa BH. Den var zuperkul likz." Men blir fort slik, desverre. Så here goes..

Når er det man merker at hodet og kroppen har fått nok? Psykisk. Fysisk. Mentalt. osv osv osv. Hvor er det grensa går? Og når man innser at man har fått nok.. Hvordan roer man ned? Jeg husker ikke lenger hvordan man slapper av. Det driver meg til vanvid at jeg ikke vet hvordan jeg skal puste, senke skuldrene eller bare smile naturlig til noen. Det hjelper ikke sette seg i sofaen, lukke øynene og tenke på Maldivene. En strand langt utpå en brygge utpå et speilblankt turkist vann, med utsikt mot koraller, og hvit sandstrand bak meg. Åh nei da, det å i det heletatt oppholde seg hjemme i leiligheten er stressende, og bare det å prøve og tenke på èn ting av gangen tar knekken på meg. Det er fysisk umulig å samle tankene akkurat nå.

Hva er det jeg tenker sånn på? Jo, nå skal du høre. For hundreogåttitotusen blogginnlegg siden skrev jeg om en "kake". Nå husker ikke jeg eksakt og ordrett hva som ble skrevet, men denne "kaka" var delt inn i deler. Èn for venner, èn for familie, èn for kjærlighet, èn for utdanning/jobb og èn for deg selv. Alle disse kakebitene tenker jeg på. Samtidig(!) Slike ting tenker man jo ikke på med mindre det er noe i veien med dem. La oss si at kakebitene har gått ut på dato. Almost.. every.. single..one..of'em. Og da blir det bare kaos. Man vil fikse opp i alt samtidig, og den løsningsorienterte innstillingen kan aldri jobbe fort nok.

Jeg har fremdeles tendenser til å "leve i nuet" og har store problemer med å planlegge dagene fremfor meg. Derfor sitter jeg på første rad i verdens største Berg og Dalbane på humørtivoliet, og tar dagen for det den er. Det vil ikke si at jeg er gal og ustabil. I perioder er det en daglig kamp å holde motet og humøret oppe. Ikke minst prøve å være serviceinnstilt på jobb, når alt man vil egentlig er å hoppe fra 3. etasje fra blokka og lande så hardt at lillefingeren brekker og man må gå sykemeldt i 14 år. Når sier det stopp? Har det sagt stopp allerede? Isåfall, hvordan starter jeg igjen?

Er det nok når man sovner på en 5 min lang busstur? Eller når man ikke takler å sette seg på et par solbriller på sofaen og strigriner fordi man ikke finner den riktige posisjonen til puta når man skal legge seg? Er det da nok? Når man sovner på jobb, men ikke får sove om natten?

Du må ikke tro at jeg prøver å unngå deg med vilje. Jeg prøver å ta meg tid, men jeg må også sette av tid til meg selv. Jeg vil gjøre bobla mi rosa igjen, før jeg drar med folk inn i den. Jeg må ordne opp i meg selv, før jeg setter mer på timeplanen, uansett hvor mye jeg ønsker å drite i alle hindringer som holder meg borte fra det jeg egentlig vil. "Man kan ikke elske andre, før man elsker seg selv." Den veien er forbanna lang..

Jeg prøver å fikse opp i meg selv og livet mitt, så fort jeg kan. Men det skjer desverre med museskritt. Jeg bøffer igjen, en greie fra Oprah (kjenner jeg blir dritflau hver gang jeg følger hennes eksempel). Men dette er egentlig ganske enkelt og effektivt: Kaos i huset - kaos i huet. Og da jeg så meg rundt i leilighet, fikk jeg en liten oppvekker. Det så faen ikke ut. Ikke rart jeg ikke klarer å slappe av. Uansett hvor jeg setter meg, drukner jeg i klær. Kjøkkenet er fullt av oppvask, enda jeg har oppvaskmaskin. Og jeg tråkker på filmer, uansett hvor jeg går. Men jeg er ikke en slabbedask. Neida, jeg bare har ikke tid eller batterier til å gjøre det jeg skal iløpet av dagen, som et normalt menneske ville ha gjort. Hverdagen min fungerer ikke slik..

Har jeg fått nok når jeg lar telefonsvareren ta anropet fordi mobilen ligger hele 2 meter unna sitteplassen min? Eller at jeg ikke har ork til å prate?

Jeg prøver å unngå mennesker som betyr mye for meg, om jeg er på vei ned på Berg og dalbanen. De fortjener ikke å være rundt dritthumøret mitt, enda jeg skal innrømme at jeg bare har vært forbanna et par ganger i hele mitt liv. Småfurte comebacks og null interesse av å prate, er noe jeg ikke vil la smitte over på familie og venner. Så hva skjer da? Jeg sitter hjemme og erger meg over solbrillene i sofaen og puta på feil plass i senga, og sipper over det til jeg slukner. Er dette mot grensen til å stupe?

Jeg vil ordne opp i kakestykkene, og jeg tror jeg velger å starte opp med stykket om meg selv.




3 comments:

Baliba said...

Ofte når man stiller spørsmål så ønsker man ikke nødvendigvis svarene på spørsmålene, men heller bare lufte tanker, at noen lytter, at man ikke stenger det inne.
Men samtidig kan det ofte også være greit å få svar på spørsmålene man egentlig ikke vil høre svarene til.
Ofte har man også svarene selv, men de er gjerne mer effektive når de kommer ifra andre.

Så here goes...

1. Når man har tenkt tanken har man fått nok, men man tåler alikavel stort sett ganske mye mer.

2. Grensen er veldig individuelt og er egentlig ikke en grensen man ønsker og krysse, jeg kjenner mennesker som har blitt dårlige, skikkelig dårlige av å ha presset grensen for lang, for hardt.

3. Mange måter å slappe av på, å bryte ut av hverdagens uendelige kaos på, og få tilbake den positive energien på, ref hva jeg tidligere har sagt.

4. Å leve i nuet er noe absolut alle burde være flinke til, MEN et sted går grensen og når det kommer til en del ting må man rett og slett bli flink til å sette ned foten og være bestemt, planlegge litt og være forberedt. Hvis ikke vil livet gang på gang kline til deg midt i tryne til du bare blir liggende, bokstavelig talt.

5. Det sier aldri stopp, thats life, man må lære seg å takle det. Ingen lett oppgave, men man kan hvis man vil, men man må som regel bryte ut av en del vanetanker, mønstere som har blitt grundig svidd fast i huet og som virker uungåelige.

6. Det har ikke sagt stopp, når det er stopp så er du ikke lenger i tvil.

7. Man starter igjen som med et hvilket som helst puslespill, en brikke av gangen til man har et klart bilde forran seg av hva man faktisk har bygget opp for så ta veien videre mot det man eventuelt ønsker.

8. Nei 5 minutter er IKKE nok, ikke på langt nær. Jeg av alle vet hvordan det er å leve et liv med lite søvn og det fungerer veldig dårlig i lengden, på et tidspunkt sier det stopp enten man vil eller ikke. Og det vil gå utover alt og alle, ikke bare en selv. Søvn er ESSENSIELT og ikke noe man kan velge bort her i livet, jo fortere det er i orden jo bedre er det for ALT.

9. Ja du har fått nok, og ja det er på vei mot stupet, men det er helt normalt og du skal ikke nærmere

10. Ja, ta et stykke, et stort stykke av deg selv, nyt det og vit at det er bare ditt og ingen andres.

...Shake'n Bake

Just Do It

Trude//vaskekost said...

Bra skrevet - dette er nok en blogg jeg legger i mine bokmerker, ja!

Grete Winther Westrum Løvås said...

Kanskje lar man det ofte gå for langt før man innser at der er nok... Det gjelder å finne mange pusterom. Tid der en bare kan sette seg ned å kjenne at en lever og tenke over hvor fantastisk det egentlig er. Vi tar det vel ofte som en selvfølge... Du er god til å sette ord på tanker syns jeg

Stalkere