Tallinn - Jeg forguder ullstrømpebukser

Det var en kald søndag i Oktober at reiselivsklassen dro til Tallinn. Tallinn i Estland. Tallinn som ingen egentlig har hørt om. Eneste assosiasjonene vi hadde var at det ville bli moskva-stemning, billig og moskva-stemning.. Ooooog ja.. Russland, Moskva-stemning.

Sissel og jeg ankom Gardermoen sånn ca sinnsykt tidlig. Vi møtte på Lise, som var veeeldig opplagt, så Espen, Frank, Christine og Malene. Vi løp litt rundt og fant til slutt våre stakkars barnevakter; Trond og Inger-Merete. Jeg er ganske så sikker på at jeg sov stående, om det tok for lang tid mellom snakkestundene. Klokken var trossalt..ehm.. seks eller sju eller noe sånt. Mørkt var det ihvertfall. Alt gikk ihvertfall som det skulle, både sånn scanne-ting, ikke for tung bagasje, og vi kom til geijten tidsnok! Ikke værst bare det..



Jeg husker egentlig svært lite av flyturen, fordi jeg sov hele veien. Var det på flyet vi kanskje skulle ha gjort de oppgavene Sissel og Lise? Neeeh.. Vi begynte ihvertfall å våkne sånn ca da vi ankom Tallinn. Vi gikk ut av flyet og vi møtte en vegg av kulde. Det var BIKKJEKALDT. Det var ikke vinternorge-kaldt, det var KALDT!
Utenfor sto man å ventet på en "skolebuss" som skulle ta oss til hotellet. Den sto rett foran oss, men vi "så den ikke". Alle måtte rekke å tenne en røyk først. Going crazy at the tax-free!!

Bussturen tok ca 30 minutter. 30 minutter med skikkelig sightseeing-mic i forsetet. JAAAA! Da vi parkerte utenfor hotellet var det på med votter, lue og skjerf, enda det bare var 2 meter til inngangsdøra. Kall oss pyser, kall oss sydenmennesker, men selv ikke Ola Nordmann hadde blitt vandt til denne tempraturen så fort. Vi ventet èn time på Igor (Guiden vår), som skulle vise oss rundt. Vi ble sittende i lobbyen en evighet med "god lunch" og godt selskap..Ja.. Godt selskap. Igor kom ihvertfall etterhvert, og vi skulle ta en tur i Gamlebyen..

Gamle Byen hadde en fin beliggenhet like i nærheten av hotellet, så det ble en kort gå tur i det kalde været. Vi begynte sightseeingen under inngangen til Gamlebyen som var laget av stein. Der fikk vi vite historien om Gamlebyen.

Byen har alltid vært et knutepunkt mellom øst og vest. Bynavnet betyr ”Danskebyen” og det kommer av en utstrakt handel i Østersjøen. Tallinn og spesielt Gamlebyen innbyr til sightseeing til fots. Området er fult av trange smug og du finner de mest spennende butikker ned i kjellere og innerst i smugene. Byen omkranses av store parker, blant annet parken Tammsaare. Der ligger byens opera og balettscene, Estonia Teater og Tallinn konsertsal. En aften der er noe alle bør få med seg, standarden er høy. I sommermånedene brukes byens parker som konsertområder. Orkestrer spiller i den vakre kadiorgparken. Kirkene benyttes som konsertlokale året rundt.

St. Olavs Kirke: Kirken fra 1200-tallet er trolig oppkalt etter Olav den Hellige. Rådhuset ble oppført av danskene i 1330. Monumentalbygg og det er der du finner deler av bymuseet. St. Nikolais kirke er nå museum for middelalderkunst. Kanontårnet; Kiek-in-de-Kök ble bygget i 1475.

Vi gikk innom noen kirker som befant seg her. Samtidig som vi klarte å holde å varmen, fikk vi et innblikk i et kristent Estland, kultur og leveform. Dette ble til sammen 3 timers gåtur rundt i Gamlebyen, deriblant fikk vi besøke mange historiske bygninger, og en restaurant/pub som så ut til å være svært populær. Selv på en søndag! Noen gatenavn var også veldig amusing for noen. heh..

Vi fikk også en kjapp guidetur gjennom sentrum der det var en masse shoppingsentre, til jentenes glede. Vi fikk mye ut av denne turen, som vi tok i bruk resten av dagene..

På slutten av dagen tror jeg de fleste var klare for hotellrommet, senga og bare soooove!! Sissel, Lise og jeg dro opp til rommet. Vi åpnet opp døren og vi fikk en velkomst av STINKENDE sigarer og skummel væske på gulvet. Lise fikk seg også en liten overraskelse da vi skulle gjøre vidundersofaen til en soveseng. HAHA. Unnshill.. LiseKjære gikk til resepsjonen og fikk flyttet oss til etasjen over. Dermed var problemene løst!

Noen av oss hadde planer om å drikke første kvelden. Og kvelden etter, og kvelden etter der. Det gikk visst med en del penger, så vidt jeg vet. Sissels tilstand: litt skarp i halsen. Vi hadde mange oppgaver vi skulle ha gjort allerede, men å gjøre de fristet like mye som å gå ut i det fine været.

Taco-shappa innepå senteret ble en ganske populær severdighet. Den var billig, sinnsykt god mat og langt unna Statoil-stasjonen. Det gikk i kyllingburger, steeeerk pasta og nachos. Vi lette febrilsk etter tyggegummi en god stund etterpå. Enten tyggis eller bare ikke puste i det heletatt.. Sissels tilstand: Dævv.

Da har jeg vel egentlig ikke noe mer å si om turen bortsett fra at Lise fikk sin finske, heite loverboy. Men hun vil nok fortelle historien selv, så jeg skal la være. Men når sant skal sies, så kan jeg den utenatt! Jeg vet jeg har glemt masse fra turen, men det var det samme over and over again. Jalla Jalla, Spa Spa, rennende nese og impåslitene selgere. Takk for meg! =)

Kilder: Tallinn innlevering til Inger-Merete

Bilder: http://www.phunkadelic-kid.piczo.com

Livets små gleder

"Om du mangler ben og har dørstokker som ører, så er kjærligheten min fortsatt din.. "

Hun spurter opp trappen og rett inn på kjøkkenet. Hun kjenner suget etter noe digg, noe med kullsyre, noe som begynner på C og slutter på OLA. DER! Der står den og roper på henne. Og hun ser på den som den skulle vært det eneste som betydde noe for henne i denne verden. Inn kommer moren løpende og får øye på jenta som har et blikk fylt av lidenskap for denne helsekadene oppfinnelsen. Hun skuer på henne, og jenta lager et forskrekket og skremt utrykk bak den lille kjøleskapsdøra. Moren peker advarende på henne og ber strengt om at hun ikke engang skal røre flaska. Hun holder fingeren på henne en evighet. Tiden stoppet fullstendig opp. Jenta står stille med det samme frossene blikket i øynene. Hun rekker seg sakte etter Colaflaska. Redd men ganske sikker på hva målet hun skal nå, er. Morens pekefinger kan gi fra seg et blyskudd når som helst, men fremdeles går hun sakte, sakte mot sin kjære; Hr. Cola.

Plutselig; Out of nothing!! -drar hun til seg colaen, skrur opp korken, setter tuten mot truten og heller i seg. Moren kommer løpende mot henne. Nei!, i slow motion!! Med frykt i blikket og et par reddende armer kommer moren mot jenta og skal til å redde henne fra livets onde sider. Før moren når frem til henne, smeller hun flasken ned på kjøkkenbenken, og løper raskt forbi henne og ned trappen igjen.

Med brun "melkebart" over overleppa og med en mettende tørste, setter hun seg foran pcn igjen og klikker frem MSN.

Aaah, oppnåelse av klimaks!

Null, Zero, Nothing.

Skoleball
Lekser
Tenke
Følge med
Høre etter
Rydde rommet
Bry meg
Smile
Le

..Og alle andre ting jeg ikke gidder.

Hjerten er litt tom

..Noen der?

..Jeg våkner en sommermorgen av at det er stekende varmt på rommet. Snekkeren hadde vært der dagen i forveien og byttet vinduer. Derfor manglet jeg gardiner og måtte bruke et hvitt teppe som så vidt klarte å skygge for sola. Jeg ser på vekkeklokka mi og ser tilfeldigvis speilbildet mitt i skjermen..

Hvem er du? Buddah!?

Jeg kryper raskt inn under dyna igjen. Både ben, armer og hodet krøpet sammen til en liten ball i mørket, under sengetøyet med blomster på. Og atter en gang tenker jeg; hvorfor meg? Hvorfor skal ikke jeg få lov til å dra på kino med vennene mine? Hvorfor skal akkurat jeg ikke få lov til å gå rundt i byen med en jeg liker? Hvorfor får ikke jeg se han rett i øynene? Hvorfor skal jeg bli hindret sosialt? Hva har jeg gjort deg?

Av irritasjon begynner jeg å dra ansiktet mitt i alle veier. Huden strekkes så langt opp til pannen at det svir. Jeg lager et liten raspende lyd av at jeg klør forsiktig på kinnet. Etterhvert blir kløingen værre og mer intens. Jeg ender opp med å skrape meg opp til blods i håp om at det skal være en annen person under huden på meg. FAEN, så vondt det er!

Den spanske flue (Med sand i bikinien) Del 1

Den 1. Juli dro jeg til Spania. Offh.. Her skal jeg liksom skrive om alt som skjedde. Orker ikke tanken engang.. vent litt. HUUUSAAAAH! I'm finding my happy place. Sånn.

Spania er et svært...Æsj. Vet ikke hvor jeg skal starte.. Okej. Der.

Spania er et svært religiøst land. Kulturellt også. Taxi sjåførene har kjære Santa Maria hengende i speil og tak, sammens med en taxikalender og en prismappe. Og jeg kan love deg at vi brukte halve ferielønna til å kjøre taxi! 16 euro heeer, 20 euro deeer.. Og fordi drosjing var en stor del av ferien så må jeg bare si at; på turen møtte vi mange forskjellige type..tja..eh..sjåfører. Noen gamle, noen unge, noen svenske og noen testosteronbomber. Når jeg tenker meg om er alle spanjoler testosteronbomber.. Eller.. Alle gutter er testosteronbomber.. Spanjoler er mere som testosteronbomber med solstikk..

"I think Spanish taxi drivers are great, as long as
you agree with them! And
if you don't agree or feel like they're begin
particularly obnoxious, you can
just wind them up some more by
disagreeing!"

Helt fra vi ankom flyplassen i Malaga har spanske mannfolk siklet etter Marielle. Engelskmenn fra Wales var heller inget unntak. Vi var nærmest tre familier som haiket frem taxier som skulle kjøre oss til leiligheten. Vi trengte 3-4 taxier og vi hørte sjåførene skreik som søren til hverandre. "Hva faen trenger de 4 taxier til??" ..mistenker vi ihvertfall.. Jeg tror forøvrig taxien mamma, Tone, Marielle og jeg satt i ble en hau billigere. Tror vi betalte 3/4 av den egentlig prisen. Er utrolig hvor mye 3 blondiner kan få til bare ved å veive på håret..

"Spanske menn har også inntrykk av at blonde
jenter er åpne for alt
og tenker kanskje som Austin Powers: «Great legs, wonder
when they open?».
Til deg sier han bare «hola guapa» (hei vakre kvinne) og
sender deg et
varmt, bydende blikk. De mørke øynene og den forførende
henvendelsen rister
fort liv i jenter som hungrer etter et møte med en sterk
mann som vet å ta
grep."

Jeg synes det var hysterisk moro på markedene, selvom ikke kjære Marielle fikk mye ro. Det var tett i tett med boder, der de solgte sprayflaske med vifter, klokker, solbriller, masse skrap som de har stjålet fra barna sine eller noe, klær og "designer"-vesker. Jeg måtte som vanlig betale til full pris slik som pappa, mens Marielle pruter seg rikere.
Mens jeg nyter stillheten bak store, sorte solbriller, uten noen fremmede som flørter, ser jeg Marielle sliter seg gjennom et par mannfolk som ikke får øynene vekk fra henne. Den så altfor stille selgeren pratet plutselig som en foss..

"Du! Marielle! Sjekk heeer'a!" var vel egentlig det jeg prøvde å få frem da jeg hadde planlagt en reddningsaksjon. Men ordene kom liksom aldri ut. Hun kom seg heldigvis ut av klemma på egenhånd til slutt. Sorry my love!

Og når vi først er inne på irriterende skadedyr;

"Mens vi må bruke tunga til å smake, har fluer nemlig
smaksceller over hele kroppen – beina inkludert. Og hvis flua kjenner søtsmak,
stikker den automatisk ut sugesnabelen for å suge opp godsakene."

Hvis de er så sinnsykt intelligente, hvorfor flyr de da inn i den geniale lilla-lysende neon lykten som svir dem på sekundet? Suckers.. På tre uker innvaderte de bena mine, (for ikke å glemme Ante sine ben!) Den bakte poteten jeg spiste en tirsdags kveld, salaten jeg hadde til kyllingen, og rett og slett all annen digg grillmat vi hadde hjemme ved leiligheten. Vi setter oss ned i sola i hagen første dagen, og til mamma sin glede setter det seg en flue på benet hennes. Og gjennom hodet hennes flyr det en vakker, fristende tanke: "Jaaaa, det kiiileeer! GÅ PÅ MÆÆII!!" Det tok ikke lang tid før flua satt tenna..eller.. sugekoppen sin, eller whatever, rett neddi huden på henne, og skriket lager ekko langt inni jungelen ved siden av. Mamma liker ikke kile-kjæledyrene sine lenger.

"Minst 30.000 ferierende langs Middelhavet har
brent seg på
maneter i sommer. Nå har spanske myndigheter stengt flere
strender og advarer
turistene mot å bade."

Jeg saa jo at de fantes!! "Liker du brennmaneter duu Marielle? Nei, det gjør ikke jeg heller. Finnes de her? Harru sett noen? HÆ? HVOR??" Jeg haaater brennmaneter! Anyway; Vi tilbragte et par dager på stranden. Solen er heitere, man får sinnsykt shiilløøh etter sånn ca 6,5 minutter og man får servert cola til solsengen. (Colatingen var ikke noe god. Det var BARE kullsyre i den.) Etter å ha snudd solsengen rundt en hel gang, altså vært der en dag, var man utørket, brent og sulten. Vi tilbragte dagene på Bounty-, Happy-, ogenstrandjegikkehuskernavnetpå-beach! På stranden i Marbella var første gang vi fikk solsenger helt nede ved strandkanten. Ja, vet det var mye å rope hurra for! Vi var tilstede i 9-10 tiden så var kanskje ikke så rart at de var ledige. Vi legger oss ned, tar opp solkremen og får øye på små, svarte..Ting!! De er ooveralt! På solkremen, iii solkremen, på armene, bena, ansiktet.. det bare regnet svarte...tiing! Vi fant ut av at det var små insekter som levde i sanden, og som hoppet på alt de måtte finne for å klare å irritere folk. Vi smøørte oss inn med solkrem som ærlig talt var blandet grundig med svarte, små insekter. Yummi! Det ble heldigvis bedre etterhvert som folk begynte å løpe og tråkke i sanden. Step on them!

Ma´laga er en by som betar deg langsomt og ikke innbyr til et raskt besøk. Det er en by du må trenge inn i. Og se, da åpner den seg i trange gater og små plasser og kilometerlange strender som strekker seg ut fra byens sentrum.

Málaga har alltid vært den tøffe, anarkistiske arbeiderklassefetteren til elegante, aristokratiske Sevilla. Det er fremdeles et ordtak i Spania: - Hvis du dreper en kongelig, så søk tilflukt i Málaga.

Den er mer spansk og langsom i rytmen enn noen annen storby langs middelhavskysten, travel i morgentimene, slumrende i heten midt på dagen før den sitrer av liv i de farvemettede timene når dagen svinger seg inn i en hektisk kveld. Derfor er den mer tiltrekkende for spanjoler enn for tradisjonelle solkystturister.

På kvelden flytter livet rundt Calle Granada. Ved midnatt åpner flere barer og dansesteder rundt Plaza de Uncibay. Gatene er fulle av stående uteservering, stemningen høy enda natten såvidt har begynt. Salsaen tyter ut av dirrende høyttalere. Når de første grønnsakleverandørene kommer til det nedslitte Atarazanasmarkedet, flokker de siste festløvene seg hjem for å sove.
Men Málaga sover aldri.

Psykens lille treningsøkt.

Jeg setter meg ute i solen, helt alene. Ingen lillebror, ingen venn av lillebror, ingen gamle, sure naboer. Bare meg og den stygge, brune billa som ikke lar meg være. Det er utrolig varmt ute (muligens fordi jeg har på meg jeans og LA City Angels T-skjorte), og man bare måå sitte ute, selv om jeg ikke får lov. Ingen grevling under huset kan få meg inn igjen nå. Jeg setter meg ned i strandstolen, med skriveblokk og filtpenn. Målet er å fylle ut en halv side med positive ting om meg selv, og "jage" bort det negative som har stått på play og replay i en ganske god stund nå.

Innendørs kan jeg høre brodern skrike og hyle, og jeg er overlykkelig over at jeg ikke befinner meg i samme rom akkurat nå. Jeg grubler ganske lenge over positive ting om meg selv. Jeg har ikke blitt bitt av en mygg siden jeg var ti år gammel, MYGGEN liker meg ikke engang. Hvorfor akkurat meg av milliarder av milliarder av mennesker? Jeg har begynt å skylde på dårlig karma. UNNSKYLD for at jeg lugget deg da jeg var seks år gammel! Dette er hva jeg får igjen. I hope you're happy(!)

Jeg tror denne vær-positiv-lista kan vente tre uker. Da har jeg kommet hjem fra Spania, og jeg regner med at mange problemer har løst seg. Da har man forhåpentligvis fått "jobbet med brunfargen", fått leilighet (Kontrakten går ut i daaag, you bastard!), stresset ned, drukket spansk kloakkvann, Yummi! ..også en del andre smarte ting.

Jeg har forøvrig fått meg en utrolig digg jobb. Hadde første arbeidsdag for 2 dager siden. Endelig får jeg gjøre det jeg digger mest av alt, og i tillegg få penger for det. Jeg underviser og spiller musikken så høyt at jobben får klager fra bissniss-nissen i 2. etasje. Så høyt har jeg aldri fått spille musikken hjemme, og det er SÅ DIGG! Også også Jooo, pga sånn sjuukt høy musikk må jeg bruke sånn kul mikrofon. Løv it! drøm drøm drøm drøm drøm.
Frank, som sto i resepsjonen den dagen skulle hilse på meg. Og han er HUGE! Han turte såvidt å håndhilse på meg. Han får fem Maritahender i hans ène hånd. Skjøre, SKJØRE Marita!
----------------------------------
Takk for at du får meg til å tenke positivt og fremover. Takk for at du alltid får meg til å føle meg bedre. Det er digg å være hos deg, og ha vært hos deg. Takk for at du forstår meg, og gjør masse for å hjelpe meg. Tror ikke du er klar over hvor mange mennesker du hjelper gjennom vanskelige tider og med problemer de har lidd av i hele sitt liv. Du har gjort ting værre enn de er. Men det har du gjort med vilje fordi du vet ting ordner seg etterhvert. Så selv om ting er et helvette for øyeblikket, så holder jeg min egen fatning og stoler på deg. Hvis ting virkelig fikser seg etter dette, skylder jeg deg livet..

Bodycontact i Lillestrøm

Byfesten er alltids en stor annledning i Kulturbyen Lillestrøm. (Heh.. "Byen"). Uansett; Alle gater, kriker og kroker fylles opp med boder med ting, tang og dingsebomser. Dingledangler som Marionetter, lightere, mobildeksler, navnarmbånd, solbriller, katter på batteri, bikkjer på batteri, Hula-Hula dame på batteri osv, JALLA JALLA! I år har i vært så heldige at vi har fått inn DDE, og Trang Fødsel som underholdning en av dagene. Ja du leste korrekt, DDE.. Sjela mi sier at du jublet inni deg nå. Jepp. I tillegg presterer de å stappe to, tre, sju, tusenogto karuseller på fortauer og lignende. JAA, Hoppeslott!! Lilla er det tilåmè!

Jeg digger byfesten, men det begynner å bli en smuuule trangt. Flere mennesker, og flere fasiliteter. Dææ' kke plass! Klamt, trangt og intimt to the max.. Samtidig blir det et must å dra ned dit hvert eneste år, også kjøper man masse "driit" som man bare bruker den ene dagen. Men det er litt koselig også, åjodda! Møter Mange man ikke har sett på flere år åssåviare.

I år var planen å vise seg litt frem på byfesten. Så jeg og Niña Capasidad ringte litt rundt, men inget svar, så det dreit man i. Jepp. Dansere hadde de vel nok av uansett.. Blant annet to jenter som sto på fortauet i røde kostymer. Byfesten Ruler. høhø.

En direkte men hårfin grense til gal - Del 1

I over 2 år nå har jeg gjemt meg bak en magisk boks som gjør alt mye enklere. I tillegg har jeg hatt et vidunder program med navn "Paint shop". I hele 2 år har jeg gått med en maske jeg hater og som jeg ikke klarer å bli kvitt, fordi jeg er blitt hekta og den vil ikke slippe taket. Eller nei.. er redd for å miste den å se det endelige resultatet. Det er en ond sirkel som jeg er kommet inn i, men som jeg trenger for å komme meg til og fra skolen, og oppholde meg der hver eneste dag. Jeg trenger den for å gå inn i en dansesal og for å prøve å gjøre mitt beste. Selv om jeg bare blir like ufokusert hver gang. Jeg kan ikke stå for langt frem og ikke for mye til venstre eller høyre. Midt på, passer meg bra. Jeg hadde planer om å danse meg fiint lett gjennom skolen, dra til utlandet, BLI DER og virkelig gjøre det jeg har drømt om siden jeg var 3 år gammel. Men nå.. Jeg kunne ikke gitt mer blaffen. Og det er det som er så skummelt. Da har jeg liksom ikke noe mer. Ingen flere drømmer, ingen flere mål og ingenting å forsøke å leve opp til.

Det hjelper ikke lenger å klype meg selv i armen og si "skjerpings din pyse!" ..Nå bare fornærmer jeg meg selv.. Og det kan da ikke være helt stabilt. "Hei, Jeg heter Marita, og jeg slenger dritt til meg selv.." Jeg er lei av å gå rundt å late som, jeg er lei av å gå rundt å ikke vite hvem jeg er og hvordan jeg er. Speilbildet er helt på trynet. Det virker som om jeg står opp om morgenen og har glemt kvelden før hvem "Marita" er, og at jeg ikke kjenner meg igjen. "Hehey, hvem er du?" ..Jeg er lei av å prøve å leve opp til noe som er umenneskelig. Perfeksjon. Det tærer psykisk og det er noe ingen kan klare. Å bli likt av alle. My ass. Eneste jordiske, menneskelige perfeksjonen jeg kan tro på, er at man kan være perfekt for en person og to personer kan være perfekte for hverandre; Ikke alle som har satt sine ben på denne planeten. Hva var det jeg tenkte på? Det har vært slitsomt fordi jeg alltid har vært så langt unna det jeg har sett på som "et feilfri menneske". Jeg har følt at menneskene rundt meg takler situasjonen så mye bedre enn meg. All stresset, so little time.. Men igjen, så har kanskje ikke de slitt med samme ting og kan ha konsentrert seg om andre ting.

Hjertet er delt inn i små biter. Èn del for en lykkelig familie, èn del for en eller annens kjærlighet for sin kjære, èn del for vellykket utdannelse og et bra ståpunkt som gir deg gode utsikter for resten av livet og èn del for vennskap. Har du disse i orden, så er som regel siste del fullkommen også, nemlig ditt eget bilde av deg selv. Men hva om man ikke har alt man trenger hjemme, kjærligheten går rett vest, skole og karakterer man frykter og et vennskap til noen som ikke ser ut til å holde. Nei, da ser det ikke så bra ut for det siste kapittelet heller.. Man er i fare for å bli anonym og ikke vite hvem man selv er. Heldigvis har jeg noen helt fantastiske venner, der bare et smil kan smitte over selv om jeg går rundt på en solskinnsdag med en stor sort regnværssky over meg. Og det er utrolig digg. Det er sinnsykt hvor mye en uventet klem fra en jeg ikke engang kan huske at jeg har fortalt noe til kan gjøre med resten av dagen. Takknemlig? JA.

.. I oppbevaringsboksen på togstasjonen ligger fremdeles skolebøkene som var for tunge til å bære hjem. Og bussen..deen vaar.. eeh.. full? Noen dager så har det gått litt "hull" på denne betryggende masken man har når man går blant mennesker, da tyr man til den lange gåturen hjem, store solbriller og unngår bussen. Sånn generelt er sosiale arrangementer også ganske utelukket. Uansett hvor sykt det høres ut, så setter man faktisk pris på at overkåte trailersjåfører plystrer når de kjører forbi eller får et (kvalmenes) "flørtene" blikk fra Lillestrøms største klyse.

"Hvorfor melder du deg ikke på Dansefeber?" Nei, fordi jeg frykter dommerne og alt det som surrer oppi hodet deres. Når det gjelder dans, så er det det eneste jeg føler meg "trygg" på. Hvem som helst kan komme å se på en danseforestilling eller lignende fordi jeg er så sikker på det jeg gjør der og da. Dette er det eneste tema jeg føler jeg kan oppnå noe i, føler meg brukbar og at dette er noe jeg kan. Allikevel risikerer jeg ikke å få "Nei, du er ingen danser og du kommer aldri til å bli det. Hva gjør du her?" slengt i trynet. Mulig jeg har lave tanker om meg selv, om visse ting.. men sjansen tar jeg ihvertfall ikke. I'll rather not know.. Jeg vil heller gå rundt med et falskt håp om at jeg i det minste kan klare det, enn å få drømmen knust som 18 åring. I tillegg danser jeg ikke for moroskyld lenger. Jeg danser for å gjøre familien tilfredstilt med karakterne men også i et håp om at jeg får tilbake dansegleden tilbake etterhvert, med tanke på at dette er det eneste I'm good at osv..

Jeg føler jeg blir gal, fordi hjernen min består av skuffer og skap men ingen orden. Tankene dekker gulvet, så jeg ser ikke engang hvor jeg tråkker, og konsekvensene som kommer ut av det hvis jeg tar et feil skritt.

Huh? ID? nei, ikke her..

Ondskapens overnatting

Nå er det det FJERDE året på rad som du har overnattingsbursdagselskap. BARE for å være jævelig, og det er så lættis! Du slenger folk som ikke kjenner hverandre oppi samme seng, fordi "det er sånn man gjør på overnattingsbursdag! Helt sant!" HAHA
Jeg vedder på at du ler godt og ondt inni deg når en av de sier: "Nei, seriøst.. Jeg legger meg på gølvet isteden for jeg ass." og du slenger tilbake: "Nei, faen. Da får du bare dra hjem!"

Du ler høyt og lenge til du blir helt rød i trynet i 2 timer før dere skal legge dere, over at de i samme trange seng klager om plassen og hvor sjukt irriterende det er å ligge med en ukjents tåfis i ansiktet. Ligge ben mot ben er en fin ting, for all del. Der ligger du.. i den SHVÆÆRE senga, helt alene og nærmest besvimer av latter. Plutselig braser du ut: "Nei, serriøsst gutta! Nå er det ikke moro lenger. NATTA!" ehm..hæ?

De er bestevennene dine, så de KAN IKKE si nei. Har det slått deg at de muligens grøsser og tenker "Hvem i pokker må jeg dele pute med i åår!!?" hver gang du ringer dem 1. Juni for å invitere dem på overnatting? Jeg ler meg i hjeeeel..(!!)

Men jo. Gratulerer med dagen, og ha det moro med pølsefest og hei-her-er-kompisen-min-og-dere-skal-dele-seng-i-natt-spleisingen din. Synes du ikke de begynner å bli såpass gamle at det begynner å bli EN SMUULE pinlig med det der? Jo, selvfølgelig vet du det.. hvis ikke hadde du feiret bursdagen din anerledes.. hoho!

Men nå følte jeg meg bare slem. For du er egentlig VELDIG allright <3 ..men du vet dette er sannheten, du elsker det.. LE LE LE!!

ATTENSJØNN PLIIS!

Man er en dansegal lykkepille på prozac.
Man er en med ræææv humor.
Man ler av seg selv, når ingen andre gjør det.
Man er gal.
Man danser ..HELE TIDEN.
Man tenker ut en ny dansekombinasjon ..Når man ikke burde.
Man blir aldri provosert.
Man har selvironi.
Man kjøper nye cd'r ..FOR ofte.
Man blir blakk... Og ikke fullt SÅ blakk.
Man får problemer.
Man får seriøøse problemer.
Man blir driti ut.
Man blir skikkelig driti ut.
Man går tomt for batteri.
Man går på ekstrabatteriene.
Man lener seg på sidemannen.
Man sovner i norsktimen.
Man sovner i SPAAANSKTIIMEEEN!
Man sovner i samfunnslæretimen.
Man sovner i engelsktimen.
Man sovner IKKE i geografitimen.
Man sovner en smule i eldre-historie timen.
Man sovner i alle timene en lærer bruker powerpoint.
Man sovner i alle timene en lærer bruker overhead.
Man sovner i alle timene en lærer slår av lyset.. Which is de timene de bruker powerpoint og overhead.
Man faller i en dyyp søvn når de slår av lyset. JA! Det var såånn det var.. *zZZz*
Man lar seg irritere av grønne menn.
Man lar seg irritere av spøkelser.
Man lar seg irritere av diverse overnaturlige evner. (eeh.. som Charmed og sånn!)
Man lar seg irritere av folk som sleiker lærerne laangt opp etter ryggen.
Man lar seg irritere over at folk du kjenner som kjenner folk du kjenner.
Man får problemer igjen.
Man får seriøse problemer igjen.
Man får seriøseste problemer.
Man forelsker seg.
Man plusser på litt mer problemer.. Begynner å hjelpe på nå ja.
Man skaffer hjelp som egentlig ikke hjelper så mye.
Man gjør et nytt forsøk.
Man prøver å holde ut.
Man stryker hele VK1.
Man liker seg ikke like mye hjemme.
Man håper.
Man håper på positiv oppmerksomhet.
Man håper på en oppmerksomhet. Uansett which kind of oppmerksomhet.
Man håper på bedre helse.
Man håper på at uflaksen snart skal snu.
Man ser frem til ting.
Man ser frem til sommerferien.
Man ser frem til oppladningen av de menneskelig Duracellbatteriene man en gang hadde.
Man ser frem til No more problems.
Man ser frem til en ny start.
Man ser frem til et nytt skoleår. Eller ikke.
Man drømmer.
Man drømmer opp litt lettere tider.
Man drømmer om å være en annen en.
Man drømmer om å være den skarpeste kniven i skuffen. Og ikke bare være den passe slipte.
Man drømmer om å være den fineste, blankeste kniven også..
Man mister litt håp..
..og litt til..
..og litt til..
Man ser kanskje, sånn ca, muliigens, mer eller mindre, tvilsomt men kanskje et lite lys.
Man er sliten.
Man er ubrukelig.
Man er hva man spiser.
Man er en brødskive med smør, salami (Gjerne fra Gilde) og gulost.
Man er et glass med vann.
Man er en paracet. En søt liten en.
Man er en allergipille.
Man er vannmelonbiter.
Man er et eller annet digg fra kantinen.
Man er en Iste.
Man er en KickLakris.
Man er en slags pastatallerken.
..En pastatallerken til..
Man er et glass melk.
Man er et eple. Et surt eple.
Man elsker Sissel.
Man elsker Madeleine.
Man elsker Marte.
Man elsker andre spesielle personer som gjør ganske mye flott for en, og de vet ikke hvor mye.
Man er takknemlig for alle man er elsket av, og elsker de tilbake.
..Og; "jeg er glad i deg" burde blitt nevnt mye oftere, så det er lettere å takle når det først kommer. SUPRISE! Jeg er glad i deg..

Man angrer på mye.
Man skulle ønske man kunne snurre klokka tilbake... Noen år..

Man har den lille energikulen inni seg enda. Den bare gjemmer seg litt. Fordi det ble for mye negativt å takle på èn gang.
Man tror stresset skremte den.. Ganske masse.

Den interne gjestebokmeldingen

Heja NordlandsSissel <3

Du må skrive mere på bloggen diin assa.. Om kvardagen din og slikt:)Også skal du få nytt OPPDATERT bilde av meg..Åjadda:) Jeg sitter her i timen med gale, fnisende og overglade mennesker. Synd det ikke smitter over. Jeg tror Treider setter alt på hodet. Ting man ler av blir drit kjipt og irriterende og det som er irriterende gjør oss gale og vi bare friker ut. Ikke bare èn gang, men Etthundreogfemtito ganger. Akkurat nå er det noen som har klart å gå inn på oldisporno og fniser av det, og spør om mer.. Må si jeg trakk en smule på smilebåndet.. Jeg leste nettopp horoskopet mitt: "den 31. er du der du VIL være. I himmelen!" Ja, sæælii!! jeg skal TA den redaktøren og trampe (Ikke henne, ikke han, men..) DET på tåa og løpe skikkelig fort. Løgn! Shikkelig LØGN! makan..

Noen ganger skulle jeg ønske skole ikke fantes, at jeg var et skikkelig datanerd. (Nei, jeg er ikke et datanerd fra før av. Man nerder når man spiller CS eller Warcraft, og det gjør ikk jeg nemlig, for det sa Andreas. jeg spiller så vidt Tetris på 123spill.) Jeg vil rømme hjem. Hjem til CS, microbølgeommen og COlaen som jeg ikke egentlig har. Hva som helst enn å sitte å høre på hvor trashy engelskprosjektet mitt var..

HM? HÆ? Høørte jeg nettopp det landet jeg ikke skal høre!? Ja, tenk det gjorde jeg.. I tillegg kom det fra feil person. *Være mystisk og intern* Jeg gleder meg til du tar over verden jeg. Det blir nok bra. Synd du ikke gjør det nå da. Jeg mener; tenårene er jo enkli det du skal fjerne når du tar over verden, i tillegg til NOEN folk som ikke har norsk statsborgerskap. NOEN. Men jeg får ikke oppleve det. Jeg vil oppleve det nå!! ..Men jeg skal være glad på de fremtidligere tenåringene sine vegne. Virkelig. Jeg lover!

..Jippi! Jeg elsker at en VISS person maser om at han kjeder seg så jævlig. Jeg elsker måten han slår av pcn min på og drar ut ledningene på.. NAJ! Det var en kødd!! Fjern DET!
Jeg er glad i deg og alt skal ordne seg for oss i sommer:) jeg lover *nikke*

Klemmer fra The Marionettes-Crew ^^,