En direkte men hårfin grense til gal - Del 1

I over 2 år nå har jeg gjemt meg bak en magisk boks som gjør alt mye enklere. I tillegg har jeg hatt et vidunder program med navn "Paint shop". I hele 2 år har jeg gått med en maske jeg hater og som jeg ikke klarer å bli kvitt, fordi jeg er blitt hekta og den vil ikke slippe taket. Eller nei.. er redd for å miste den å se det endelige resultatet. Det er en ond sirkel som jeg er kommet inn i, men som jeg trenger for å komme meg til og fra skolen, og oppholde meg der hver eneste dag. Jeg trenger den for å gå inn i en dansesal og for å prøve å gjøre mitt beste. Selv om jeg bare blir like ufokusert hver gang. Jeg kan ikke stå for langt frem og ikke for mye til venstre eller høyre. Midt på, passer meg bra. Jeg hadde planer om å danse meg fiint lett gjennom skolen, dra til utlandet, BLI DER og virkelig gjøre det jeg har drømt om siden jeg var 3 år gammel. Men nå.. Jeg kunne ikke gitt mer blaffen. Og det er det som er så skummelt. Da har jeg liksom ikke noe mer. Ingen flere drømmer, ingen flere mål og ingenting å forsøke å leve opp til.

Det hjelper ikke lenger å klype meg selv i armen og si "skjerpings din pyse!" ..Nå bare fornærmer jeg meg selv.. Og det kan da ikke være helt stabilt. "Hei, Jeg heter Marita, og jeg slenger dritt til meg selv.." Jeg er lei av å gå rundt å late som, jeg er lei av å gå rundt å ikke vite hvem jeg er og hvordan jeg er. Speilbildet er helt på trynet. Det virker som om jeg står opp om morgenen og har glemt kvelden før hvem "Marita" er, og at jeg ikke kjenner meg igjen. "Hehey, hvem er du?" ..Jeg er lei av å prøve å leve opp til noe som er umenneskelig. Perfeksjon. Det tærer psykisk og det er noe ingen kan klare. Å bli likt av alle. My ass. Eneste jordiske, menneskelige perfeksjonen jeg kan tro på, er at man kan være perfekt for en person og to personer kan være perfekte for hverandre; Ikke alle som har satt sine ben på denne planeten. Hva var det jeg tenkte på? Det har vært slitsomt fordi jeg alltid har vært så langt unna det jeg har sett på som "et feilfri menneske". Jeg har følt at menneskene rundt meg takler situasjonen så mye bedre enn meg. All stresset, so little time.. Men igjen, så har kanskje ikke de slitt med samme ting og kan ha konsentrert seg om andre ting.

Hjertet er delt inn i små biter. Èn del for en lykkelig familie, èn del for en eller annens kjærlighet for sin kjære, èn del for vellykket utdannelse og et bra ståpunkt som gir deg gode utsikter for resten av livet og èn del for vennskap. Har du disse i orden, så er som regel siste del fullkommen også, nemlig ditt eget bilde av deg selv. Men hva om man ikke har alt man trenger hjemme, kjærligheten går rett vest, skole og karakterer man frykter og et vennskap til noen som ikke ser ut til å holde. Nei, da ser det ikke så bra ut for det siste kapittelet heller.. Man er i fare for å bli anonym og ikke vite hvem man selv er. Heldigvis har jeg noen helt fantastiske venner, der bare et smil kan smitte over selv om jeg går rundt på en solskinnsdag med en stor sort regnværssky over meg. Og det er utrolig digg. Det er sinnsykt hvor mye en uventet klem fra en jeg ikke engang kan huske at jeg har fortalt noe til kan gjøre med resten av dagen. Takknemlig? JA.

.. I oppbevaringsboksen på togstasjonen ligger fremdeles skolebøkene som var for tunge til å bære hjem. Og bussen..deen vaar.. eeh.. full? Noen dager så har det gått litt "hull" på denne betryggende masken man har når man går blant mennesker, da tyr man til den lange gåturen hjem, store solbriller og unngår bussen. Sånn generelt er sosiale arrangementer også ganske utelukket. Uansett hvor sykt det høres ut, så setter man faktisk pris på at overkåte trailersjåfører plystrer når de kjører forbi eller får et (kvalmenes) "flørtene" blikk fra Lillestrøms største klyse.

"Hvorfor melder du deg ikke på Dansefeber?" Nei, fordi jeg frykter dommerne og alt det som surrer oppi hodet deres. Når det gjelder dans, så er det det eneste jeg føler meg "trygg" på. Hvem som helst kan komme å se på en danseforestilling eller lignende fordi jeg er så sikker på det jeg gjør der og da. Dette er det eneste tema jeg føler jeg kan oppnå noe i, føler meg brukbar og at dette er noe jeg kan. Allikevel risikerer jeg ikke å få "Nei, du er ingen danser og du kommer aldri til å bli det. Hva gjør du her?" slengt i trynet. Mulig jeg har lave tanker om meg selv, om visse ting.. men sjansen tar jeg ihvertfall ikke. I'll rather not know.. Jeg vil heller gå rundt med et falskt håp om at jeg i det minste kan klare det, enn å få drømmen knust som 18 åring. I tillegg danser jeg ikke for moroskyld lenger. Jeg danser for å gjøre familien tilfredstilt med karakterne men også i et håp om at jeg får tilbake dansegleden tilbake etterhvert, med tanke på at dette er det eneste I'm good at osv..

Jeg føler jeg blir gal, fordi hjernen min består av skuffer og skap men ingen orden. Tankene dekker gulvet, så jeg ser ikke engang hvor jeg tråkker, og konsekvensene som kommer ut av det hvis jeg tar et feil skritt.

Huh? ID? nei, ikke her..