Det var en gang..

Det er to historier fra livet mitt som går igjen, enten om jeg er i hyggelig selskap, eller om jeg bare føler for å være lite selvhøytidelig. Og nå vil jeg dele de her. Vi har facebook, e-post og sms. Da burde det vel være greit å sende over en blogglink istedet for å bruke masse energi på å fortelle et lite barndomseventyr?



Så, første historie starter på Ekebergsletta en gang helt i starten på 90 tallet, da mamma spilte aktivt fotball. Jeg tror jeg var rundt 3 år gammel og jeg var med mamma på cup. Fra den dag av var mine foreldre bombesikker på at jeg kom til å bli fotballspiller, fordi jeg alltid maste etter å få være med på kamper og treninger. Å få være med på cup var kjempe stas og jeg gikk diltende etter modern. Før første kamp skulle mamma skifte til treningsstøy og gikk på et av toalettene i nærheten. Jeg ble med og ventet utenfor, og fikk beskjed om å passe på treningssbaggen. Som tidligere på dagen skreik jeg ut og var frustrert fordi jeg ikke fikk være med å spille.


- Mamma! Være med!!
- Nei, Marita. Du kan ikke.
- JO! Hvorfor ikke?!
- Nei, du er for liten. Dette er for de voksne.
- Jooooo! Hvorfor ikke?
- Du må vente til du blir større!
- Hvorfor det?!
- Bah.. Du trenger leggskinn, OK?? Du har ikke leggskinn!

Det ble stille, og jeg så meg rundt. Helt lydløst åpnet jeg treningssbaggen og lusket rundt. De neste sekundene hørte ikke mamma noenting utenfor toalettdøren.

Da hun var ferdig skiftet og kom ut, så hun at jeg var klar for fotballkamp med libresse innleggsbind på bena, og var på vei mot fotballbanen.

"Libresse - Du kan føle deg beskyttet og sikker i hver situasjon. Du kan være trygg selv når du trener!"


Så til flause nr 2

Da jeg bodde i en kjellerleiligheten for ca 1 år siden, hadde jeg store problemer med søvnen. Jeg gikk rundt og var konstant trøtt, fordi jeg ikke sov godt nok. Stuptrøtt var jeg dog hver natt. I en kjellerleilighet er det som kjent, gjerne mange små rom og ganger, og jeg skal ærlig innrømme at jeg gikk meg litt vill første gangen jeg var der. Anyhow: en natt sto jeg så og si opp i søvne, fordi jeg hadde drukket flere liter vann før jeg la meg av en eller annen grunn. Det var bekkmørkt både fordi det ikke var noen lysbryter i nærheten og fordi øynene var klistret igjen. Jeg pustet dypt inn, konsentrerte meg, og følte meg frem til toalettet. Merk: labyrint-leilighet.



Etter alt for lang tid, fant jeg frem og gjorde det jeg skulle. I et veldig avslappende øyeblikk tror jeg at jeg sovnet et sekund eller to, for jeg var dobbelt så trøtt da jeg skulle tilbake til senga igjen. Denne gangen pustet jeg ikke dypt inn før jeg begynte å finne turen tilbake til puta. No problem.

Jeg gikk sakte mens jeg ventet på et trappetrinn som jeg visste skulle være der et sted. Vel nede fra trappetrinnet, fortsatte jeg min ferd mot lykke. Jeg tok tak i et hjørnet i gangen som jeg var helt sikker på at var dørlista til soverommet. Jeg var også fullstendig klar over at dobbelsenga mer eller mindre tok opp all gulvplassen på soverommet, så om jeg slapp vegghjørnet og hev meg på senga, ville det være fysisk umulig å lande feil. Så derfor gjorde jeg dèt. -fingrene mine slapp fort veggen. Med øynene fremdeles tvangslukket, kjente jeg en utrolig lettet følelse igjennom kroppen fordi jeg nå skulle få lov til å sove et par timer til før jeg måtte på jobb. Jeg smilte inni meg og så et bilde fremfor meg, der jeg lå under dyna i en fredfull koma med hodet fult av pene, flotte drømmer.

Jeg kunne ikke vente med å faktisk få oppleve denne fredelige følelsen, så jeg glapp som sagt taket på vegglista, tok i sats og fløy sikkert noen meter i min drømmeverden før jeg landet. ....midt på et annet vegghjørnet som jeg ikke visste fantes engang. ....Som var lagd av betong. Ja, jeg hadde altså havnet i yttergangen og slengt hele meg rett i en.. betongvegg.

Det ble en tidlig morgen den dagen, og jeg fikk endelig sett en donaldkul i virkeligheten.

Dum & Deilig

På en veldig kort tid har jeg vært sengeliggende med både 40 i feber, influensa, bihulebetennelse og omgangsyke. Så når jeg i dag skal bruke dagen på å få i meg næring og gjøre meg klar for jobb igjen, benytter jeg sjansen til å blogge et par setninger.

Forrige uke, gjennomførte jeg en intens Move'n'Shake time på jobb med bihulebetennelse og feber. Panodil og nesespray fikser alt. Bihulebetennelsen hadde spredd seg til kjeve og tenner, og det virket som om alle jekslene burde trekkes. Jeg holdt meg langt unna deltakerne, og timen gikk som vanlig. Når man elsker jobben sin, er det tungt å ikke få delta.

Uansett. Da panodilen sa farvel, ble det en hard reise hjem på en ristende, ustabil buss i 20 minutter. Jeg sitter i en levende koma, og prøver så godt jeg kan å holde ut litt til. Så stopper bussen på Lillestrøm bussterminal. På bussen kommer det tre snupper. Du vet; sånne snupper man ikke kan se forskjell på. Rufsete hårbolle høyt på hodet, brunkrem, store fargerike boblejakker og adidas sneakers. Desverre har jakka kostet dem skjorta, for bukse har dem ikke råd til. Tights derimot holder enn så lenge. Ja, rett og slett de snuppene som jeg er så alt for glad i. Krangler litt med sjåføren, og himler med øynene i det de setter seg ned på setene foran meg. Jeg lener hodet mot vinduet og snufser litt med tåke foran øynene. "Underholdning på veien. Herlig." tenker jeg, og puster tungt ut med munnen. Kremen av denne jentegjengen tar opp mobilen sin. Den rosa mobilen sin. Mobilen som matcher jakka. Hun sitter å sutter på den og får et veslevoksent utrykk for hver gang det plinger inn en melding. Hun leser den -lukker den igjen -og fortsetter suttinga.

Som de fleste vet er Lillestrøm Bussterminal en av -og påstigningstasjon, og det tar lang tid før vi kommer oss av gårde. På denne stunden rekker det å komme på mange spennende mennesker. En etter en kommer det et "spesielt" menneske etter det andre. Og for hver gang studerer disse jentene vedkommende fra topp til tå, før de begynner å fnise. Da snakker vi om mennesker som ikke er "over gjennomsnittet." Eller bare en som ikke har på seg det de selv har på seg. Jeg skuer skeptisk på snuppene og får vondt av alle som blir offer for deres "gjemte" mobbing. For det er nettopp det jeg synes det er. Å sprut le av folk som ikke "ser riktig ut" i forhold til seg selv èr mobbing. Har ikke folk noe bedre å gjøre enn å lage et stygt bitchy utrykk i det de studerer en person for så å heve øyenbrynene, bite seg i leppa for å holde seg, og sprute ut i latter? Eller bare kjøre den klassiske "Åh herregud liksom.." og himle med øynene?

Jeg følte meg ikke akkurat så fresh denne dagen, med røde sløve øyne og nese, og småbleik med en vimsete og svimmel gange. Da det var min tur til å gå av bussen, gjorde jeg meg klar til å reise meg og bli satt karakter på. Da jeg snudde ryggen til, kunne jeg nærmest høre de stygge blikkene og jeg kjente at jeg kokte. Ikke nødvendigvis at jeg fikk denne behandlingen, men alt jeg fikk med meg på denne bussturen fra start til stopp. Jeg kunne fint ha pekt og le av disse snuppene og kommentert de påtegnede øyenbrynene eller at trusa synes igjennom tightsen. Hadde jeg vært barnslig nok, hadde de sikkert fått høre det også. Noen ganger kan det være greit å innse at man ikke er perfekt og at man skal tenke seg om før man handler. Neste gang sier jeg ifra.

Hvem i helvete har fortalt dere at Paris Hilton er definisjonen på perfeksjon? Så du bildet av deg selv med en veskehund i ordboka da du slo opp på "Skikkelig drit kul lizm"? Fakta er at dette imaget selger. Utallige ganger har jeg gått forbi treningssentere, og rundt står det "Skikkelig drit kul lizm"-chicks og selger treningsproduktet. De lener seg på ene hofta, tygger tyggegummi og småfniser i det de får et spørsmål om hva protein gjør med kroppen. "Hihi, vet ikke jeg ass. Andeeers...? Hva gjøøør protein med kroppen enkliii..? Han kjekke mannen her luuurer liksom." Plutselig har de solgt 17 kg proteinpulver. Personlig ville jeg selv ha ønsket å trent/handlet hos noen som har peiling, når det kommer til noe så viktig som kropp og næring. Men.. det er bare meg altså.

Et annet busstilfelle, var i sommer. Jeg setter meg langt bak i bussen med pollenallergi og har problemer med å puste skikkelig. På samme nevnte bussterminal, setter det seg en slik en snuppe ved siden av meg, med gedigent blondt hår og med ei lita blomst i luggen. MEN: håret var nemlig ikke stort nok. Hun drar plutselig frem en stor tønne med hårspray og setter igang jobben. Dette likte lungene mine lite, og jeg trodde jeg skulle stryke med. Om du noengang ønsker meg død; bland bjørk og hårspray og stapp det oppi nesa mi.

Og hva lærte vi av dette barn? Bortsett fra at Marita har en tendens til å alltid være syk og dårlig på bussen?

Satans vaskekjeller

Ja, vaskekjellere i blokk tilhører faktisk Satan, med stor S.

De 3 mnd jeg har bodd her har jeg ikke vasket èn gang. Noe pga dårlig tid, mye jobb og lite fritid. Men mye av grunnen er også at det er et stort tiltak. Man vil helst føle seg litt OK, i det man går igjennom 3 etasjer med dømmende naboer. Og det i det heletatt at man må kle på seg og ta på seg sko for å vaske, er for meg et ork. Er vandt til å få vaske når jeg vil døgnet rundt, uten forstyrrelser. Her er det: Du kan få vaske fra kl. 08-12/12-16 eller 16-20. Og det resulterer også i at du må stå på vaskerommet med en du trolig misliker sterkt og spørre om du kan få være så snill å få vaske diiine brukte sokker nå, om vedkommende har blitt ferdig med siine..(?)

Jeg vil også meddele at jeg faktisk prøvde en gang. Badet var fullt av klær, jeg hadde sortert etter farge og var klar til å gjøre en innsats. Vaskepulver og tøymykner var pakket, og alt dette bærer jeg ned 3 etasjer for å komme ned til vaskemaskinene. Måtte gå flere turer, da det som sagt var tårn med klær, håndklær og sengetøy. Jeg setter posene godt til rette på benken til høyre, lukker igjen døra og setter igang. Hvite tekstiler i den ene maskinen, mørke tekstiler i den andre. Vaskepulver for hvit tøy i den ene, og vaskepulver for mørkt tøy i den andre. Jeg jobber med hodet hevet og føler meg kjempe stolt.

Jeg leser aldri bruksanvisninger, men denne gangen måtte jeg faktisk legge fra meg min tekniske, nerdete stolhet og lese den stygge bruksanvisningen. Hadde aldri trodd at maskiner fra 60-tallet skulle være så kompliserte. Jeg letet langt om lenge, og gikk igjennom bunker med papirer som egentlig bare omhandlet om hvordan man skal oppføre seg inne på vaskerommet. Ikke noe snuskeri eller søppel rett og slett. Det skulle jeg da klare. Men jeg fant ingen bruksanvisning. Det resulterte i at jeg måtte prøve meg frem. Jeg tok mot til meg og prøvde meg frem ved å trykke på all slags knapper, brytere og vridde på dingsebomser. Hvorfor lyser det ikke grønt!? Hvorfor lyser det egentlig ikke i det heletatt?? Jeg kjente at jeg begynte å bli frustrert etter 45 min i en vaskekjeller jeg ikke engang hadde klart å få en av vaskemaskinene til å lage en eneste lyd. Den ville ikke gi meg et eneste tegn på at den levde og jeg trodde jeg skulle stryke med jeg også. Jeg ringer vaskemester-mamma og spør hva som kan være i veien med den helvetes dritten, og vi finner ut av at hun må komme bort en tur. Men hun kunne ikke denne dagen. Jeg tenkte ved meg selv at "den avtalen kan vi bare driite i, for jeg har allerede fylt opp maskinene med pulver og tøymykner. Om jeg ikke får det ut igjen, vil de gamle blokk-kjerringene klikke på meg. Nei, det måtte skje NÅ!" Etter enda litt prøving på egenhånd, går det opp et lys for meg..

"IKKE si at de slår av hele jævla systemet på søndager..?!" Dette hadde de ikke klart å få med i den gule, nedstøva bunken med papirer! De hadde fått med "Du skal dog behandle vaskeriet med respekt og forlate det slik det var da du kom." Men at du bare kan gi langt faen i å komme ned på søndager, nei det ville blitt for tungvindt å skrive ned.

Etter et par harde dunk med huet i veggen, pakker jeg furtete ned alle sakene mine igjen, tok ut klærne mine igjen, og skuet litt skremt på pulveret og tøymykner-juicen som lå langt neddi maskinen så jeg ikke fikk det opp igjen. Da var det bare å ta sakene sine og løpe som faen og late som ingenting. Jeg forlot det ikke som det var da jeg kom..

Etter dette har jeg boikotta litt.

Etter å ha lånt vaskemaskinen til mamma og farmor en stund nå, så synes jeg det er på tide å prøve seg igjen. Så jeg gikk faktisk nettopp ned for å sjekke ut om det var ledig i nærmeste fremtid. Da fikk jeg samtidig øye på at jeg hadde satt meg opp i går (noe jeg også hadde glemt), og at det er opptatt 2 uker frem i tid. Må virkelig disse sure pensjonistene vaske trusene sine 3 ganger i uka?? Det kan da ikke være nødvendig å sette seg opp dagen etter du har vaska, og gjenta denne tjuv-rutinen gang på gang på gang og ikke la en stakkar ungdom slippe til. Nei, stemmer.. -vi ungdommer er jo ikke gode for noe, bortsett fra å holde dere oppe om natten med sengekoslyder, spille Amy Diamond alt for høyt og bølleringe på intercomen nede. Vaske kan vi jo ikke. (JO! Jeg kan det! Jeg bare følte for å vaske på en søndag og det var driti ut.)

Så nå er det da vasking 15. november. Jeg skriver det ned i panna, også hjelper du meg med å huske på det, ok..? Glemmer jeg det nå, så flytter jeg. Da gidder jeg ikke mer.