Dystert på Lørenskævven.

Det har regnet konstant i over èn uke nå, og når man bokstavelig talt bor i en skog, blir en regnværsdag relativt mye værre enn den trenger å være. Store, svarte, jævla skogssnegler dekker til skogsstiene og formèrer seg nærmest under føttene til folk. De er ekle!

Jeg har forøvrig ikke sett så mye til meitemarker. (Meitemarker? Meitemark? En meitemark, flere meitemark.. Um..) Jeg har forøvrig ikke sett så mye til MEITEMARK rundt her. Og bare dèt er jo ikke dårlig. Da slipper man ihvertfall lukta som damper opp fra nyvåt asfalt. Du kjenner duften bare jeg nevner det, gjør du ikke? Mmmm.

Ting er generelt ikke så jævla fett her. Skolen og SFO har startet; dermed er jeg i fullt arbeid, og overstressa og har hjertet i halsen fordi jeg bekymrer meg over hver en snubling og hvert et skrubsår. Det er overraskende mye krangling mellom unger "nu te dags". Og det passer meg ikke så jævla bra å være peacemaker til støtt og stadighet. Jeg har da ingen formening om Klaus eller Jonas hadde den gule spaden først! "MARITA HAD'EN FØRST! Dere får grave i sanda med hendene om dere ikke klarer å være kompiser!" - sier jeg bare, og setter meg ned i sandkassa og koser meg med min egen, fine, gule, nye spade. Vel.. jeg tenker det ihvertfall. En gul spade er jo trossalt en Big Deal i klasse 1B. Dessuten får jeg sjansen til å leke Gud. -Noe- må jo jeg også få ut av dette. Must be sumtin in it for me også, når unga bruker halve friminuttet på å bruke meg som målestokk foran alle de andre ansatte for å vise hvor kule de er. "Jeg rekker deg til haaalseeen jeeeeg. Hvorfor deeet? Åh..Tjue? Jeg trodde du var en kortvokst feeemtenåring jeeeeg." Det blir lange dager og dagene jeg trodde jeg hadde fri blir fulle arbeidsdager.

Dessuten vil jeg benytte anledningen til å syte enda litt mer om min vonde arm. FOR.. det har seg slik AT.. Jeg var å tok blodprøve. Og tross for min kompliserte fødsel, har jeg ikke vært plaget av sykdom og sykehusbesøk. Så dette var altså min første blodprøve. Og pga min hysteriske store skrekk for nåler; også kalt blod og skadefobi, brukte jeg mye av tiden min til å spørre og terrorisere andre med spørsmål om hvordan en slik prosedyre blir satt til liv, og har bedt utallige mennesker klype meg så jeg skal få en følelse av hva jeg kunne forvente meg. Da dagen kom, kaldsvettet og hyperventilerte jeg til de grader. Nei.. det er ikke sant. Jeg kaldsvettet og hyperventilerte 2 uker i forveien. Var sånn det var. Sorry.

Når jeg kom inn på "Labratoriet" som de så fint kalte det, så.. forresten!! Hvem er det som kaller en blodprøverom for Labratorium? Da ber de jo om å få grinete og vettskremte mennesker inn dit. Yeh-llo! Men jo.. altså: Jeg lukket øynene og bestemte meg for at jeg ikke skal se èn dråpe blod så lenge jeg er inne på dette legesenteret. Og alt gikk flott, bortsett fra at blodprøven gjorde mye vondere enn jeg hadde trodd, så noe må hun jo ha gjort feil.. Da det var gjort rettet jeg meg opp og åpnet øynene. Tror du ikke den søte, eldre damen hadde plassert glassene med blod, pent og pyntelig på legebenken rett foran trynet mitt? Jeg kjente med en gang meg ble litt svimmel. Men samtidig klarte jeg ikke unngå å tenke min første tanke: At blodet mitt var mye mer lilla enn det blodet jeg så komme ut av pekefingeren min da jeg kuttet meg med fruktkniven.

Og når du ser på bildet, så tenker du sikkert: "Jammen det der er da iiingenting!" Jeg driter i om det ikke er noentingen i forhold til andre blåmerket andre har hatt. Poenget er at det gjør hypervondt og hele armen stivnet de første dagene. Nå har det snart gått en uke, og blåmerket begynner å bli gult og det klør litt. Og 4 the record: JA. Det der èr faktisk en albue. Ikke en forvokst finger eller noe.

Når jeg tenker over det har jeg greit mange fobier. Jeg er faktisk redd veldig mye. Jeg er veldig redd nåler. Det er et under at jeg har hull i ørene. Jeg blir ør om noen snakker om skader og sykdommer. Jeg begynner forøvrig å merke symptomene på de sykdommene det evt. er snakk om. Det pleier jo å være veldig gunstig. Spesiellt med tanke på at jeg faktisk ikke vet hvor mange av dagene jeg har vært borte på skolen og fra jobb faktisk har vært nødvendig og hvilke dager jeg faktisk har vært smittefarlig for noen. For øyeblikket er jeg redd for blåmerket mitt og hvorfor det bare blir større og større. Jeg er redd for den blodklumpen jeg har på overarmen og håper at den ikke blokkerer noe viktig dill dall-omløp i kroppen. Jeg er redd for Ukjent Nr. Jeg er redd for tlf samtaler fra folk fra jobben. Jeg er redd Shæfere, Dobbermann(er?), Rotweilere(?) og Scary-shit-Chiauauaer. Åh, herregud! - jeg er redd for å få fotballer i trynet! Jeg er redd for karuseller, men jeg kan godt ta Tømmerrenna og spise sukkerspinn. Eller nei, jeg er redd sukkerspinn. Jeg er redd orange platinablondiner med sol(slalom)briller. Jeg hadde dødd på flekken om jeg hadde møtt Paris Hilton i en bakgate på Holmlia.

Og til slutt: Ikke gjør ekkelt mot noen.

(Ja, han sa faktisk -å ikke gjøre ekkelt-)