Psykens lille treningsøkt.

Jeg setter meg ute i solen, helt alene. Ingen lillebror, ingen venn av lillebror, ingen gamle, sure naboer. Bare meg og den stygge, brune billa som ikke lar meg være. Det er utrolig varmt ute (muligens fordi jeg har på meg jeans og LA City Angels T-skjorte), og man bare måå sitte ute, selv om jeg ikke får lov. Ingen grevling under huset kan få meg inn igjen nå. Jeg setter meg ned i strandstolen, med skriveblokk og filtpenn. Målet er å fylle ut en halv side med positive ting om meg selv, og "jage" bort det negative som har stått på play og replay i en ganske god stund nå.

Innendørs kan jeg høre brodern skrike og hyle, og jeg er overlykkelig over at jeg ikke befinner meg i samme rom akkurat nå. Jeg grubler ganske lenge over positive ting om meg selv. Jeg har ikke blitt bitt av en mygg siden jeg var ti år gammel, MYGGEN liker meg ikke engang. Hvorfor akkurat meg av milliarder av milliarder av mennesker? Jeg har begynt å skylde på dårlig karma. UNNSKYLD for at jeg lugget deg da jeg var seks år gammel! Dette er hva jeg får igjen. I hope you're happy(!)

Jeg tror denne vær-positiv-lista kan vente tre uker. Da har jeg kommet hjem fra Spania, og jeg regner med at mange problemer har løst seg. Da har man forhåpentligvis fått "jobbet med brunfargen", fått leilighet (Kontrakten går ut i daaag, you bastard!), stresset ned, drukket spansk kloakkvann, Yummi! ..også en del andre smarte ting.

Jeg har forøvrig fått meg en utrolig digg jobb. Hadde første arbeidsdag for 2 dager siden. Endelig får jeg gjøre det jeg digger mest av alt, og i tillegg få penger for det. Jeg underviser og spiller musikken så høyt at jobben får klager fra bissniss-nissen i 2. etasje. Så høyt har jeg aldri fått spille musikken hjemme, og det er SÅ DIGG! Også også Jooo, pga sånn sjuukt høy musikk må jeg bruke sånn kul mikrofon. Løv it! drøm drøm drøm drøm drøm.
Frank, som sto i resepsjonen den dagen skulle hilse på meg. Og han er HUGE! Han turte såvidt å håndhilse på meg. Han får fem Maritahender i hans ène hånd. Skjøre, SKJØRE Marita!
----------------------------------
Takk for at du får meg til å tenke positivt og fremover. Takk for at du alltid får meg til å føle meg bedre. Det er digg å være hos deg, og ha vært hos deg. Takk for at du forstår meg, og gjør masse for å hjelpe meg. Tror ikke du er klar over hvor mange mennesker du hjelper gjennom vanskelige tider og med problemer de har lidd av i hele sitt liv. Du har gjort ting værre enn de er. Men det har du gjort med vilje fordi du vet ting ordner seg etterhvert. Så selv om ting er et helvette for øyeblikket, så holder jeg min egen fatning og stoler på deg. Hvis ting virkelig fikser seg etter dette, skylder jeg deg livet..

Bodycontact i Lillestrøm

Byfesten er alltids en stor annledning i Kulturbyen Lillestrøm. (Heh.. "Byen"). Uansett; Alle gater, kriker og kroker fylles opp med boder med ting, tang og dingsebomser. Dingledangler som Marionetter, lightere, mobildeksler, navnarmbånd, solbriller, katter på batteri, bikkjer på batteri, Hula-Hula dame på batteri osv, JALLA JALLA! I år har i vært så heldige at vi har fått inn DDE, og Trang Fødsel som underholdning en av dagene. Ja du leste korrekt, DDE.. Sjela mi sier at du jublet inni deg nå. Jepp. I tillegg presterer de å stappe to, tre, sju, tusenogto karuseller på fortauer og lignende. JAA, Hoppeslott!! Lilla er det tilåmè!

Jeg digger byfesten, men det begynner å bli en smuuule trangt. Flere mennesker, og flere fasiliteter. Dææ' kke plass! Klamt, trangt og intimt to the max.. Samtidig blir det et must å dra ned dit hvert eneste år, også kjøper man masse "driit" som man bare bruker den ene dagen. Men det er litt koselig også, åjodda! Møter Mange man ikke har sett på flere år åssåviare.

I år var planen å vise seg litt frem på byfesten. Så jeg og Niña Capasidad ringte litt rundt, men inget svar, så det dreit man i. Jepp. Dansere hadde de vel nok av uansett.. Blant annet to jenter som sto på fortauet i røde kostymer. Byfesten Ruler. høhø.

En direkte men hårfin grense til gal - Del 1

I over 2 år nå har jeg gjemt meg bak en magisk boks som gjør alt mye enklere. I tillegg har jeg hatt et vidunder program med navn "Paint shop". I hele 2 år har jeg gått med en maske jeg hater og som jeg ikke klarer å bli kvitt, fordi jeg er blitt hekta og den vil ikke slippe taket. Eller nei.. er redd for å miste den å se det endelige resultatet. Det er en ond sirkel som jeg er kommet inn i, men som jeg trenger for å komme meg til og fra skolen, og oppholde meg der hver eneste dag. Jeg trenger den for å gå inn i en dansesal og for å prøve å gjøre mitt beste. Selv om jeg bare blir like ufokusert hver gang. Jeg kan ikke stå for langt frem og ikke for mye til venstre eller høyre. Midt på, passer meg bra. Jeg hadde planer om å danse meg fiint lett gjennom skolen, dra til utlandet, BLI DER og virkelig gjøre det jeg har drømt om siden jeg var 3 år gammel. Men nå.. Jeg kunne ikke gitt mer blaffen. Og det er det som er så skummelt. Da har jeg liksom ikke noe mer. Ingen flere drømmer, ingen flere mål og ingenting å forsøke å leve opp til.

Det hjelper ikke lenger å klype meg selv i armen og si "skjerpings din pyse!" ..Nå bare fornærmer jeg meg selv.. Og det kan da ikke være helt stabilt. "Hei, Jeg heter Marita, og jeg slenger dritt til meg selv.." Jeg er lei av å gå rundt å late som, jeg er lei av å gå rundt å ikke vite hvem jeg er og hvordan jeg er. Speilbildet er helt på trynet. Det virker som om jeg står opp om morgenen og har glemt kvelden før hvem "Marita" er, og at jeg ikke kjenner meg igjen. "Hehey, hvem er du?" ..Jeg er lei av å prøve å leve opp til noe som er umenneskelig. Perfeksjon. Det tærer psykisk og det er noe ingen kan klare. Å bli likt av alle. My ass. Eneste jordiske, menneskelige perfeksjonen jeg kan tro på, er at man kan være perfekt for en person og to personer kan være perfekte for hverandre; Ikke alle som har satt sine ben på denne planeten. Hva var det jeg tenkte på? Det har vært slitsomt fordi jeg alltid har vært så langt unna det jeg har sett på som "et feilfri menneske". Jeg har følt at menneskene rundt meg takler situasjonen så mye bedre enn meg. All stresset, so little time.. Men igjen, så har kanskje ikke de slitt med samme ting og kan ha konsentrert seg om andre ting.

Hjertet er delt inn i små biter. Èn del for en lykkelig familie, èn del for en eller annens kjærlighet for sin kjære, èn del for vellykket utdannelse og et bra ståpunkt som gir deg gode utsikter for resten av livet og èn del for vennskap. Har du disse i orden, så er som regel siste del fullkommen også, nemlig ditt eget bilde av deg selv. Men hva om man ikke har alt man trenger hjemme, kjærligheten går rett vest, skole og karakterer man frykter og et vennskap til noen som ikke ser ut til å holde. Nei, da ser det ikke så bra ut for det siste kapittelet heller.. Man er i fare for å bli anonym og ikke vite hvem man selv er. Heldigvis har jeg noen helt fantastiske venner, der bare et smil kan smitte over selv om jeg går rundt på en solskinnsdag med en stor sort regnværssky over meg. Og det er utrolig digg. Det er sinnsykt hvor mye en uventet klem fra en jeg ikke engang kan huske at jeg har fortalt noe til kan gjøre med resten av dagen. Takknemlig? JA.

.. I oppbevaringsboksen på togstasjonen ligger fremdeles skolebøkene som var for tunge til å bære hjem. Og bussen..deen vaar.. eeh.. full? Noen dager så har det gått litt "hull" på denne betryggende masken man har når man går blant mennesker, da tyr man til den lange gåturen hjem, store solbriller og unngår bussen. Sånn generelt er sosiale arrangementer også ganske utelukket. Uansett hvor sykt det høres ut, så setter man faktisk pris på at overkåte trailersjåfører plystrer når de kjører forbi eller får et (kvalmenes) "flørtene" blikk fra Lillestrøms største klyse.

"Hvorfor melder du deg ikke på Dansefeber?" Nei, fordi jeg frykter dommerne og alt det som surrer oppi hodet deres. Når det gjelder dans, så er det det eneste jeg føler meg "trygg" på. Hvem som helst kan komme å se på en danseforestilling eller lignende fordi jeg er så sikker på det jeg gjør der og da. Dette er det eneste tema jeg føler jeg kan oppnå noe i, føler meg brukbar og at dette er noe jeg kan. Allikevel risikerer jeg ikke å få "Nei, du er ingen danser og du kommer aldri til å bli det. Hva gjør du her?" slengt i trynet. Mulig jeg har lave tanker om meg selv, om visse ting.. men sjansen tar jeg ihvertfall ikke. I'll rather not know.. Jeg vil heller gå rundt med et falskt håp om at jeg i det minste kan klare det, enn å få drømmen knust som 18 åring. I tillegg danser jeg ikke for moroskyld lenger. Jeg danser for å gjøre familien tilfredstilt med karakterne men også i et håp om at jeg får tilbake dansegleden tilbake etterhvert, med tanke på at dette er det eneste I'm good at osv..

Jeg føler jeg blir gal, fordi hjernen min består av skuffer og skap men ingen orden. Tankene dekker gulvet, så jeg ser ikke engang hvor jeg tråkker, og konsekvensene som kommer ut av det hvis jeg tar et feil skritt.

Huh? ID? nei, ikke her..

Ondskapens overnatting

Nå er det det FJERDE året på rad som du har overnattingsbursdagselskap. BARE for å være jævelig, og det er så lættis! Du slenger folk som ikke kjenner hverandre oppi samme seng, fordi "det er sånn man gjør på overnattingsbursdag! Helt sant!" HAHA
Jeg vedder på at du ler godt og ondt inni deg når en av de sier: "Nei, seriøst.. Jeg legger meg på gølvet isteden for jeg ass." og du slenger tilbake: "Nei, faen. Da får du bare dra hjem!"

Du ler høyt og lenge til du blir helt rød i trynet i 2 timer før dere skal legge dere, over at de i samme trange seng klager om plassen og hvor sjukt irriterende det er å ligge med en ukjents tåfis i ansiktet. Ligge ben mot ben er en fin ting, for all del. Der ligger du.. i den SHVÆÆRE senga, helt alene og nærmest besvimer av latter. Plutselig braser du ut: "Nei, serriøsst gutta! Nå er det ikke moro lenger. NATTA!" ehm..hæ?

De er bestevennene dine, så de KAN IKKE si nei. Har det slått deg at de muligens grøsser og tenker "Hvem i pokker må jeg dele pute med i åår!!?" hver gang du ringer dem 1. Juni for å invitere dem på overnatting? Jeg ler meg i hjeeeel..(!!)

Men jo. Gratulerer med dagen, og ha det moro med pølsefest og hei-her-er-kompisen-min-og-dere-skal-dele-seng-i-natt-spleisingen din. Synes du ikke de begynner å bli såpass gamle at det begynner å bli EN SMUULE pinlig med det der? Jo, selvfølgelig vet du det.. hvis ikke hadde du feiret bursdagen din anerledes.. hoho!

Men nå følte jeg meg bare slem. For du er egentlig VELDIG allright <3 ..men du vet dette er sannheten, du elsker det.. LE LE LE!!