Careface

Etter mange år med "ups and downs" har jeg prøvd å innse at det ikke nytter å leve opp til alle du møter på livets landevei. (Ja, den var litt dyp. Men jeg er litt "der" nå).

Man blir helt ko-ko av det. Og ikke ko-ko på den gode måten. Man blir en nikkedukke som gjør alt andre ber deg om å gjøre, eller prøver å leve opp til det inntrykket du føler noen har av deg.
"Kle deg bedre!" - "Ja, såklart. I'm right on it!"
"Heng med de menneskene jeg henger med!" - "Jada. Tilpasser meg alle jeg!"
"Ikke grin. Da er du svak." - "Neida.. jeg er sjeldent.. lei meg jeg.. såå.."

Men sannheten er at jeg ikke trives med puppa under haka og høye støvletter. Jeg klarer ikke tilpasse meg mennesker jeg ikke kan fordra, og i motsetning til noen så er jeg faktisk menneskelig og gråter når jeg opplever noe trist. Jeg vil være Marita. Jeg vil ikke være Jessica Biel, og jeg vil ikke være død, kald og utrykksløs. Jeg kan ikke være din marionette. Ikke din Pinocchio.

Jeg er så lei av å leke og late som. Og de øyeblikkene jeg bare kan være meg og være ekte har jeg det kjempe deilig. Desverre er det som oftest når jeg er alene. Da kan jeg sitte opp-ned i eggestolen min, synge høyt, ha joggebuksa langt nedpå hoftene med Michael Jackson trøye over, lage grimaser i speilet og fortelle dårlige vitser. -Det er forvirrende når dere sier det er OK eller søtt at det er en del av meg, for så å be meg om å forandre det en uke etterpå. Hvem vil dere jeg skal være?

Ting du og dere trolig aldri fikk sjansen til å vite om meg, fordi dere aldri spurte:

-Jeg kan feste. Men fester helst hjemme hos noen.

-Jeg setter ikke pris på at kvaliteten på et forhold -vennskap eller kjærlighet- skal avgjøres på om jeg liker å ta meg en pils eller ikke, så lenge jeg ikke hindrer deg i å åpne en boks. Jeg driter i hva duu gjør. Bare du, som en av mine nærmeste klarer å respektere at jeg helst står over.

- Jeg liker å bli invitert, selvom du vet at jeg trolig takker pent nei. Kanskje jeg overrasker en dag og sier ja?

- Jeg er egentlig et veldig sosialt menneske. Men du lot meg aldri være det. Enda jeg sa at jeg ikke trivdes med å sitte hjemme alene.

- De siste årene har jeg grått. Mye.

- En av de første gangene jeg følte meg som en flink pike, var da jeg ikke hylgråt i begravelsen til farfar da jeg var liten jente. Da fikk jeg skryt fordi jeg holdt hikstene og hulkene tilbake.

- Du har gjort at jeg tror det er feil av meg å gråte, bare fordi du selv ikke har taklet å se meg trist.

- Når noen går bak ryggen min, lyver til meg eller oppfører seg som umenneskelige drittsekker mht. til meg --tror jeg at jeg fortjener det og prøver å bli et enda bedre menneske, når disse personene egentlig ikke engang er verdt energien min.

- Jeg har selvinnsikt. Det har ikke du.

- Jeg er selvironisk. I massevis. Det er ikke du.

- Jeg eier stolthet, men er ikke egoistisk.

- Jeg elsker å få folk til å le. Men le foran meg. Ikke bak meg.

- Jeg er et tøffere menneske enn du tror. Du tar meg ikke ned med deg såå lett. Jeg har det dritbra, og her oppe blir jeg.

- Jeg lyver ikke. Jeg leker ikke.

- Jeg er en unge når jeg vil, men klarer å oppføre meg modent når det trengs og er riktig. Når vokser DU opp?

- Jeg er ikke dum. Ikke prøv å overbevise om at jeg er det. Du vil ikke klare det lenger.

Fra nå av, driter jeg i hva dere synes. Dere har visst hvem jeg har vært i åresvis, men har ikke hatt "guts" nok til å kjenne meg.

Hei, jeg er Marita. Hvem er du?