Leilighetskontrakt går ut.
Jobbkontrakt går ut.
Singel.
MÅ flytte.
Sommerferie.
..Ingen ferie.
Lete panisk etter jobb.
Lete panisk etter leilighet.
Får jobb.
Får leilighet.
Får ikke leiligheten allikevel.
Jo, får visst leiligheten.
Flytte flytte flytte.
Første jobbdag.
Jobb 0700-1530 mandag-fredag.
Kurs fredag 1500-1900
Kurs lekser.
Kurs lørdag 1000-1600
Kurs lekser.
Kurs søndag 1000-1500 - Bestått eller ikke bestått?
Jobb 0700-1530 mandag-torsdag.
Kurs fredag-lørdag (overnatting)
Hjemme lørdag ettermiddag.
Feire bursdag lørdag kveld som lovet?
Uvell på søndag?
Jobb 0700-1530 mandag-fredag.
FRI LØRDAG-SØNDAG!? PLEASE!? MAKE IT HAPPEN!
Dette ble inget givende blogginnlegg, ganske enkelt fordi jeg er i levende koma og gjør alt på autopilot. Nå skal jeg spise.. eller noe. Tror jeg. Øøh..
Friday, August 14, 2009
Monday, August 10, 2009
Bleier, snørr og skolisser.
Okei, så skolissene er "so last year", men borrelåsene er ikke så gode å ha med å gjøre de heller når du skal sette på 12 sko samtidig, uten at en begynner å sutre. -Som forøvrig smitter over på alle de andre, og da er man igang.
Jeg hadde det kos på ny jobb. Jeg har en kusine på tre år, og om du da kloner kusinen min med 14 stk, så blir egentlig hverdagen utrolig morsom. Det er 14 ganger mer barnelatter, grimaser og utrykk. Det er 14 ganger mer babling du må late som du forstår og 14 ganger mer klemmer. På den andre siden er det også 14 ganger ekstra med bæsjebleier, gråting, snørring og påkledning. Det er større sjanser for at det blir kræsjing i vegger, i hverandre eller i bordhjørner. Og ikke minst større sjanser for hårtap etter lugging, utbrenthet på arbeidsplassen og at du tar med deg jobben hjem. -"Nemmen! Har du lagd miiiddaag duuaaa? så fliiink! Ja, det var du! Du var suuperflink altså! Det må jeg fortelle mamma når vi ser henne!"
Det er forøvrig priceless å se en 2,5 år gammel blond krølltopp med store brune øyne, Ed Hardy trøye og Adidas bukse, reise seg opp for å stå på stolen.
- Hvor er rumpa di hen nå, Sander?
- Huh?
- Hvor er det rumpa di er?
- Dej? (Sier han spørrende mens han peker forsiktig på venstre del av rumpa)
- Ja. Og hvor skal den være?
- .. (Ser fornærmet ut og rumpa havner med et stort dunk ned på barnestolen igjen).
Eller når en annen søtis sitter ved matbordet og har gravd neddi youghurten sin i en halvtime etter at den ble tom bare for å slippe å gå fra bordet.
Jeg vil bruke litt av dette innlegget til å få folk til å skjønne at det er ikke "bare-bare" å jobbe i barnehage eller "bare barnemat" å få stilling der. Ihvertfall ikke nå som det begynner å bli trangt om plassene. Jeg vil slippe å føle meg flau når jeg svarer på hva jeg driver med. Og for å slippe det, må folk skjønne hva en jobb til en barnehage-assistent utgjør for lokalsamfunnet. De fleste som har jobbet i barnehage i årevis blir ganske provoserte når de hører folk si "søk på barnehage. Der får alle jobb. Det er lett." Disse menneskene som har denne "lettvinne" innstillingen gjør som regel den dårligste jobben og blir ikke gjenansatt etter at vikariatet er omme. Disse menneskene er som oftest tenåringer og div studenter som aldri i verden orker å tørke opp gulp, avføring og andre kroppsvæsker. De har ingen aning om hva de begir seg ut på, og tror at de skal få kose på små dukker hele dagen og leke idyllisk familie som de har sett på film. Og ja, de er nydelige. De kommer med sine store øyne og englehår, og spør så klart de bare kan, om de kan få være så snill å få lov til å sitte på fanget ditt for å leke med klosser. Latter smitter over på andre, men barnelatter gjør dagen din.
Men jobben ER faktisk krevende. Du blir reservemamma for 2-3 stykker 8 timer om dagen. Og uansett hvor herlige jeg synes de er, er jeg glad for at jeg ikke tar med noen hjem etter arbeidsdagen.
Jeg vil legge til at som barnehage-ansatt er du med å utvikle de som skal leve etter oss. Høres så "far out" ut som overhode mulig, men gjør man ikke det da? Man forbereder dem på å få en god start på skolen. For tro meg, etter å ha jobbet i skole vet jeg godt at man ikke får like god oppfølging om man "detter ut" av systemet. Vi lærer dem høfflighet, respekt og hensyn. Vi hjelper dem i gang med fysisk og psykisk utvikling. Og hva slags liv får du uten en skikkelig skolegang?
Både i barnehage og barneskole har jeg blitt brukt som barnedanspedagog. Dette gjør at jeg kan yte det lille ekstra på jobb og hjelpe til litt mer enn hva barnehager er vandt med. Jeg er for mer fysisk aktivitet i barnas hverdag, og kan bidra med morsomme forslag og hjelp innen leker og dans. Ikke bare er det morsomt for barna, men det hjelper også på barnas utvikling i koordinasjon, rytmefølelse og styrke. Vi har også sett forbedringer i barnas motorikk i skolen, som tegning og farging. Mitt barnedansbidrag har også hjulpet barn som ikke er istand til å utvikle seg like fort som alle de andre. Ved dansetrening og øvelsene som har blitt gjort, kan nå også disse barna få lov til å henge med i klasserommet, i en mye større grad enn tidligere.
Endelig føler jeg at jeg bidrar med det jeg kan og at jeg er til ekstra nytte for noen. Og det er en utrolig deilig følelse. -At jeg faktisk ikke er ubrukelig.
Bare det å møte opp på jobb hver dag og møte foreldrene og barnet med et smil og et godt humør.. ALT for å få barnet til å føle seg vel, -utgjør en hel del av hvordan barnet vil være en lang stund fremover.
Jeg gikk aldri i barnehage. Modern prøvde ut utallige mange "dagmammaer" og jeg har et fåtall av gode opplevelser. Ting som skjedde som jeg aldri kommer til å glemme. Jeg fikk ingen god start på den delen av livet som ikke innholdt mamma og pappa. Og når endelig dagmamma-årene var over, ble jeg hivd videre til skolen. Jeg følte meg sjeldent trygg og tøff. Kanskje det er derfor jeg er en smånervøs personlighet i dag? Jeg prøver å få deg til å skjønne at en drit god "barnehagetante" gjør en like viktig jobb som en lærer i skolen.
Det er ikke bare en fritidsordning. Vi er opptatt av å undervise.
Jeg hadde det kos på ny jobb. Jeg har en kusine på tre år, og om du da kloner kusinen min med 14 stk, så blir egentlig hverdagen utrolig morsom. Det er 14 ganger mer barnelatter, grimaser og utrykk. Det er 14 ganger mer babling du må late som du forstår og 14 ganger mer klemmer. På den andre siden er det også 14 ganger ekstra med bæsjebleier, gråting, snørring og påkledning. Det er større sjanser for at det blir kræsjing i vegger, i hverandre eller i bordhjørner. Og ikke minst større sjanser for hårtap etter lugging, utbrenthet på arbeidsplassen og at du tar med deg jobben hjem. -"Nemmen! Har du lagd miiiddaag duuaaa? så fliiink! Ja, det var du! Du var suuperflink altså! Det må jeg fortelle mamma når vi ser henne!"
Det er forøvrig priceless å se en 2,5 år gammel blond krølltopp med store brune øyne, Ed Hardy trøye og Adidas bukse, reise seg opp for å stå på stolen.
- Hvor er rumpa di hen nå, Sander?
- Huh?
- Hvor er det rumpa di er?
- Dej? (Sier han spørrende mens han peker forsiktig på venstre del av rumpa)
- Ja. Og hvor skal den være?
- .. (Ser fornærmet ut og rumpa havner med et stort dunk ned på barnestolen igjen).
Eller når en annen søtis sitter ved matbordet og har gravd neddi youghurten sin i en halvtime etter at den ble tom bare for å slippe å gå fra bordet.
Jeg vil bruke litt av dette innlegget til å få folk til å skjønne at det er ikke "bare-bare" å jobbe i barnehage eller "bare barnemat" å få stilling der. Ihvertfall ikke nå som det begynner å bli trangt om plassene. Jeg vil slippe å føle meg flau når jeg svarer på hva jeg driver med. Og for å slippe det, må folk skjønne hva en jobb til en barnehage-assistent utgjør for lokalsamfunnet. De fleste som har jobbet i barnehage i årevis blir ganske provoserte når de hører folk si "søk på barnehage. Der får alle jobb. Det er lett." Disse menneskene som har denne "lettvinne" innstillingen gjør som regel den dårligste jobben og blir ikke gjenansatt etter at vikariatet er omme. Disse menneskene er som oftest tenåringer og div studenter som aldri i verden orker å tørke opp gulp, avføring og andre kroppsvæsker. De har ingen aning om hva de begir seg ut på, og tror at de skal få kose på små dukker hele dagen og leke idyllisk familie som de har sett på film. Og ja, de er nydelige. De kommer med sine store øyne og englehår, og spør så klart de bare kan, om de kan få være så snill å få lov til å sitte på fanget ditt for å leke med klosser. Latter smitter over på andre, men barnelatter gjør dagen din.
Men jobben ER faktisk krevende. Du blir reservemamma for 2-3 stykker 8 timer om dagen. Og uansett hvor herlige jeg synes de er, er jeg glad for at jeg ikke tar med noen hjem etter arbeidsdagen.
Jeg vil legge til at som barnehage-ansatt er du med å utvikle de som skal leve etter oss. Høres så "far out" ut som overhode mulig, men gjør man ikke det da? Man forbereder dem på å få en god start på skolen. For tro meg, etter å ha jobbet i skole vet jeg godt at man ikke får like god oppfølging om man "detter ut" av systemet. Vi lærer dem høfflighet, respekt og hensyn. Vi hjelper dem i gang med fysisk og psykisk utvikling. Og hva slags liv får du uten en skikkelig skolegang?
Både i barnehage og barneskole har jeg blitt brukt som barnedanspedagog. Dette gjør at jeg kan yte det lille ekstra på jobb og hjelpe til litt mer enn hva barnehager er vandt med. Jeg er for mer fysisk aktivitet i barnas hverdag, og kan bidra med morsomme forslag og hjelp innen leker og dans. Ikke bare er det morsomt for barna, men det hjelper også på barnas utvikling i koordinasjon, rytmefølelse og styrke. Vi har også sett forbedringer i barnas motorikk i skolen, som tegning og farging. Mitt barnedansbidrag har også hjulpet barn som ikke er istand til å utvikle seg like fort som alle de andre. Ved dansetrening og øvelsene som har blitt gjort, kan nå også disse barna få lov til å henge med i klasserommet, i en mye større grad enn tidligere.
Endelig føler jeg at jeg bidrar med det jeg kan og at jeg er til ekstra nytte for noen. Og det er en utrolig deilig følelse. -At jeg faktisk ikke er ubrukelig.
Bare det å møte opp på jobb hver dag og møte foreldrene og barnet med et smil og et godt humør.. ALT for å få barnet til å føle seg vel, -utgjør en hel del av hvordan barnet vil være en lang stund fremover.
Jeg gikk aldri i barnehage. Modern prøvde ut utallige mange "dagmammaer" og jeg har et fåtall av gode opplevelser. Ting som skjedde som jeg aldri kommer til å glemme. Jeg fikk ingen god start på den delen av livet som ikke innholdt mamma og pappa. Og når endelig dagmamma-årene var over, ble jeg hivd videre til skolen. Jeg følte meg sjeldent trygg og tøff. Kanskje det er derfor jeg er en smånervøs personlighet i dag? Jeg prøver å få deg til å skjønne at en drit god "barnehagetante" gjør en like viktig jobb som en lærer i skolen.
Det er ikke bare en fritidsordning. Vi er opptatt av å undervise.
Monday, August 03, 2009
Careface
Etter mange år med "ups and downs" har jeg prøvd å innse at det ikke nytter å leve opp til alle du møter på livets landevei. (Ja, den var litt dyp. Men jeg er litt "der" nå).
Man blir helt ko-ko av det. Og ikke ko-ko på den gode måten. Man blir en nikkedukke som gjør alt andre ber deg om å gjøre, eller prøver å leve opp til det inntrykket du føler noen har av deg.
"Kle deg bedre!" - "Ja, såklart. I'm right on it!"
"Heng med de menneskene jeg henger med!" - "Jada. Tilpasser meg alle jeg!"
"Ikke grin. Da er du svak." - "Neida.. jeg er sjeldent.. lei meg jeg.. såå.."
Men sannheten er at jeg ikke trives med puppa under haka og høye støvletter. Jeg klarer ikke tilpasse meg mennesker jeg ikke kan fordra, og i motsetning til noen så er jeg faktisk menneskelig og gråter når jeg opplever noe trist. Jeg vil være Marita. Jeg vil ikke være Jessica Biel, og jeg vil ikke være død, kald og utrykksløs. Jeg kan ikke være din marionette. Ikke din Pinocchio.
Jeg er så lei av å leke og late som. Og de øyeblikkene jeg bare kan være meg og være ekte har jeg det kjempe deilig. Desverre er det som oftest når jeg er alene. Da kan jeg sitte opp-ned i eggestolen min, synge høyt, ha joggebuksa langt nedpå hoftene med Michael Jackson trøye over, lage grimaser i speilet og fortelle dårlige vitser. -Det er forvirrende når dere sier det er OK eller søtt at det er en del av meg, for så å be meg om å forandre det en uke etterpå. Hvem vil dere jeg skal være?
Ting du og dere trolig aldri fikk sjansen til å vite om meg, fordi dere aldri spurte:
-Jeg kan feste. Men fester helst hjemme hos noen.
-Jeg setter ikke pris på at kvaliteten på et forhold -vennskap eller kjærlighet- skal avgjøres på om jeg liker å ta meg en pils eller ikke, så lenge jeg ikke hindrer deg i å åpne en boks. Jeg driter i hva duu gjør. Bare du, som en av mine nærmeste klarer å respektere at jeg helst står over.
- Jeg liker å bli invitert, selvom du vet at jeg trolig takker pent nei. Kanskje jeg overrasker en dag og sier ja?
- Jeg er egentlig et veldig sosialt menneske. Men du lot meg aldri være det. Enda jeg sa at jeg ikke trivdes med å sitte hjemme alene.
- De siste årene har jeg grått. Mye.
- En av de første gangene jeg følte meg som en flink pike, var da jeg ikke hylgråt i begravelsen til farfar da jeg var liten jente. Da fikk jeg skryt fordi jeg holdt hikstene og hulkene tilbake.
- Du har gjort at jeg tror det er feil av meg å gråte, bare fordi du selv ikke har taklet å se meg trist.
- Når noen går bak ryggen min, lyver til meg eller oppfører seg som umenneskelige drittsekker mht. til meg --tror jeg at jeg fortjener det og prøver å bli et enda bedre menneske, når disse personene egentlig ikke engang er verdt energien min.
- Jeg har selvinnsikt. Det har ikke du.
- Jeg er selvironisk. I massevis. Det er ikke du.
- Jeg eier stolthet, men er ikke egoistisk.
- Jeg elsker å få folk til å le. Men le foran meg. Ikke bak meg.
- Jeg er et tøffere menneske enn du tror. Du tar meg ikke ned med deg såå lett. Jeg har det dritbra, og her oppe blir jeg.
- Jeg lyver ikke. Jeg leker ikke.
- Jeg er en unge når jeg vil, men klarer å oppføre meg modent når det trengs og er riktig. Når vokser DU opp?
- Jeg er ikke dum. Ikke prøv å overbevise om at jeg er det. Du vil ikke klare det lenger.
Fra nå av, driter jeg i hva dere synes. Dere har visst hvem jeg har vært i åresvis, men har ikke hatt "guts" nok til å kjenne meg.
Hei, jeg er Marita. Hvem er du?
Man blir helt ko-ko av det. Og ikke ko-ko på den gode måten. Man blir en nikkedukke som gjør alt andre ber deg om å gjøre, eller prøver å leve opp til det inntrykket du føler noen har av deg.
"Kle deg bedre!" - "Ja, såklart. I'm right on it!"
"Heng med de menneskene jeg henger med!" - "Jada. Tilpasser meg alle jeg!"
"Ikke grin. Da er du svak." - "Neida.. jeg er sjeldent.. lei meg jeg.. såå.."
Men sannheten er at jeg ikke trives med puppa under haka og høye støvletter. Jeg klarer ikke tilpasse meg mennesker jeg ikke kan fordra, og i motsetning til noen så er jeg faktisk menneskelig og gråter når jeg opplever noe trist. Jeg vil være Marita. Jeg vil ikke være Jessica Biel, og jeg vil ikke være død, kald og utrykksløs. Jeg kan ikke være din marionette. Ikke din Pinocchio.
Jeg er så lei av å leke og late som. Og de øyeblikkene jeg bare kan være meg og være ekte har jeg det kjempe deilig. Desverre er det som oftest når jeg er alene. Da kan jeg sitte opp-ned i eggestolen min, synge høyt, ha joggebuksa langt nedpå hoftene med Michael Jackson trøye over, lage grimaser i speilet og fortelle dårlige vitser. -Det er forvirrende når dere sier det er OK eller søtt at det er en del av meg, for så å be meg om å forandre det en uke etterpå. Hvem vil dere jeg skal være?
Ting du og dere trolig aldri fikk sjansen til å vite om meg, fordi dere aldri spurte:
-Jeg kan feste. Men fester helst hjemme hos noen.
-Jeg setter ikke pris på at kvaliteten på et forhold -vennskap eller kjærlighet- skal avgjøres på om jeg liker å ta meg en pils eller ikke, så lenge jeg ikke hindrer deg i å åpne en boks. Jeg driter i hva duu gjør. Bare du, som en av mine nærmeste klarer å respektere at jeg helst står over.
- Jeg liker å bli invitert, selvom du vet at jeg trolig takker pent nei. Kanskje jeg overrasker en dag og sier ja?
- Jeg er egentlig et veldig sosialt menneske. Men du lot meg aldri være det. Enda jeg sa at jeg ikke trivdes med å sitte hjemme alene.
- De siste årene har jeg grått. Mye.
- En av de første gangene jeg følte meg som en flink pike, var da jeg ikke hylgråt i begravelsen til farfar da jeg var liten jente. Da fikk jeg skryt fordi jeg holdt hikstene og hulkene tilbake.
- Du har gjort at jeg tror det er feil av meg å gråte, bare fordi du selv ikke har taklet å se meg trist.
- Når noen går bak ryggen min, lyver til meg eller oppfører seg som umenneskelige drittsekker mht. til meg --tror jeg at jeg fortjener det og prøver å bli et enda bedre menneske, når disse personene egentlig ikke engang er verdt energien min.
- Jeg har selvinnsikt. Det har ikke du.
- Jeg er selvironisk. I massevis. Det er ikke du.
- Jeg eier stolthet, men er ikke egoistisk.
- Jeg elsker å få folk til å le. Men le foran meg. Ikke bak meg.
- Jeg er et tøffere menneske enn du tror. Du tar meg ikke ned med deg såå lett. Jeg har det dritbra, og her oppe blir jeg.
- Jeg lyver ikke. Jeg leker ikke.
- Jeg er en unge når jeg vil, men klarer å oppføre meg modent når det trengs og er riktig. Når vokser DU opp?
- Jeg er ikke dum. Ikke prøv å overbevise om at jeg er det. Du vil ikke klare det lenger.
Fra nå av, driter jeg i hva dere synes. Dere har visst hvem jeg har vært i åresvis, men har ikke hatt "guts" nok til å kjenne meg.
Hei, jeg er Marita. Hvem er du?
20 grunner til å være lav!
- Du kan handle klær på barneavdelingen
- Ingen bukse er for kort!
- Du trenger aldri å bøye deg for noen
- Du ser aldri ned på noen
- Du får utrolig god spenst!! (ettersom du må hoppe opp for å nå ting hele tida)
- Du sparer solkrem
- En dobbelseng virker som et himmelrike
- Du vinner alltid i gjemsel
- Du får aldri kul i panna etter å ha gått på dørkarmen
- Folk deler gjerne seng, baksete osv. med deg fordi du tar liten plass
- Du slipper at folk ser opp i neseborene dine..
- Vil du være høyere en dag, tar du på platåsko!!
- Du har ALLTID god plass til føtter når du sitter på tog, fly, bil, kino osv.
- Du kan faktisk svinge på føttene når du sitter på en vanlig stol
- Er du litt for full, kan enhver hive deg på skuldra og få deg hjem
- Mens en lang person tar 130 skritt tar du 280! Konklusjon: Du er alltid bedre trent!
- Alt som er smått bli assosiert med fine ting (uskyldig,søt,osv.) En fin fasade å leve bak.
- En 2-seter er stor nok å ligge på..
- Du skaller aldri oppi taket når du kjøre på en humpete vei.
- Du har ikke så stor fallhøyde, altså: Det gjør ikke så vondt når du ramler på rompa.
Jeg kaller bildet: "For lav apekatt"
Subscribe to:
Posts (Atom)