Jeg drømte om deg i natt.
Jeg var hos deg og så på tv, bare for å fylle dagene med noe. Du virket så lykkelig og at livet ditt var givende nok til å fortsette. Du lo når noen lo. Du smilte når andre smilte. Du lyttet når andre pratet, og pratet mens andre lyttet. Du var alltid flink med ord, og klarte alltid å gjøre deg fortstått med hva som foregikk opp i hodet ditt. Selvom det var vanskelig for oss andre å gi respons på tankene dine, så forsto vi deg. Vi rundt deg var aldri like flinke med ordlegging som deg, og hadde mye av svarene oppi skallen vår, men klarte aldri få det lenger enn på tungespissen.
Da kvelden kom, var det på tide for meg å dra. Vi så frem til morgendagen. -trodde jeg. En av oss så ihvertfall lyset i enden av tunnelen. Du fulgte meg ut i gangen og ut ytterdøren. Du ga meg et av dine brede smil og et "Ha det bra!" i det jeg snudde ryggen til deg og gikk. Et eller annet fortalte meg at det brede gliset fort ble mindre og mindre. Jeg klarte å oppholde deg i et par timer. Nå var du ensom igjen. Du lukket døren forsiktig igjen, og for første gang hørte jeg ikke noe dørsmell. Lyden jeg hørte, ga meg en trist informasjon når jeg tenkte i ettertid. En trist avskjed og en lukket dør som ropte "Ikke dra. Jeg har ingenting å ta meg til lenger." Uansett ville jeg ikke trenge meg mere på, og fortsatte ned til t-banen for å komme meg hjem.
Da jeg hadde kommet 7 minutter ned i gata, ringte telefonen min. Det tok tid før jeg fikk den opp av lomma og tuklet mye før jeg fikk trykket på svar-knappen. Jeg så at det var du som ringte, og svarte med et "Hei..?" og et smil lyste opp ansiktet mitt. Jeg ventet lenge på respons, men jeg hørte ingenting. Ikke en hilsen, ikke "du glemte filmen din!", ikke engang et snufs. Etter 15 sekunder ble telefonsamtalen enten brutt eller så la du på. Jeg prøvde ringe opp igjen, men ingen tok telefonen. Jeg prøvde ringe en gang til, mens smilet mitt sakte men sikkert ble borte.
Mens jeg ventet på svar, begynte jeg å bevege meg mot leiligheten din igjen. Etter tredje ringeforsøk begynte jeg å småløpe. Jeg løp bort til inngangen din, og av ren høflighet prøvde jeg først å ringe på. Ikke èn gang, men to... tre ganger. Til slutt fikk magefølelsen min nok, og jeg braste inn i en fart jeg ikke hadde kontroll over, og snublet i et par sko. Dette stusset jeg over, da jeg skjønte for lenge siden at du var en person som likte orden. Da jeg så meg rundt mens jeg trasket forsiktig inn i leiligheten så jeg ikke bare et par sko. En lampe lå på gulvet, colaglassene våre fra tidligere på kvelden var veltet og et var knust. Jeg hoppet over ting på stuegulvet som ikke hadde noe på gulvet å gjøre, for å komme meg frem til hvor enn du befant deg. Jeg ropte navnet ditt med en redd og sjelvende stemme.
Jeg gikk inn på badet, og fant deg liggende på gulvet..
Aldri før har jeg vært så redd. Da jeg tenkte det aller værste og det mest sannsynlige gikk livet mitt i reprise. Ikke livet mitt, -men alle de gode tingene som har skjedd meg. Du var med i samtlige reprisebilder. Da du smilte til meg, lo med meg, du snakket med meg som om jeg var den i verden du kunne stole mest på, og det satt jeg så utrolig mye pris på. Du var en enestående person som hadde så utrolig mye bra i vente. Du hadde kommet deg igjennom så mye vondt, men bildet jeg nå sto og så på viste meg at du hadde gitt opp. Denne tanken gjorde meg forbanna.
Hvordan kunne du gjøre noe sånt? Livet ditt som gir så mye til andre mennesker? Hva skal de gjøre uten deg? Øynene dine så rett inn i sjela til personen du holdt øyekontakt med. Hva vil denne personen gjøre når han eller hun ikke lenger blir sett eller hørt av deg? For en eller fler, så ER du deres Verden. Hva gjør de når deres Verden faller bort under føttene deres?
Hva var det du prøvde å unnslippe? Før var du den sterkeste personen jeg visste om. Du var en klippe. Hva var det som spiste deg sånn opp innenfra? Tenk om du hadde ventet èn dag før du gjorde denne håpløse avslutningen. -tenk om du hadde funnet ut av livet i morgen. Hadde hjertet og vettet ditt fremdeles fungert, så ville du nok angret. Hvem ringer jeg? Søsteren din? Bestevennen din? Din mor? Dette vil ikke bare ødelegge livet for den innerste sirkelen din, men de ti neste sirklene også. Bekjente, klassekamerater, venner av venner av deg. Jeg skjønner at du ikke tenkte klart. Du er bare menneskelig. Men fy, hvor sint jeg innerst inne var, da jeg så deg ligge helt stille og frossent på de kremfargede baderomsflisene. Du har bare levd 1/4 av livet ditt. Hvordan kunne du vite at de neste delene av livet skulle være så fæle, at du ikke orket mer? Jeg tror ikke du visste hvor mange som sendte deg en tanke hver eneste dag.
Du var helt fantastisk. Du var som en eksotisk G.I JOE-dukke med egene meninger. Du ble respektert av de rundt deg, og nå som du er borte, vil de miste en stor del av livet sitt. Du visste ikke hva som skjer imorgen. Eller neste uke.. Kanskje du hadde vunnet i Lotto. Kanskje du hadde fått et kjærlighetsbrev i posten. Kanskje du plutselig hadde funnet meningen med livet ditt?
.... Jeg ser en tåre renne nedover kinnet ditt. Jeg bøyde meg sakte ned og tørket den bort. "Du skal ikke gråte mer. Det har du selv bestemt og avsluttet" tenkte jeg. Det kom enda en tåre, og jeg satt meg selv ned og holdt rundt deg. Det var da jeg kjente at du klemte tilbake. Og du klemte meg hardt. Jeg hylgrein av glede og ga ikke slipp på deg. Der satt vi hele natten. Ikke et ord ble sagt. Jeg visste hva du tenkte. -Og du er det sterkeste mennesket jeg vet om.
Tuesday, June 02, 2009
Subscribe to:
Post Comments (Atom)
4 comments:
Flinke mar-mar. Dine ord treffer allid riktig på tanker og følelser.
Vurdert å skrive diktsamling?
Veldig bra skrevet..
Du er sinnsyyyyykt flink å skrive !!
sophiiisomikkegidder å loggeseg inn
Post a Comment