"Og alle kidsa må være gærne, skreiv hits så jeg sto på tærne, og nå vil alle være venn."

Ok. Så.. Altså.. jeg jobber med en rekke vanskelige mennesker. Mennesker som kan være veldig vanskelige å lese, og noen ganger FOR lette å lese. De har hunørsvingninger, kan være agressive og sykt klengete. Noen kler seg som 16 åringer og snakker rett fra levra. Nei, jeg snakker ikke om mødre i 40 års krisa. Jeg snakker om barn i alderen 6-12! Så etter dag ut og dag inn med 72,5 barn slengt rundt begge armene og bena, kjærlighetstegninger og drapstrusler, begynner jeg å bli greit sliten. Og det har bare gått 2 uker siden SFO startet. Og skolen startet ikke før i dag. Det er jo et jævla godt tegn!



Det er noen jeg virkelig ikke skjønner meg på. De kan være svært voldelige, dvs. bare mot meg. De måtte jo selvfølgelig like Bjarne som er 21 år, 2 meter høy og som er veldig kraftig bygd, som faktisk er klar over at han fysisk kan forsvare seg om det skal komme en 4. klassing bak han for å denge'n. Jeg er ikke et kraftig, 2 meter høyt mannfolk! Og det kan jeg desverre ikke gjøre så mye med. Så det får bare være med denginga da.



Andre dager kan de være hyperglade, men jeg blir fremdeles relativt forslått, ganske enkelt fordi kroppen min ikke er bygd for å få 8 andreklassinger over meg samtidig. Ergo: Da var man back to basic. -En arbeidsplass med helsefarlige risikoer.



I dag smisket jeg mer enn jeg noen gang har gjort før. Og det var ovenfor en av skolens største bøller, som nå har begynt i 4. klasse. Dette er altså den eneste måten man kan redde seg selv fra å ikke rømme tidlig fra jobb med perler og modelleire i håret, en pinne fra skolens skog i rævva og en stor kul i hodet pga en eller annen sandkassebøtte som på et "merkelig vis var sendt ned fra himmelen."



..Og nesten like merkelig som denne sandbøttens stamsted, var også gaven jeg i dag fikk fra denne samme eleven. En oppblåst helsehanske. Jeg har jo alltid ønsker meg en slik en. En oppblåst helsehanske. Eller nei, det var en oppblåst helsehanske med påtegnet ansikt på hver finger. Også jo, den heter Marita. Det fikk jeg streng beskjed om. Jeg prøvde å ro meg unna ved å påpeke at "denne hadde jeg da alldeles ikke plass til hjemme på kjøleskapet. Jeg kunne desverre ikke ta den imot!" Fikk da en leksjon på hvordan man kunne mose den ene fingeren sånn at magneten kan feste seg på kjøleskapsdøra. Så der var jeg; 25 min før jobbslutt og rød i trynet av all den energien jeg måtte bruke for å prøve å stappe hele denne hanskeballongen oppi veska. Den ligger der enda, og det tjener ingen hensikt at jeg skal ta den opp derfra. Av en eller annen grunn er den småklissete og jeg liker ikke at en gummihanske, med et grønt ansikt og som har navnet MARITA, ikke skal skjermes for omverdenen..



Derimot er jeg kanskje fritatt fra bank resten av uken..

Jeg, på en annen side har alltid vært snill pike.

Dystert på Lørenskævven.

Det har regnet konstant i over èn uke nå, og når man bokstavelig talt bor i en skog, blir en regnværsdag relativt mye værre enn den trenger å være. Store, svarte, jævla skogssnegler dekker til skogsstiene og formèrer seg nærmest under føttene til folk. De er ekle!

Jeg har forøvrig ikke sett så mye til meitemarker. (Meitemarker? Meitemark? En meitemark, flere meitemark.. Um..) Jeg har forøvrig ikke sett så mye til MEITEMARK rundt her. Og bare dèt er jo ikke dårlig. Da slipper man ihvertfall lukta som damper opp fra nyvåt asfalt. Du kjenner duften bare jeg nevner det, gjør du ikke? Mmmm.

Ting er generelt ikke så jævla fett her. Skolen og SFO har startet; dermed er jeg i fullt arbeid, og overstressa og har hjertet i halsen fordi jeg bekymrer meg over hver en snubling og hvert et skrubsår. Det er overraskende mye krangling mellom unger "nu te dags". Og det passer meg ikke så jævla bra å være peacemaker til støtt og stadighet. Jeg har da ingen formening om Klaus eller Jonas hadde den gule spaden først! "MARITA HAD'EN FØRST! Dere får grave i sanda med hendene om dere ikke klarer å være kompiser!" - sier jeg bare, og setter meg ned i sandkassa og koser meg med min egen, fine, gule, nye spade. Vel.. jeg tenker det ihvertfall. En gul spade er jo trossalt en Big Deal i klasse 1B. Dessuten får jeg sjansen til å leke Gud. -Noe- må jo jeg også få ut av dette. Must be sumtin in it for me også, når unga bruker halve friminuttet på å bruke meg som målestokk foran alle de andre ansatte for å vise hvor kule de er. "Jeg rekker deg til haaalseeen jeeeeg. Hvorfor deeet? Åh..Tjue? Jeg trodde du var en kortvokst feeemtenåring jeeeeg." Det blir lange dager og dagene jeg trodde jeg hadde fri blir fulle arbeidsdager.

Dessuten vil jeg benytte anledningen til å syte enda litt mer om min vonde arm. FOR.. det har seg slik AT.. Jeg var å tok blodprøve. Og tross for min kompliserte fødsel, har jeg ikke vært plaget av sykdom og sykehusbesøk. Så dette var altså min første blodprøve. Og pga min hysteriske store skrekk for nåler; også kalt blod og skadefobi, brukte jeg mye av tiden min til å spørre og terrorisere andre med spørsmål om hvordan en slik prosedyre blir satt til liv, og har bedt utallige mennesker klype meg så jeg skal få en følelse av hva jeg kunne forvente meg. Da dagen kom, kaldsvettet og hyperventilerte jeg til de grader. Nei.. det er ikke sant. Jeg kaldsvettet og hyperventilerte 2 uker i forveien. Var sånn det var. Sorry.

Når jeg kom inn på "Labratoriet" som de så fint kalte det, så.. forresten!! Hvem er det som kaller en blodprøverom for Labratorium? Da ber de jo om å få grinete og vettskremte mennesker inn dit. Yeh-llo! Men jo.. altså: Jeg lukket øynene og bestemte meg for at jeg ikke skal se èn dråpe blod så lenge jeg er inne på dette legesenteret. Og alt gikk flott, bortsett fra at blodprøven gjorde mye vondere enn jeg hadde trodd, så noe må hun jo ha gjort feil.. Da det var gjort rettet jeg meg opp og åpnet øynene. Tror du ikke den søte, eldre damen hadde plassert glassene med blod, pent og pyntelig på legebenken rett foran trynet mitt? Jeg kjente med en gang meg ble litt svimmel. Men samtidig klarte jeg ikke unngå å tenke min første tanke: At blodet mitt var mye mer lilla enn det blodet jeg så komme ut av pekefingeren min da jeg kuttet meg med fruktkniven.

Og når du ser på bildet, så tenker du sikkert: "Jammen det der er da iiingenting!" Jeg driter i om det ikke er noentingen i forhold til andre blåmerket andre har hatt. Poenget er at det gjør hypervondt og hele armen stivnet de første dagene. Nå har det snart gått en uke, og blåmerket begynner å bli gult og det klør litt. Og 4 the record: JA. Det der èr faktisk en albue. Ikke en forvokst finger eller noe.

Når jeg tenker over det har jeg greit mange fobier. Jeg er faktisk redd veldig mye. Jeg er veldig redd nåler. Det er et under at jeg har hull i ørene. Jeg blir ør om noen snakker om skader og sykdommer. Jeg begynner forøvrig å merke symptomene på de sykdommene det evt. er snakk om. Det pleier jo å være veldig gunstig. Spesiellt med tanke på at jeg faktisk ikke vet hvor mange av dagene jeg har vært borte på skolen og fra jobb faktisk har vært nødvendig og hvilke dager jeg faktisk har vært smittefarlig for noen. For øyeblikket er jeg redd for blåmerket mitt og hvorfor det bare blir større og større. Jeg er redd for den blodklumpen jeg har på overarmen og håper at den ikke blokkerer noe viktig dill dall-omløp i kroppen. Jeg er redd for Ukjent Nr. Jeg er redd for tlf samtaler fra folk fra jobben. Jeg er redd Shæfere, Dobbermann(er?), Rotweilere(?) og Scary-shit-Chiauauaer. Åh, herregud! - jeg er redd for å få fotballer i trynet! Jeg er redd for karuseller, men jeg kan godt ta Tømmerrenna og spise sukkerspinn. Eller nei, jeg er redd sukkerspinn. Jeg er redd orange platinablondiner med sol(slalom)briller. Jeg hadde dødd på flekken om jeg hadde møtt Paris Hilton i en bakgate på Holmlia.

Og til slutt: Ikke gjør ekkelt mot noen.

(Ja, han sa faktisk -å ikke gjøre ekkelt-)

"Tryna i brunkremen"

Quoten kjenner vi alle til. Jeg forbinder denne setningen med "tryna i kuruka", "tryna i elefantbæsjen" eller "tråkka SKIKKELIG i salaten". There's a thing called - too much!
Ja, okei. Tennene ser hvitere ut. Men hva skal en rosin med pen perlerad?

Folk skriver om dette til støtt og stadighet, og jeg må ta dette opp på nytt: Rosa boblejakke, strikk rundt bena, øynbryn opp til panna og teatersminke. Og ja; This goes for all the GIRLS out there TOO!

Også synes jeg at de menneskene som faller innenfor denne type kategori, kan slutte å glane så masse når jeg går forbi dem på senteret, med sneakers, Batman genser, lue og shorts. Det er ikke pent å stirre. Forresten, du svetter.. Den fine fargen fra ansiktet ditt har landet på halsen. HALSEN! Gud forby at man skal smøre det neddover HALSEN!

Over og ut.