Dum & Deilig

På en veldig kort tid har jeg vært sengeliggende med både 40 i feber, influensa, bihulebetennelse og omgangsyke. Så når jeg i dag skal bruke dagen på å få i meg næring og gjøre meg klar for jobb igjen, benytter jeg sjansen til å blogge et par setninger.

Forrige uke, gjennomførte jeg en intens Move'n'Shake time på jobb med bihulebetennelse og feber. Panodil og nesespray fikser alt. Bihulebetennelsen hadde spredd seg til kjeve og tenner, og det virket som om alle jekslene burde trekkes. Jeg holdt meg langt unna deltakerne, og timen gikk som vanlig. Når man elsker jobben sin, er det tungt å ikke få delta.

Uansett. Da panodilen sa farvel, ble det en hard reise hjem på en ristende, ustabil buss i 20 minutter. Jeg sitter i en levende koma, og prøver så godt jeg kan å holde ut litt til. Så stopper bussen på Lillestrøm bussterminal. På bussen kommer det tre snupper. Du vet; sånne snupper man ikke kan se forskjell på. Rufsete hårbolle høyt på hodet, brunkrem, store fargerike boblejakker og adidas sneakers. Desverre har jakka kostet dem skjorta, for bukse har dem ikke råd til. Tights derimot holder enn så lenge. Ja, rett og slett de snuppene som jeg er så alt for glad i. Krangler litt med sjåføren, og himler med øynene i det de setter seg ned på setene foran meg. Jeg lener hodet mot vinduet og snufser litt med tåke foran øynene. "Underholdning på veien. Herlig." tenker jeg, og puster tungt ut med munnen. Kremen av denne jentegjengen tar opp mobilen sin. Den rosa mobilen sin. Mobilen som matcher jakka. Hun sitter å sutter på den og får et veslevoksent utrykk for hver gang det plinger inn en melding. Hun leser den -lukker den igjen -og fortsetter suttinga.

Som de fleste vet er Lillestrøm Bussterminal en av -og påstigningstasjon, og det tar lang tid før vi kommer oss av gårde. På denne stunden rekker det å komme på mange spennende mennesker. En etter en kommer det et "spesielt" menneske etter det andre. Og for hver gang studerer disse jentene vedkommende fra topp til tå, før de begynner å fnise. Da snakker vi om mennesker som ikke er "over gjennomsnittet." Eller bare en som ikke har på seg det de selv har på seg. Jeg skuer skeptisk på snuppene og får vondt av alle som blir offer for deres "gjemte" mobbing. For det er nettopp det jeg synes det er. Å sprut le av folk som ikke "ser riktig ut" i forhold til seg selv èr mobbing. Har ikke folk noe bedre å gjøre enn å lage et stygt bitchy utrykk i det de studerer en person for så å heve øyenbrynene, bite seg i leppa for å holde seg, og sprute ut i latter? Eller bare kjøre den klassiske "Åh herregud liksom.." og himle med øynene?

Jeg følte meg ikke akkurat så fresh denne dagen, med røde sløve øyne og nese, og småbleik med en vimsete og svimmel gange. Da det var min tur til å gå av bussen, gjorde jeg meg klar til å reise meg og bli satt karakter på. Da jeg snudde ryggen til, kunne jeg nærmest høre de stygge blikkene og jeg kjente at jeg kokte. Ikke nødvendigvis at jeg fikk denne behandlingen, men alt jeg fikk med meg på denne bussturen fra start til stopp. Jeg kunne fint ha pekt og le av disse snuppene og kommentert de påtegnede øyenbrynene eller at trusa synes igjennom tightsen. Hadde jeg vært barnslig nok, hadde de sikkert fått høre det også. Noen ganger kan det være greit å innse at man ikke er perfekt og at man skal tenke seg om før man handler. Neste gang sier jeg ifra.

Hvem i helvete har fortalt dere at Paris Hilton er definisjonen på perfeksjon? Så du bildet av deg selv med en veskehund i ordboka da du slo opp på "Skikkelig drit kul lizm"? Fakta er at dette imaget selger. Utallige ganger har jeg gått forbi treningssentere, og rundt står det "Skikkelig drit kul lizm"-chicks og selger treningsproduktet. De lener seg på ene hofta, tygger tyggegummi og småfniser i det de får et spørsmål om hva protein gjør med kroppen. "Hihi, vet ikke jeg ass. Andeeers...? Hva gjøøør protein med kroppen enkliii..? Han kjekke mannen her luuurer liksom." Plutselig har de solgt 17 kg proteinpulver. Personlig ville jeg selv ha ønsket å trent/handlet hos noen som har peiling, når det kommer til noe så viktig som kropp og næring. Men.. det er bare meg altså.

Et annet busstilfelle, var i sommer. Jeg setter meg langt bak i bussen med pollenallergi og har problemer med å puste skikkelig. På samme nevnte bussterminal, setter det seg en slik en snuppe ved siden av meg, med gedigent blondt hår og med ei lita blomst i luggen. MEN: håret var nemlig ikke stort nok. Hun drar plutselig frem en stor tønne med hårspray og setter igang jobben. Dette likte lungene mine lite, og jeg trodde jeg skulle stryke med. Om du noengang ønsker meg død; bland bjørk og hårspray og stapp det oppi nesa mi.

Og hva lærte vi av dette barn? Bortsett fra at Marita har en tendens til å alltid være syk og dårlig på bussen?

Satans vaskekjeller

Ja, vaskekjellere i blokk tilhører faktisk Satan, med stor S.

De 3 mnd jeg har bodd her har jeg ikke vasket èn gang. Noe pga dårlig tid, mye jobb og lite fritid. Men mye av grunnen er også at det er et stort tiltak. Man vil helst føle seg litt OK, i det man går igjennom 3 etasjer med dømmende naboer. Og det i det heletatt at man må kle på seg og ta på seg sko for å vaske, er for meg et ork. Er vandt til å få vaske når jeg vil døgnet rundt, uten forstyrrelser. Her er det: Du kan få vaske fra kl. 08-12/12-16 eller 16-20. Og det resulterer også i at du må stå på vaskerommet med en du trolig misliker sterkt og spørre om du kan få være så snill å få vaske diiine brukte sokker nå, om vedkommende har blitt ferdig med siine..(?)

Jeg vil også meddele at jeg faktisk prøvde en gang. Badet var fullt av klær, jeg hadde sortert etter farge og var klar til å gjøre en innsats. Vaskepulver og tøymykner var pakket, og alt dette bærer jeg ned 3 etasjer for å komme ned til vaskemaskinene. Måtte gå flere turer, da det som sagt var tårn med klær, håndklær og sengetøy. Jeg setter posene godt til rette på benken til høyre, lukker igjen døra og setter igang. Hvite tekstiler i den ene maskinen, mørke tekstiler i den andre. Vaskepulver for hvit tøy i den ene, og vaskepulver for mørkt tøy i den andre. Jeg jobber med hodet hevet og føler meg kjempe stolt.

Jeg leser aldri bruksanvisninger, men denne gangen måtte jeg faktisk legge fra meg min tekniske, nerdete stolhet og lese den stygge bruksanvisningen. Hadde aldri trodd at maskiner fra 60-tallet skulle være så kompliserte. Jeg letet langt om lenge, og gikk igjennom bunker med papirer som egentlig bare omhandlet om hvordan man skal oppføre seg inne på vaskerommet. Ikke noe snuskeri eller søppel rett og slett. Det skulle jeg da klare. Men jeg fant ingen bruksanvisning. Det resulterte i at jeg måtte prøve meg frem. Jeg tok mot til meg og prøvde meg frem ved å trykke på all slags knapper, brytere og vridde på dingsebomser. Hvorfor lyser det ikke grønt!? Hvorfor lyser det egentlig ikke i det heletatt?? Jeg kjente at jeg begynte å bli frustrert etter 45 min i en vaskekjeller jeg ikke engang hadde klart å få en av vaskemaskinene til å lage en eneste lyd. Den ville ikke gi meg et eneste tegn på at den levde og jeg trodde jeg skulle stryke med jeg også. Jeg ringer vaskemester-mamma og spør hva som kan være i veien med den helvetes dritten, og vi finner ut av at hun må komme bort en tur. Men hun kunne ikke denne dagen. Jeg tenkte ved meg selv at "den avtalen kan vi bare driite i, for jeg har allerede fylt opp maskinene med pulver og tøymykner. Om jeg ikke får det ut igjen, vil de gamle blokk-kjerringene klikke på meg. Nei, det måtte skje NÅ!" Etter enda litt prøving på egenhånd, går det opp et lys for meg..

"IKKE si at de slår av hele jævla systemet på søndager..?!" Dette hadde de ikke klart å få med i den gule, nedstøva bunken med papirer! De hadde fått med "Du skal dog behandle vaskeriet med respekt og forlate det slik det var da du kom." Men at du bare kan gi langt faen i å komme ned på søndager, nei det ville blitt for tungvindt å skrive ned.

Etter et par harde dunk med huet i veggen, pakker jeg furtete ned alle sakene mine igjen, tok ut klærne mine igjen, og skuet litt skremt på pulveret og tøymykner-juicen som lå langt neddi maskinen så jeg ikke fikk det opp igjen. Da var det bare å ta sakene sine og løpe som faen og late som ingenting. Jeg forlot det ikke som det var da jeg kom..

Etter dette har jeg boikotta litt.

Etter å ha lånt vaskemaskinen til mamma og farmor en stund nå, så synes jeg det er på tide å prøve seg igjen. Så jeg gikk faktisk nettopp ned for å sjekke ut om det var ledig i nærmeste fremtid. Da fikk jeg samtidig øye på at jeg hadde satt meg opp i går (noe jeg også hadde glemt), og at det er opptatt 2 uker frem i tid. Må virkelig disse sure pensjonistene vaske trusene sine 3 ganger i uka?? Det kan da ikke være nødvendig å sette seg opp dagen etter du har vaska, og gjenta denne tjuv-rutinen gang på gang på gang og ikke la en stakkar ungdom slippe til. Nei, stemmer.. -vi ungdommer er jo ikke gode for noe, bortsett fra å holde dere oppe om natten med sengekoslyder, spille Amy Diamond alt for høyt og bølleringe på intercomen nede. Vaske kan vi jo ikke. (JO! Jeg kan det! Jeg bare følte for å vaske på en søndag og det var driti ut.)

Så nå er det da vasking 15. november. Jeg skriver det ned i panna, også hjelper du meg med å huske på det, ok..? Glemmer jeg det nå, så flytter jeg. Da gidder jeg ikke mer.

Freidige Fitter

Okey, here it goes. Jeg har da fått den ære å få være gjesteblogger i den alt for bra skrevne bloggen til Marita. Og kjenner jeg er ganske nervøs.. Hva har jeg å komme med liksom? Men er man rappkjefta, så får man vel gjøre det beste ut av det.

Jeg heter jo da Thomas Sitter, og har visst hvem Marita er i en god stund, men har ikke snakket mye med henne før i den senere tid. Noe jeg skjønner jeg burde gjort noe med før, men etterpåklokskap funker sjelden.

Ønsketema fra Lil’M var jo da at jeg skulle skrive om jenter. Men som hun kallte meg en periode, Freidige Fitter, så tenkte jeg å leve litt opp til navnet og skrive om noe helt annet.Og det er jo en grunn til at jeg fikk det kallenavnet. Faktisk to når jeg tenker meg om.

Den første delen jeg vil ta for meg av kallenavnet, er Fitter. Og det kommer av den enkle grunn at jeg flere ganger, pga mitt etternavn, har opplevd å få feil etternavn på bankkort, billetter og div andre ting hvor navn er å finne. Det her fant jo frk. Nordahl veldig artig. Kan vel ikke klandre henne, men jeg begynner jo å bli litt lei den spøken.

Den andre delen, "freidige" starter vel så tidlig som i juni, på min bursdag, hvor jeg får en gratulasjon fra frk. Nordahl. "Hyggelig hyggelig.. var det hu jeg var på fest med for noen år tilbake, som også satt ganske rolig i en krok, som meg selv?" tenkte jeg for meg selv. Noe jeg konkluderte med at det var, uten å vite helt sikkert. Bursdagen til frk. Nordahl kom, og jeg sendte gratulasjoner tilbake. Og så i samme slengen at frk. Nordahl iherdig hadde jobbet med den nye bloggen sin. "må vel ta en titt på den" var beskjeden jeg fikk fra de små grå. Lydig som jeg er, hørte jeg på mine iherdige arbeidere i topplokket, og leste gjennomm før jeg visste ordet av dethadde jeg lest gjennom alt som hadde skjedd i hele 2009. "wow, hvorfor snakka ikke jeg med denna dama før".

Det var på dette tidspunktet jeg bestemte meg for at denna dama må jeg jo bare bli bedre kjent med. Og startet (forhåpentligvis) litt subtilt. Dette ble på en måte en litt spennende ting i hverdagen her i kalde nord. Ja, jeg oppholder meg for øyeblikket på en grensestasjon med 35 andre ungkvælper, med en ganske testosteronfyllt hverdag. Anyhow, jeg var jo litt... frempå, pågående, til tider masete og FREIDIG. Derav: Freidige Fitter.

Heldigvis, for min skyld, tok ikke frk. Nordahl for tungt på det, og tok det heller litt komisk, etter hva jeg forsto. I den heller treige hverdagen i nord, har jeg nå blitt kjent med ei frøken som har like skrudd humor som meg. Noe som kan være en stor motivator på slutten av en lang dag.

Mr. T, signing off

Nyt dette. Det vil ikke skje igjen.

Jeg benyttet sjansen og tok noen bilder, når det først var ryddig her.
Welcome to my crib.

Legg merke til den turkise esken nederst til venstre på bildet. Post jeg ikke har fått sett igjennom enda. Goodie!

Svært glad i denne 82 år gamle veggen. Svært.. svært "glad".

Balkongen! Her bodde jeg de 2 første ukene etter at jeg flyttet inn, da dette var det eneste "rommet" jeg gadd å møblere. Ble mange fine måltider og selskap i sol ned -og oppgang da. Smooth.

Den omtalte eggestolen. Store saker skal opp på veggen her. Men det har man iiikke hatt tid til enda.

The Bedroom. Igjen: JÆVLA "GLAD" I DEN VEGGEN. Også 82 år gammel. Den skal byttes ut med graffiti all over, anytime soon. Også my baby på veggen, etterfulgt av en hau av FunkyTeen/Boyz7Kidz effekter, som minner meg på hva jeg har å jobbe med hver dag. Jess..

Jaja, det lukter ihvertfall grønnsåpe og blommor, for a change.

Klikk vertikalt

Ok, så jeg teller litt på knappene her, om jeg skal skrive om den lattermilde siden av livet mitt eller om den svært depressive for øyeblikket. Ja, takk -begge deler, tenker jeg vi sier.

Jeg vil ikke være bloggeren som skriver type "Kjære Dagbok, i dag var jeg på Cubus og kjøpte rosa BH. Den var zuperkul likz." Men blir fort slik, desverre. Så here goes..

Når er det man merker at hodet og kroppen har fått nok? Psykisk. Fysisk. Mentalt. osv osv osv. Hvor er det grensa går? Og når man innser at man har fått nok.. Hvordan roer man ned? Jeg husker ikke lenger hvordan man slapper av. Det driver meg til vanvid at jeg ikke vet hvordan jeg skal puste, senke skuldrene eller bare smile naturlig til noen. Det hjelper ikke sette seg i sofaen, lukke øynene og tenke på Maldivene. En strand langt utpå en brygge utpå et speilblankt turkist vann, med utsikt mot koraller, og hvit sandstrand bak meg. Åh nei da, det å i det heletatt oppholde seg hjemme i leiligheten er stressende, og bare det å prøve og tenke på èn ting av gangen tar knekken på meg. Det er fysisk umulig å samle tankene akkurat nå.

Hva er det jeg tenker sånn på? Jo, nå skal du høre. For hundreogåttitotusen blogginnlegg siden skrev jeg om en "kake". Nå husker ikke jeg eksakt og ordrett hva som ble skrevet, men denne "kaka" var delt inn i deler. Èn for venner, èn for familie, èn for kjærlighet, èn for utdanning/jobb og èn for deg selv. Alle disse kakebitene tenker jeg på. Samtidig(!) Slike ting tenker man jo ikke på med mindre det er noe i veien med dem. La oss si at kakebitene har gått ut på dato. Almost.. every.. single..one..of'em. Og da blir det bare kaos. Man vil fikse opp i alt samtidig, og den løsningsorienterte innstillingen kan aldri jobbe fort nok.

Jeg har fremdeles tendenser til å "leve i nuet" og har store problemer med å planlegge dagene fremfor meg. Derfor sitter jeg på første rad i verdens største Berg og Dalbane på humørtivoliet, og tar dagen for det den er. Det vil ikke si at jeg er gal og ustabil. I perioder er det en daglig kamp å holde motet og humøret oppe. Ikke minst prøve å være serviceinnstilt på jobb, når alt man vil egentlig er å hoppe fra 3. etasje fra blokka og lande så hardt at lillefingeren brekker og man må gå sykemeldt i 14 år. Når sier det stopp? Har det sagt stopp allerede? Isåfall, hvordan starter jeg igjen?

Er det nok når man sovner på en 5 min lang busstur? Eller når man ikke takler å sette seg på et par solbriller på sofaen og strigriner fordi man ikke finner den riktige posisjonen til puta når man skal legge seg? Er det da nok? Når man sovner på jobb, men ikke får sove om natten?

Du må ikke tro at jeg prøver å unngå deg med vilje. Jeg prøver å ta meg tid, men jeg må også sette av tid til meg selv. Jeg vil gjøre bobla mi rosa igjen, før jeg drar med folk inn i den. Jeg må ordne opp i meg selv, før jeg setter mer på timeplanen, uansett hvor mye jeg ønsker å drite i alle hindringer som holder meg borte fra det jeg egentlig vil. "Man kan ikke elske andre, før man elsker seg selv." Den veien er forbanna lang..

Jeg prøver å fikse opp i meg selv og livet mitt, så fort jeg kan. Men det skjer desverre med museskritt. Jeg bøffer igjen, en greie fra Oprah (kjenner jeg blir dritflau hver gang jeg følger hennes eksempel). Men dette er egentlig ganske enkelt og effektivt: Kaos i huset - kaos i huet. Og da jeg så meg rundt i leilighet, fikk jeg en liten oppvekker. Det så faen ikke ut. Ikke rart jeg ikke klarer å slappe av. Uansett hvor jeg setter meg, drukner jeg i klær. Kjøkkenet er fullt av oppvask, enda jeg har oppvaskmaskin. Og jeg tråkker på filmer, uansett hvor jeg går. Men jeg er ikke en slabbedask. Neida, jeg bare har ikke tid eller batterier til å gjøre det jeg skal iløpet av dagen, som et normalt menneske ville ha gjort. Hverdagen min fungerer ikke slik..

Har jeg fått nok når jeg lar telefonsvareren ta anropet fordi mobilen ligger hele 2 meter unna sitteplassen min? Eller at jeg ikke har ork til å prate?

Jeg prøver å unngå mennesker som betyr mye for meg, om jeg er på vei ned på Berg og dalbanen. De fortjener ikke å være rundt dritthumøret mitt, enda jeg skal innrømme at jeg bare har vært forbanna et par ganger i hele mitt liv. Småfurte comebacks og null interesse av å prate, er noe jeg ikke vil la smitte over på familie og venner. Så hva skjer da? Jeg sitter hjemme og erger meg over solbrillene i sofaen og puta på feil plass i senga, og sipper over det til jeg slukner. Er dette mot grensen til å stupe?

Jeg vil ordne opp i kakestykkene, og jeg tror jeg velger å starte opp med stykket om meg selv.

30 kjappe

1.Hva var den første tanken som slo deg da du så deg selv i speilet i dag morges?
Welcome to China. Not necessary to open eyes.

2. Når er neste gang du kommer til å ha sex?
16. Desember 2009. Klokkeslett er uvisst.

3. Skriv et ord som rimer på FUCK?
Duck. Donald Duck.

4. Favorittplanet?
Så lenge det finnes Nuggets med saus, er det et fett.

5. Hvem er den fjerde personen på tapt anrop listen din?
Trine. Var på jobb, sorryyy.

6. Hva har du som ringelyd?
Hairspray Soundtrack - Welcome to the 60's. HAHA, kødder ikke.

7. Hva har du på deg?
Blå Joggebukse, hvit langermet genser, og ullhettegenser. Også jo, matchende tøfler.

8. Setter du deg selv i bås?
Si, guapa!

9. Hvilket merke er det på skoene dine?
Nike.

10. Hva er best - lyse eller mørke rom?
Hva med graffitivegger med masse farger på?

11. Hva synes du om personen som du rappet denne memetingen fra?
Jævla kul, slik jeg husker han ihvertfall. Takk, Lars Erik.

12. Hvis du er alene i et rom med to senger, hvilken ville du helst valgt?
Den til venstre. Også hadde jeg bøffa puta fra den andre senga. Sover bedre med 2 puter.

13. Hva gjorde du rundt midnatt i går?
Prøvde å legge meg. Istedet satt jeg oppe til 06.30 og nerda på 2 pcr.

14. Hva står det i den siste sms-en i innboksen din?
"satt deg opp på vask?" Herregud..

15. Hvem er den siste personen du så i dag?
T-shy! På en måte..

16. Hvilke(t) ord bruker du bare om igjen og om igjen?
Faen, Gnom, Makan, Gratulerer'a.

17. Hvem er det siste som fortalte at han/hun elsker deg og når skjedde det?
Ingen Kommentar.

18. Hva er den siste hårete tingen du tok på?
Gulvteppet mitt i stua.

19. Hvilke rusmidler har du inntatt i løpet av de siste tre ukene?
Absolute og pils. Dessuten har jeg drukket cola.

20. Hvor mange ufremkallede filmruller har du liggende?
Ingen. Men jeg har en stappa speilrefleks.

21. Din favorittalder så langt i livet?
19.

22. Hvem er din verste fiende?
Siri Helgaker. Den største hora på hele Smedstad Ungdomskole.

23. Hva har du som skjermbilde på pc'en din?
Standard Windows bakgrunn.

24. Hva er det siste du sa til noen i dag?
"Jada, jeg har hengt opp gardinene. Jaa, jeg skal sette meg opp på vask. Mhm.. jada.. ja.. Var'e noe meeer da eller??"

25. Velg mellom å vinne èn million og å kunne fly?
Vinne èn million. Jeg kan lære å fly av John Travolta, any day.

26. Liker du noen?
Jeg liker nesten alle.

27. Siste sangen du hørte på?
Jay Sean - Down

28. Hvis den siste ukjente personen du snakket til plutselig ble fly forbannet på deg, hva ville du gjøre?
Begynt å grine av redsel.

29. Hvem kunne du tenke deg å dra til så det sang, midt i ansiktet?
Joe Jackson.

30. Hva befinner seg nærmest din venstre fot akkurat nå?
Sjokoladepudding! Og en fjernkontroll jeg ikke vet hva er til.

Ingonyama nengw' enamabala

Når sinnet gir slipp, blir man litt hjelpesløs. Ihvertfall når det å være forbanna har vært det jeg har levd på de siste månedene. Har vært litt Hakuna Mutata-motto i gården her,i det siste. ("Om verden snur ryggen til deg, snur du ryggen til verden". For de som ikke tog'an)

Øynene mine er åpnet opp og jeg er nå såpass klar i hodet mitt at jeg nå skjønner hva slags kapittel som er over i livet mitt. Er det feil å si at jeg endelig klarer å sørge og at det føles helt greit?

Jeg fikk et spørsmål her for en stund siden, om jeg ikke følte meg blottet når jeg publiserer innlegg på bloggen min. Dette er noe jeg aldri har tenkt over før. Plutselig gikk det opp for meg: Folk leser faktisk det greiene her. Awesomest! Og faktisk, så føler jeg meg ikke så "blottet". Jeg har tider hvor jeg kan bli litt flau når jeg tenker på hva som egentlig har blitt skrevet her, men dette er vel en måte å bli hørt på dette også. Mine skrik etter hjelp og forståelse, samtidig som jeg ønsker å få deg til å smile.

Den siste tiden har jeg blitt kjent med opp til flere nye mennesker, og møtt gamle bekjente og venner. Og alt har gjort noe positivt med tilværelsen min. Samtidig oversvømmes jeg i mer arbeid enn jeg hadde planlagt. Utrolig stressende, men jeg prøver å gjennomføre det jeg skal. Trolig er det fysisk umulig, men jeg kan jo late som -og lure meg selv til at jeg strekker til. Samtidig prøver jeg å presse inn et par latteranfall i kalenderboken min. Men jeg kan fremdeles se antydninger til stressrynker i panna. Fanthomas til utsetning, please? Jeg trenger en skikkelig spa-weekend og mye søvn. I julegave ønsker jeg meg et personlig gavekort på noen skikkelig harde poke rett i ryggen der jeg har et par heftige vonde knuter.

Akkurat som en Paris Hilton veskehund, klarer jeg ikke holde spesielt godt på varmen nå som kulda sniker seg innpå meg. Jeg sjelver som en hamster på speed og som alle små barn vil jeg ikke vokse skikkelig om jeg må bruke mye energi på å holde varmen. I would appreciate if I could grow a little, pretty please. -SÅÅ jeg var i boden og hentet opp dynejakkene mine, og tok på meg den største jævelen jeg kunne finne, da jeg skulle gå meg en tur til senteret for å kjøpe meg enda større vintersko. Jeg så ut som en liten eskimo som hadde arvet jakke fra storebror, og var såpass polstret at det å bevege meg på en någenlunde normal måte kunne jeg bare gi langt faen i. Det jeg synes var veldig allright var at jeg kunne la veska ligge hjemme. I jakka stappet jeg lommebok, nøkler, telefon, Ipod og halspastiller. Hendene mine slapp å bære noe, men jeg endte jo opp med å se ut som en dworf-bodybuilder med bulebrystmuskler og enorme lovehandles. Very sexy, yes! Med hetta godt over hodet, og glidelåsen langt opp mot nesa, kunne jeg gå trygt igjennom ghetto-Løvenstad. Mer skremmende har jeg ikke vært. Jeg møtte på en kar på veien. Jeg smøg meg forsiktig forbi på asfalten som en skikkelig feit, haleløs bodybuilder katte, for at han ikke skulle drepe meg. Istedet for å halshugge meg, plasserer han seg i grøftekanten ved siden av meg for å "take a leek". Rett og slett. Han rister litt, drar opp glidelåsen og løper som om han må hjem for å gjøre nummer to.

Jeg går dermed med hodet hevet og uskremt videre til senteret, enda klokken nærmet seg 2100! Bilder vil selvfølgelig komme senere av dette jakke-fenomenet.

PS! The Jimbo Dance. (Sånn. Da var den nevnt).

Stress, lykke og kjærlighet

Jævla dyp tittel i dag, ser du.

Pga oppussing i naboleiligheten kan jeg ikke lenger bøffe nettet, så her sitter jeg hos mamma og pappa og tar deres istedet. Så før jeg åker hjem igjen, benytter jeg anledningen til å blogge som en gal. Blir snart kastet ut.

Jeg har virkelig kommet inn i min nye tilværelse. Selvom hverdagen er ekstremt stressende og ufattelig mye skjer om dagen, så klarer jeg virkelig å slappe av. Alt det hysteriske som skjer rundt meg og med meg, jobber mèd og ikke mot meg. Det er så utrolig deilig. Jeg trives masse i leiligheten, og naboene begynner å komme seg. Leilighetens beliggenhet er en annen historie. Dessuten har jeg jobbtilbud på alle kanter, og jeg har problemer med å velge hva jeg vil takke ja til. Jobber jeg ikke engang har søkt på. Å bli headhunta er craazy! Og hvor ofte skjer dèt? En stor dør lukkes, hundre dører åpnes. Men skal man velge trygg "2. valgsjobb" eller utrygg drømmejobb?

Noen fortalte meg en gang at jeg hadde mistet meg selv. Og jeg gjorde kanskje det. For den følelsen jeg nå går rundt med er en følelse jeg ikke har følt på lenge. Jeg er lykkelig og jeg er Marita. Jeg er med folk som gjør meg glad og som har en god innflytelse på meg. De som saboterer, rakker ned på ting og er negative, -holder jeg meg unna. Ingen skal få ødelegge dette som jeg har lett etter siden jeg var elleve år gammel. Stayin' with my happy place! Se på hvor jeg var og grunnen til tilstanden, og lær av den. Å miste seg selv er lettere enn man skulle tro, om man møter på de "rette" menneskene.

Jeg får ofte latterkramper, istedet for krampegråt. Jeg begynner plutselig å le under personal -og avdelingsmøter og ødelegger de totalt med å forstyrre med lattertårer. Jeg ler under en seriøs samtale med en venn eller med kollegaer, og jeg har ingen god grunn til det. Happiness just happens! Men å få vite under et møte at vi skal ha fellessamling i barnehagen, og de voksen skal ha skuespill foran barna, hvorav Marita har fått utdelt rollen som Albert Åberg hjelper ikke på det seriøse humøret.

- Pappa! Pappa! Jeg må tisse!
- Potta står under senga.

Thank you so fucking much, til forfatteren av denne boka.

Autopilot

Leilighetskontrakt går ut.

Jobbkontrakt går ut.

Singel.

MÅ flytte.

Sommerferie.

..Ingen ferie.

Lete panisk etter jobb.

Lete panisk etter leilighet.

Får jobb.

Får leilighet.

Får ikke leiligheten allikevel.

Jo, får visst leiligheten.

Flytte flytte flytte.

Første jobbdag.

Jobb 0700-1530 mandag-fredag.

Kurs fredag 1500-1900

Kurs lekser.

Kurs lørdag 1000-1600

Kurs lekser.

Kurs søndag 1000-1500 - Bestått eller ikke bestått?

Jobb 0700-1530 mandag-torsdag.

Kurs fredag-lørdag (overnatting)

Hjemme lørdag ettermiddag.

Feire bursdag lørdag kveld som lovet?

Uvell på søndag?

Jobb 0700-1530 mandag-fredag.

FRI LØRDAG-SØNDAG!? PLEASE!? MAKE IT HAPPEN!

Dette ble inget givende blogginnlegg, ganske enkelt fordi jeg er i levende koma og gjør alt på autopilot. Nå skal jeg spise.. eller noe. Tror jeg. Øøh..

Bleier, snørr og skolisser.

Okei, så skolissene er "so last year", men borrelåsene er ikke så gode å ha med å gjøre de heller når du skal sette på 12 sko samtidig, uten at en begynner å sutre. -Som forøvrig smitter over på alle de andre, og da er man igang.

Jeg hadde det kos på ny jobb. Jeg har en kusine på tre år, og om du da kloner kusinen min med 14 stk, så blir egentlig hverdagen utrolig morsom. Det er 14 ganger mer barnelatter, grimaser og utrykk. Det er 14 ganger mer babling du må late som du forstår og 14 ganger mer klemmer. På den andre siden er det også 14 ganger ekstra med bæsjebleier, gråting, snørring og påkledning. Det er større sjanser for at det blir kræsjing i vegger, i hverandre eller i bordhjørner. Og ikke minst større sjanser for hårtap etter lugging, utbrenthet på arbeidsplassen og at du tar med deg jobben hjem. -"Nemmen! Har du lagd miiiddaag duuaaa? så fliiink! Ja, det var du! Du var suuperflink altså! Det må jeg fortelle mamma når vi ser henne!"

Det er forøvrig priceless å se en 2,5 år gammel blond krølltopp med store brune øyne, Ed Hardy trøye og Adidas bukse, reise seg opp for å stå på stolen.

- Hvor er rumpa di hen nå, Sander?
- Huh?
- Hvor er det rumpa di er?
- Dej? (Sier han spørrende mens han peker forsiktig på venstre del av rumpa)
- Ja. Og hvor skal den være?
- .. (Ser fornærmet ut og rumpa havner med et stort dunk ned på barnestolen igjen).

Eller når en annen søtis sitter ved matbordet og har gravd neddi youghurten sin i en halvtime etter at den ble tom bare for å slippe å gå fra bordet.

Jeg vil bruke litt av dette innlegget til å få folk til å skjønne at det er ikke "bare-bare" å jobbe i barnehage eller "bare barnemat" å få stilling der. Ihvertfall ikke nå som det begynner å bli trangt om plassene. Jeg vil slippe å føle meg flau når jeg svarer på hva jeg driver med. Og for å slippe det, må folk skjønne hva en jobb til en barnehage-assistent utgjør for lokalsamfunnet. De fleste som har jobbet i barnehage i årevis blir ganske provoserte når de hører folk si "søk på barnehage. Der får alle jobb. Det er lett." Disse menneskene som har denne "lettvinne" innstillingen gjør som regel den dårligste jobben og blir ikke gjenansatt etter at vikariatet er omme. Disse menneskene er som oftest tenåringer og div studenter som aldri i verden orker å tørke opp gulp, avføring og andre kroppsvæsker. De har ingen aning om hva de begir seg ut på, og tror at de skal få kose på små dukker hele dagen og leke idyllisk familie som de har sett på film. Og ja, de er nydelige. De kommer med sine store øyne og englehår, og spør så klart de bare kan, om de kan få være så snill å få lov til å sitte på fanget ditt for å leke med klosser. Latter smitter over på andre, men barnelatter gjør dagen din.

Men jobben ER faktisk krevende. Du blir reservemamma for 2-3 stykker 8 timer om dagen. Og uansett hvor herlige jeg synes de er, er jeg glad for at jeg ikke tar med noen hjem etter arbeidsdagen.

Jeg vil legge til at som barnehage-ansatt er du med å utvikle de som skal leve etter oss. Høres så "far out" ut som overhode mulig, men gjør man ikke det da? Man forbereder dem på å få en god start på skolen. For tro meg, etter å ha jobbet i skole vet jeg godt at man ikke får like god oppfølging om man "detter ut" av systemet. Vi lærer dem høfflighet, respekt og hensyn. Vi hjelper dem i gang med fysisk og psykisk utvikling. Og hva slags liv får du uten en skikkelig skolegang?

Både i barnehage og barneskole har jeg blitt brukt som barnedanspedagog. Dette gjør at jeg kan yte det lille ekstra på jobb og hjelpe til litt mer enn hva barnehager er vandt med. Jeg er for mer fysisk aktivitet i barnas hverdag, og kan bidra med morsomme forslag og hjelp innen leker og dans. Ikke bare er det morsomt for barna, men det hjelper også på barnas utvikling i koordinasjon, rytmefølelse og styrke. Vi har også sett forbedringer i barnas motorikk i skolen, som tegning og farging. Mitt barnedansbidrag har også hjulpet barn som ikke er istand til å utvikle seg like fort som alle de andre. Ved dansetrening og øvelsene som har blitt gjort, kan nå også disse barna få lov til å henge med i klasserommet, i en mye større grad enn tidligere.

Endelig føler jeg at jeg bidrar med det jeg kan og at jeg er til ekstra nytte for noen. Og det er en utrolig deilig følelse. -At jeg faktisk ikke er ubrukelig.

Bare det å møte opp på jobb hver dag og møte foreldrene og barnet med et smil og et godt humør.. ALT for å få barnet til å føle seg vel, -utgjør en hel del av hvordan barnet vil være en lang stund fremover.

Jeg gikk aldri i barnehage. Modern prøvde ut utallige mange "dagmammaer" og jeg har et fåtall av gode opplevelser. Ting som skjedde som jeg aldri kommer til å glemme. Jeg fikk ingen god start på den delen av livet som ikke innholdt mamma og pappa. Og når endelig dagmamma-årene var over, ble jeg hivd videre til skolen. Jeg følte meg sjeldent trygg og tøff. Kanskje det er derfor jeg er en smånervøs personlighet i dag? Jeg prøver å få deg til å skjønne at en drit god "barnehagetante" gjør en like viktig jobb som en lærer i skolen.

Det er ikke bare en fritidsordning. Vi er opptatt av å undervise.

Careface

Etter mange år med "ups and downs" har jeg prøvd å innse at det ikke nytter å leve opp til alle du møter på livets landevei. (Ja, den var litt dyp. Men jeg er litt "der" nå).

Man blir helt ko-ko av det. Og ikke ko-ko på den gode måten. Man blir en nikkedukke som gjør alt andre ber deg om å gjøre, eller prøver å leve opp til det inntrykket du føler noen har av deg.
"Kle deg bedre!" - "Ja, såklart. I'm right on it!"
"Heng med de menneskene jeg henger med!" - "Jada. Tilpasser meg alle jeg!"
"Ikke grin. Da er du svak." - "Neida.. jeg er sjeldent.. lei meg jeg.. såå.."

Men sannheten er at jeg ikke trives med puppa under haka og høye støvletter. Jeg klarer ikke tilpasse meg mennesker jeg ikke kan fordra, og i motsetning til noen så er jeg faktisk menneskelig og gråter når jeg opplever noe trist. Jeg vil være Marita. Jeg vil ikke være Jessica Biel, og jeg vil ikke være død, kald og utrykksløs. Jeg kan ikke være din marionette. Ikke din Pinocchio.

Jeg er så lei av å leke og late som. Og de øyeblikkene jeg bare kan være meg og være ekte har jeg det kjempe deilig. Desverre er det som oftest når jeg er alene. Da kan jeg sitte opp-ned i eggestolen min, synge høyt, ha joggebuksa langt nedpå hoftene med Michael Jackson trøye over, lage grimaser i speilet og fortelle dårlige vitser. -Det er forvirrende når dere sier det er OK eller søtt at det er en del av meg, for så å be meg om å forandre det en uke etterpå. Hvem vil dere jeg skal være?

Ting du og dere trolig aldri fikk sjansen til å vite om meg, fordi dere aldri spurte:

-Jeg kan feste. Men fester helst hjemme hos noen.

-Jeg setter ikke pris på at kvaliteten på et forhold -vennskap eller kjærlighet- skal avgjøres på om jeg liker å ta meg en pils eller ikke, så lenge jeg ikke hindrer deg i å åpne en boks. Jeg driter i hva duu gjør. Bare du, som en av mine nærmeste klarer å respektere at jeg helst står over.

- Jeg liker å bli invitert, selvom du vet at jeg trolig takker pent nei. Kanskje jeg overrasker en dag og sier ja?

- Jeg er egentlig et veldig sosialt menneske. Men du lot meg aldri være det. Enda jeg sa at jeg ikke trivdes med å sitte hjemme alene.

- De siste årene har jeg grått. Mye.

- En av de første gangene jeg følte meg som en flink pike, var da jeg ikke hylgråt i begravelsen til farfar da jeg var liten jente. Da fikk jeg skryt fordi jeg holdt hikstene og hulkene tilbake.

- Du har gjort at jeg tror det er feil av meg å gråte, bare fordi du selv ikke har taklet å se meg trist.

- Når noen går bak ryggen min, lyver til meg eller oppfører seg som umenneskelige drittsekker mht. til meg --tror jeg at jeg fortjener det og prøver å bli et enda bedre menneske, når disse personene egentlig ikke engang er verdt energien min.

- Jeg har selvinnsikt. Det har ikke du.

- Jeg er selvironisk. I massevis. Det er ikke du.

- Jeg eier stolthet, men er ikke egoistisk.

- Jeg elsker å få folk til å le. Men le foran meg. Ikke bak meg.

- Jeg er et tøffere menneske enn du tror. Du tar meg ikke ned med deg såå lett. Jeg har det dritbra, og her oppe blir jeg.

- Jeg lyver ikke. Jeg leker ikke.

- Jeg er en unge når jeg vil, men klarer å oppføre meg modent når det trengs og er riktig. Når vokser DU opp?

- Jeg er ikke dum. Ikke prøv å overbevise om at jeg er det. Du vil ikke klare det lenger.

Fra nå av, driter jeg i hva dere synes. Dere har visst hvem jeg har vært i åresvis, men har ikke hatt "guts" nok til å kjenne meg.

Hei, jeg er Marita. Hvem er du?

20 grunner til å være lav!

- Du kan handle klær på barneavdelingen

- Ingen bukse er for kort!

- Du trenger aldri å bøye deg for noen

- Du ser aldri ned på noen

- Du får utrolig god spenst!! (ettersom du må hoppe opp for å nå ting hele tida)

- Du sparer solkrem

- En dobbelseng virker som et himmelrike

- Du vinner alltid i gjemsel

- Du får aldri kul i panna etter å ha gått på dørkarmen

- Folk deler gjerne seng, baksete osv. med deg fordi du tar liten plass

- Du slipper at folk ser opp i neseborene dine..

- Vil du være høyere en dag, tar du på platåsko!!

- Du har ALLTID god plass til føtter når du sitter på tog, fly, bil, kino osv.

- Du kan faktisk svinge på føttene når du sitter på en vanlig stol

- Er du litt for full, kan enhver hive deg på skuldra og få deg hjem

- Mens en lang person tar 130 skritt tar du 280! Konklusjon: Du er alltid bedre trent!

- Alt som er smått bli assosiert med fine ting (uskyldig,søt,osv.) En fin fasade å leve bak.

- En 2-seter er stor nok å ligge på..

- Du skaller aldri oppi taket når du kjøre på en humpete vei.

- Du har ikke så stor fallhøyde, altså: Det gjør ikke så vondt når du ramler på rompa.

Jeg kaller bildet: "For lav apekatt"

2009 er nye 1960

Jeg har snakket med flere venner om dette. Og jeg blir både frustrert og lei meg på deres vegne. En venn av meg har i lang tid hatt veldig lyst på en ledig arbeidstilling på Elkjøp. En helt ordinær stilling, ordinær lønn og ordinære arbeidstider. CV og søknad er sendt inn. En CV som trolig er bedre enn mine andre bekjente sine. Den ville imponert hver en leser. De ville ringt denne personen og vært kjempe interessert i å ha han som kollega både pga hans utdanning, personlighet, utstråling og hans service-innstilling. Men han fikk aldri den telefonen eller det tilbudet. For nederst på søknaden står det "Takk for oppmerksomheten. Ring meg gjerne. Med vennlig hilsen Muhammed".

Jeg trodde vi var over dette for lengst. Jeg har hatt kollegaer som har vært vanskelig å arbeide med pga kommunikasjonsproblemer (språkvansker), og jeg skjønner at det kan bli et hardt arbeidsforhold pga dette. - Selvom noen ikke kan kommunisere like lett som nordmann til nordmann, så kan de da være mer varme, gode og gladere enn de fleste norske, kalde, sure sjefer. og en når vedkommende nesten er mer norsk enn meg selv, men hans navn hindrer han i å gjøre det han ønsker, synes jeg folk må begynne å tenke med riktig ende av kroppen.

En annen bekjent prøvde å sende inn 2 forskjellige jobbsøknader til samme stilling. Den søknaden med et typisk norsk navn, var dårligere enn søknaden med hans eget utenlandske navn. Du kan jo gjette hvem av navnene de var interessert i og ringte opp igjen.

Du har også den andre idiotiske versjonen, der du snakker med daglige leder på telefonen, og du er jævlig interessant kandidat for jobben, helt til du møter opp personlig for intervju, og de ser at du er av utenlandsk opprinnelse. Jeg synes det er helt sykt. For alt de vet, kan personen være født og oppvokst i Norge, og kunne mer norsk historie enn det de noen gang har kunnet.

Ikke døm, og ikke "gre alle under èn kam", for denne personen er en av de snilleste, oppegående menneskene jeg vet om.

Ønskeliste på komæændo

Atte.. jeg leste en artikkel i et slikt et blad en gang, at man aldri skal si "vet ikke" når noen spør om hva du ønsker deg til bursdagen. Ikke hvis du ønsker et ryddig hjem. Da vil du bare ende opp med en masse greier som du eeegentlig ikke trenger eller ønsker, mange senterbesøk fordi du må bytte halvparten og sist men ikke minst: hundre kjøkkenmaskiner og kindereggfigurer du må ta frem når du får besøk av giveren for å vise at du setter pris på gaven.

Så, da får jeg vel lage en ønskeliste da. Uansett hvor stor skykdfølelse jeg får, og hvor pinlig jeg synes det er å ønske meg noe. Fordi.. ny crib - ny sjanse til å holde det allright. (Jeg har fucka det opp de 2 andre gangene).


Rubiks kube - Ja, jeg vil faktisk prøve meg på en slik en, til jeg blir rød i trynet av forbannelse.
Isadora Mineral Kabuki Brush - Den som er rosa. Stor eller lita, det er det samme. Den er søt! Tru det eller ei, men Marita er jentete hun også.
Strandarmbånd - Du vet.. sånne fletta med skjell i osv. Sånne som gjerne må knyyytes på, og klippes opp om man skal ha de av. I wear'em all life long!
Michael "King" Jackson poster - Gjerne en "abstrakt" poster, så den kan henges opp som "kunst". Jee, du skjønner greia..?
Michael "King" Jackson t-shirt - Jeg vet du har skills på å mekke sjæl.
Veggpynt - Bilde, poster..eeh.. Ja.. ting som viser noe av personligheten min hadde vært superfett!
Kubbelysdekorasjon - Denne er jeg blank på når det kommer til forklaring. Sorry.
Sånne fletta oppbevaringskurver o.l - Har for mye håstrikker, spenner, perler og dill dall som flyter rundt.
En potteblomst -
En sånn fake blomst med lang stilk som jeg kan stikke oppi en høy vase - Eller sånn bambusplante fra IKEA

Noe hjemmelagd og en klem! I salut you.

Michael went too soon.

..Så dro han fra oss.

Her sitter jeg igjen med sju album, fem dvdskiver, et sengetøy, en utlest selvbiografi og en trist VG-artikkel som enda ikke har gått opp for meg. Og spekulasjonene er mange. Har helt siden jeg var liten gruet meg til dagen da han skulle stikke, men da dagen kom -reagerte jeg skummelt likegyldig. Jeg har slått meg til ro med at jeg ikke har begynt å tro det enda, og at tårene kommer siden. Akkurat nå orker jeg ikke høre på media. Første jeg hørte den dagen var nyhetssendingen på TV2 hvor de ENDA fokuserte på operasjoner og rettsaker, og ikke hva han har oppnådd. Tvn har ikke stått på, de siste 2 døgnene.

Det er vel da ingen overraskelse for deg at jeg var et stort Jackson-fan, helt siden starten av barneskolen. Joakim hadde med seg sin lilla Discman med albumet Dangerous i, og introduserte meg for sangen med samme navn. Etter den dagen var jeg hekta og småbetatt av den heftige stemmen. Jeg kom i fare for å se Thriller på MTV ved et uhell i veldig ung alder, og har siden da vært smånervøs for å se den igjen uten å lukke igjen det ene øyet og titte igjennom fingrene med det andre. Nesten som når man så Jurassic Park klokka 00.00 om natten som barneskoleelev.

Jeg husker jeg pleide å gjemme meg på badet, og prøve (uten hell) å krølle til det glatte håret mitt, og legge en liten korketrekker-krøll over ansiktet. Jeg hadde på en usynelig hatt og teipet plaster rundt et par fingre. Så danset jeg og sang Billie Jean over baderomsflisene. Kristian, -nabogutten danset alltid for meg. Han var fan før jeg ble. Jeg ga utrykk for at jeg synes dansen hans var småteit, og skjønte ikke hvorfor han absolutt måtte gå bakover på den måten, med hånden på juvelene. Jeg øvde selv på moonwalken da ingen så på. Men hikstene mellom sanglinjene fikk jeg aldri til.

26. Juni 09 satt jeg på Michael-filmene jeg har hatt liggendes en stund, og så en etter en. Jeg konkluderte med meg selv at han ikke hadde det bra på slutten. Man ser at han var et forvirret menneske som ble jaget av media. Intervjuer og bilder som viser noe helt annet enn den entertaineren han var, men hvor fokuset lå på barna hans, vitiligo-sykdom eller ikke vitiligo-sykdom, rettsakoppfølging og sist men ikke minst; nesa.

På jobben samme dag overhørte jeg en gjeng ved resepsjonen som presterer å si "Næsj? Er Michael Jackson død? Ja, kanskje ikke så rart.. Bare se på nesa hans og hvordan han så ut." Jeg sier som en venninne: Når det er så mange muskler, er det ikke plass til så mye annet.

Da dvd'n kom til sangen "Childhood", blir jeg overrasket over hvorfor folk ikke klarte å se hva problemet hans var. "Have you seen my childhood?". Han hadde aldri noen. Hver dag etter skolen ble han tvunget til å dra til studioet for å spille inn låter. Han fikk aldri være et barn. Han ønsket aldri bli voksen før han måtte. Men det valget var ikke hans. -trodde han. Da Jackson Five byttet navn til The Jacksons, og dro på turnè i USA, så han på at faren tok til seg guttegruppas groupier, mens moren satt alene hjemme og var fullt klar over hva han drev med, men ikke turte å gjøre noe med det. Michael selv, ble presset på groupier da han ankom hotellet de lå på. Han ville ikke gjøre noe. Han brukte natten til å prate ut med dem om det han hadde i hodet.

Som mange andre ungdommer, har han hatt komplekser for utseende store deler av livet sitt. -lenge før han startet med operasjoner (nei, skal ikke gå innpå den der). Hans egen far slang stygge kommentarer som gikk på det personlige og på hans yttre. Han har ikke kalt sin far for pappa, siden.

Selv har jeg sagt at jeg ikke fokuserer så mye på Michael Jackson som person, hva han er skyldig i eller ikke, hvordan han ser ut eller har forandret seg. Poenget er at han lagde helt SINNSYK musikk. Som danser og musiker er han fremdeles et stort forbilde for meg, og han har gitt meg mange låter å danse til, mange moves å etterligne, og har gitt meg mye lærdom i hvordan man skal te seg på en scene.

Jeg kan skrive i en evighet, men det ville tatt meg flere døgn.

Jeg kan avslutte med å si at jeg tror han i det minste har fått fred og ro -at last.

Dance-Tribute to Michael Jackson - NEXT!

Rest In Peace, Michael Jackson.

Siss-ØL tjue-ein år!

Så ble Sissel gammel frøken også. 23. Juni for å være eksakt!

Gud, vi blir alle gamle tanter i løpet av årets ende.

Jeg ble kjent med Sissel-Kjære første året på videregående. Vi ble venner første dagen faktisk. Jeg satt på den høyre enden av den lange skrivebordspulten. Jeg følte jeg ble mer og mer nervøs for hver elev som kom inn i klasserommet, da hver enkelt gikk til hver sin gjeng som de kjente fra før av. Selv satt jeg der helt alene og kjente ingen. Så kom det ei pike inn med lange lyse lokker, og med et smil klistret på munnen. Samme smilet som tilhører i-godt-humør-etter-et-par-drinker-smilet. Ikke småbrisen denne skoledagen altså, men smilet er like søtt. Du kjente heller ingen der. Vi kan kalle det en connection, rett og slett. Etter et par timer i klasserommet fikk vi slutte for dagen, og vi valgte å gå en tur rundt i Oslo, for å bli skikkelig kjent med skoleområdet. -for skolegården vår jo var et par trikkeskinner.

- Røyker du? Ikke jeg heller.

- Drikker du? Ikke jeg heller.

- Vet du hvor vi er hen? Ikke jeg heller.

Her prøver jeg å gjøre et godt inntrykk, også møter vi på mamma. Herlig. Ei lita hyperaktiv apekatt som er alt for interessert i hva du heter, hva du driver med og hvor vi skal. Vi sa adjø-adjø og gikk hvert til vårt. Jeg fikk en venn første dagen på et helt nytt sted i en skummel gate. Jeg var i ekstase og gledet meg til skolen startet skikkelig! Dette skulle ikke vare lenge. På tre år gikkv i to igjennom mye rart. Skolen viste seg å være mye tøffere enn vi trodde. Var bokstavelig talt almennfag på dagen og dans+drama på ettermiddagen og kvelden. Med intense lærere og 10 timer dans i uken, flere timer sammenhengende uten pause. Privatskole er visst ikke for alle. Noen surfet seg igjennom norsklærere, reiseliv-oppgaver og matte med rektor, enten ved hardt arbeid eller smisking. (les: juksing). Du var så absolutt hardtarbeidene, spesielt da stresset ble stort. Du har aldri vært en rævslikker. Vi kjenner deg som hun på bakerste rad som rekker opp hånden og roper ut med bariton-stemme "Heeeeeei-heeei..!? Høør nå heeer..!". Når sinnet ditt begynte å koke etter en håpløs uttalelse fra en klasseforstander, og nesen begynner å fosse, må jeg innrømme at du var mer underholdene, enn skremmende. Men å le mens du ber sjelvende og forbanna om papir, er ikke det jeg følte var riktig akkurat da. Men du var ikke bare Sissel den tempramentfulle, men også hun som tok en grand-chetè og landet på hiphop-stumpen, første dansetimen. Desverre var du den eneste som tok det med en stor latter. Du er Sisselen som er lojal, har mange venner og store dådyrøyne. Du er piken som kler Converse-sko og får betennelse i legga om du hopper for mye i dem. Men fordi Converse-skoene dine er verdt å hoppe i, gjør du det allikevel.

Du har alltid vært der for meg de årene vi har kjent hverandre. Har vært rart å ikke se hverandre hver dag, etter at vi sluttet på skolen. Vi var som erteris, Pompel og Pilt, Karius og Baktus. (Jeg skrev feil første gangen og skrev faktisk Pult og Bakrus). En sa en gang at de vennene man har igjennom videregående, har man for alltid. Og det håper jeg virkelig er fakta not fiction. Som jeg sa til deg; dette kan være den siste bursdagen. Vi trenger ikke bli eldre en dette! Vi har såvidt blitt kvitt puberteten når vi havner i overgangsalderen. Hormoner all the way.

Jeg håper du hadde en fin bursdag med båltenning og kjærlighet. -Og store dyre pakker!

Årets hint: Kommer når du minst aner det.

Nå kan du lure nå! BOW-CHICKA BOW WOOOW!

Gratulerer med 21 årsdagen som var, frk. Sissel!

Store klemmer fra Ma(d)drita <3

BBQ

Beste minigrillfest noen sinne.. Næææt!

Etter en lang og tung arbeidsdag, møttes jeg og Karianne på Kiwi-Lørenskog ved hennes hvite lille bil. Vi guidet oss hjem og fikk bevist for oss selv at, JA -kvinnfolk kan ikke forskjell på høyre og venstre. Men vi klarte oss fint med tydelig peking på hvor vi skulle.

Vel hjemme hos meg, hentet vi minigrill, pølser, lomper, fyrstikker, ketchup, sennep, saks, gaffel, søppelpose og et teppe. Og etter at vi hadde tuslet rundt oss selv fordi vi mente vi hadde glemt noe, i ca 30 min, gikk vi ut på stranda, også kalt "HAGEN MIN". -Vi glemte forresten drikke.

Feil nr 1: Vi la ut teppe, tok av oss skoene og satt oss ned. Foran oss hadde vi en innpakket minigrill. Vi gjorde det så enkelt som mulig, tok av plastikken og tente på. Etter noen minutter kunne vi så absolutt ikke skjønne hvorfor hele dritten begynte å ta fyr. Er logisk nå i etterkant at papp er brennmateriale. Da må jeg legge til at DETTE VET VI JO. Men vi var ærlig talt ikke helt i siget, denne dagen. I en fart tok Karianne gaffelen og brøt opp hele pappen og kastet den bort fra grillen, før hele stranda tok fyr.

Feil nr 2: Vi er skrubbsultene og klarer ikke vente. VI VET AT MAN SKAL vente til flammene har gitt seg og kullet har blitt gråaktig. Men er man sultene så er man sultene. Vi hiver på 4 stk med en gang, og de var kølsvarte på 2 sekunder.

Feil nr 3: Vi satt grillen i nedoverbakke. Samtlige pølser ramlet av og ble marinert i sand. Et par lomper fikk også smaken av gress og gjess-poop, da vi ikke klarte holde dem på plass i posen.

Feil nr 4: Sjekk værmeldingen. Lite ante vi om de svarte skyene som nærmet seg. Eller.. jo det gjorde vi, men de var iiikke farliige.. neiiii, det var de iikkeee. Så stae som vi var, fortsatte vi å grille til vi var mette. Klarer 3 unger i 1. klasse å bade, skulle da vi klare å spise pølser i regnet.

Feil nr 5: No drinks. Etter et par helt svarte pølser som smaker aske, så frister det med et glass drikke, for å si det slik. Heldigvis tar det oss 15 sekunder å hente, så vi tok det ikke så hardt.

Konklusjon: Etter at vi hadde fått nok, begynte vi å pakke sammen. Helte litervis med vann på grillen for å slukke den. Vi fant en søppelbøtte på stranden og tenkte; shit au. Vi merket fort om det begynte å brenne i søppeldunken eller ei. Det fikk ikke blitt stort værre.

Helt ny FLOYD kjole. 800,-

Splitter ny FLOYD kjole! 800,-

Str. S

Silkebånd som knytes på ryggen.

Hvite silketropper følger med.

Strech i stoffet på ryggen.

Har kostet 899,-

Skriv i kommentarfeltet eller send mail: maritanordahl@hotmail.com

..Eller send en sms eller ta en tlf om du har nummeret mitt.

Mange må bli dratt med i dragsuget

Jeg drømte om deg i natt.

Jeg var hos deg og så på tv, bare for å fylle dagene med noe. Du virket så lykkelig og at livet ditt var givende nok til å fortsette. Du lo når noen lo. Du smilte når andre smilte. Du lyttet når andre pratet, og pratet mens andre lyttet. Du var alltid flink med ord, og klarte alltid å gjøre deg fortstått med hva som foregikk opp i hodet ditt. Selvom det var vanskelig for oss andre å gi respons på tankene dine, så forsto vi deg. Vi rundt deg var aldri like flinke med ordlegging som deg, og hadde mye av svarene oppi skallen vår, men klarte aldri få det lenger enn på tungespissen.

Da kvelden kom, var det på tide for meg å dra. Vi så frem til morgendagen. -trodde jeg. En av oss så ihvertfall lyset i enden av tunnelen. Du fulgte meg ut i gangen og ut ytterdøren. Du ga meg et av dine brede smil og et "Ha det bra!" i det jeg snudde ryggen til deg og gikk. Et eller annet fortalte meg at det brede gliset fort ble mindre og mindre. Jeg klarte å oppholde deg i et par timer. Nå var du ensom igjen. Du lukket døren forsiktig igjen, og for første gang hørte jeg ikke noe dørsmell. Lyden jeg hørte, ga meg en trist informasjon når jeg tenkte i ettertid. En trist avskjed og en lukket dør som ropte "Ikke dra. Jeg har ingenting å ta meg til lenger." Uansett ville jeg ikke trenge meg mere på, og fortsatte ned til t-banen for å komme meg hjem.

Da jeg hadde kommet 7 minutter ned i gata, ringte telefonen min. Det tok tid før jeg fikk den opp av lomma og tuklet mye før jeg fikk trykket på svar-knappen. Jeg så at det var du som ringte, og svarte med et "Hei..?" og et smil lyste opp ansiktet mitt. Jeg ventet lenge på respons, men jeg hørte ingenting. Ikke en hilsen, ikke "du glemte filmen din!", ikke engang et snufs. Etter 15 sekunder ble telefonsamtalen enten brutt eller så la du på. Jeg prøvde ringe opp igjen, men ingen tok telefonen. Jeg prøvde ringe en gang til, mens smilet mitt sakte men sikkert ble borte.

Mens jeg ventet på svar, begynte jeg å bevege meg mot leiligheten din igjen. Etter tredje ringeforsøk begynte jeg å småløpe. Jeg løp bort til inngangen din, og av ren høflighet prøvde jeg først å ringe på. Ikke èn gang, men to... tre ganger. Til slutt fikk magefølelsen min nok, og jeg braste inn i en fart jeg ikke hadde kontroll over, og snublet i et par sko. Dette stusset jeg over, da jeg skjønte for lenge siden at du var en person som likte orden. Da jeg så meg rundt mens jeg trasket forsiktig inn i leiligheten så jeg ikke bare et par sko. En lampe lå på gulvet, colaglassene våre fra tidligere på kvelden var veltet og et var knust. Jeg hoppet over ting på stuegulvet som ikke hadde noe på gulvet å gjøre, for å komme meg frem til hvor enn du befant deg. Jeg ropte navnet ditt med en redd og sjelvende stemme.

Jeg gikk inn på badet, og fant deg liggende på gulvet..

Aldri før har jeg vært så redd. Da jeg tenkte det aller værste og det mest sannsynlige gikk livet mitt i reprise. Ikke livet mitt, -men alle de gode tingene som har skjedd meg. Du var med i samtlige reprisebilder. Da du smilte til meg, lo med meg, du snakket med meg som om jeg var den i verden du kunne stole mest på, og det satt jeg så utrolig mye pris på. Du var en enestående person som hadde så utrolig mye bra i vente. Du hadde kommet deg igjennom så mye vondt, men bildet jeg nå sto og så på viste meg at du hadde gitt opp. Denne tanken gjorde meg forbanna.

Hvordan kunne du gjøre noe sånt? Livet ditt som gir så mye til andre mennesker? Hva skal de gjøre uten deg? Øynene dine så rett inn i sjela til personen du holdt øyekontakt med. Hva vil denne personen gjøre når han eller hun ikke lenger blir sett eller hørt av deg? For en eller fler, så ER du deres Verden. Hva gjør de når deres Verden faller bort under føttene deres?

Hva var det du prøvde å unnslippe? Før var du den sterkeste personen jeg visste om. Du var en klippe. Hva var det som spiste deg sånn opp innenfra? Tenk om du hadde ventet èn dag før du gjorde denne håpløse avslutningen. -tenk om du hadde funnet ut av livet i morgen. Hadde hjertet og vettet ditt fremdeles fungert, så ville du nok angret. Hvem ringer jeg? Søsteren din? Bestevennen din? Din mor? Dette vil ikke bare ødelegge livet for den innerste sirkelen din, men de ti neste sirklene også. Bekjente, klassekamerater, venner av venner av deg. Jeg skjønner at du ikke tenkte klart. Du er bare menneskelig. Men fy, hvor sint jeg innerst inne var, da jeg så deg ligge helt stille og frossent på de kremfargede baderomsflisene. Du har bare levd 1/4 av livet ditt. Hvordan kunne du vite at de neste delene av livet skulle være så fæle, at du ikke orket mer? Jeg tror ikke du visste hvor mange som sendte deg en tanke hver eneste dag.

Du var helt fantastisk. Du var som en eksotisk G.I JOE-dukke med egene meninger. Du ble respektert av de rundt deg, og nå som du er borte, vil de miste en stor del av livet sitt. Du visste ikke hva som skjer imorgen. Eller neste uke.. Kanskje du hadde vunnet i Lotto. Kanskje du hadde fått et kjærlighetsbrev i posten. Kanskje du plutselig hadde funnet meningen med livet ditt?


.... Jeg ser en tåre renne nedover kinnet ditt. Jeg bøyde meg sakte ned og tørket den bort. "Du skal ikke gråte mer. Det har du selv bestemt og avsluttet" tenkte jeg. Det kom enda en tåre, og jeg satt meg selv ned og holdt rundt deg. Det var da jeg kjente at du klemte tilbake. Og du klemte meg hardt. Jeg hylgrein av glede og ga ikke slipp på deg. Der satt vi hele natten. Ikke et ord ble sagt. Jeg visste hva du tenkte. -Og du er det sterkeste mennesket jeg vet om.

17. mai & litt til

Gratulerer med en overstått bursdag, kjære Norge. Og jeg kunne også ha sagt "Gratulerer med Grand Prix pokalen, utti Russland", men det gidder jeg ikke.

Jeg kom meg ut av døra da klokken var 1210, etter en drøy time med rettetang vs. krøller-irritasjon. Da ble jeg kjørt til Rud Barneskole for å få med meg litt action. Men da var alt pakket sammen, og jeg frøys raua av meg. Fant fort ut at strømpebukse, shorts og en stor hvit trøye ikke holdt noe særlig på varmen.. Jeg var litt hobbyfotograf for småbarna i familien, også var jeg på vei til farmor hvor tv, mat og varme ventet på meg. Med meg, var min kusine på 6 år, som begynte å bli greit lei 17. mai også. I bunad siden klokka 0900! På veien hjem, flettet jeg en blomsterkrans og satte den på hodet hennes. Gjorde hennes mor utrolig lykkelig. - Enda en kveld hvor hun måtte prøve å dusje ut knæsj-gul pollen ut av håret.

Med bouncene krøller med plastikkblomst i, gikk jeg varmen og et enkelt koltbord i møte. Jeg spiste til jeg var stappa, og valgte å ta på meg et lite oppdrag enda jeg var frossen. Ned til Lillestrøm på Tivoli, med vesla! Og det gjorde vi. Etter et par timer var hun utslått, og halvsov i karusselene. Kan også nevne at jeg fortsatte å være i Lillestrøm etter at frøkna ble hentet. Hilste på noen folk, og satt meg ned på en kafè/resturant på torvet, med Trine, Marianne og Stian. Det var kjempemoro så lenge det varte! Is og glasscola! Dro fort hjem da sola ble borte.

Så nå sitter jeg her med halsvondt, slim i halsen og ekkel hoste. Slår aldri feil; jeg får alltid sommer-moduset for tidlig.

...I det siste har jeg skrevet om ting jeg irriterer meg eller som jeg synes er provoserende. Og nå skal jeg nevne det for siste gang: Det heter slank. Ikke tynn! Jeg er så luta lei av folk som ikke skjønner at å si "Du må spise mer" betyr det samme som å si "Du må spise mindre". Ville du gått bort til en tykk person og bedt vedkommende om å kutte ned på matvanene?

Når skal folk forstå at alle kommer i forskjellige størrelser? Tenk om person du sier "Du må spise mer" til, er fullstendig klar over sin egen vekt og utseende og har komplekser for dette, og gang på gang blir tråkket på og mint på at "Ja, sånn her ser du ut, bare så du er klar over det". - "Åh, du er tynn!!" er ikke nødvendidgvis et kompliment. Men folk klarer ikke se det fordi det er veldig mye fokus på de som trenger å gå NED i vekt og ikke omvendt.

Jeg har store deler av livet mitt prøvd å gå opp i vekt. Jeg er petit. Og sånn er det bare. Og sånn har det alltid vært. Selvom jeg hadde satt pris på litt mer kjøtt på kroppen, så trives jeg någenlunde med hvordan jeg ser ut, og jeg jobber fortsatt med å godta dette.

Jeg ser ikke sykelig ut, jeg er bare "hu lille". Og viktigst av alt: Du kjenner ikke livsstilen min godt nok til å uttale deg om saken. Du vet ikke hvor mye jeg får i meg iløpet av en dag. La kommentarene ligge.