Ingonyama nengw' enamabala

Når sinnet gir slipp, blir man litt hjelpesløs. Ihvertfall når det å være forbanna har vært det jeg har levd på de siste månedene. Har vært litt Hakuna Mutata-motto i gården her,i det siste. ("Om verden snur ryggen til deg, snur du ryggen til verden". For de som ikke tog'an)

Øynene mine er åpnet opp og jeg er nå såpass klar i hodet mitt at jeg nå skjønner hva slags kapittel som er over i livet mitt. Er det feil å si at jeg endelig klarer å sørge og at det føles helt greit?

Jeg fikk et spørsmål her for en stund siden, om jeg ikke følte meg blottet når jeg publiserer innlegg på bloggen min. Dette er noe jeg aldri har tenkt over før. Plutselig gikk det opp for meg: Folk leser faktisk det greiene her. Awesomest! Og faktisk, så føler jeg meg ikke så "blottet". Jeg har tider hvor jeg kan bli litt flau når jeg tenker på hva som egentlig har blitt skrevet her, men dette er vel en måte å bli hørt på dette også. Mine skrik etter hjelp og forståelse, samtidig som jeg ønsker å få deg til å smile.

Den siste tiden har jeg blitt kjent med opp til flere nye mennesker, og møtt gamle bekjente og venner. Og alt har gjort noe positivt med tilværelsen min. Samtidig oversvømmes jeg i mer arbeid enn jeg hadde planlagt. Utrolig stressende, men jeg prøver å gjennomføre det jeg skal. Trolig er det fysisk umulig, men jeg kan jo late som -og lure meg selv til at jeg strekker til. Samtidig prøver jeg å presse inn et par latteranfall i kalenderboken min. Men jeg kan fremdeles se antydninger til stressrynker i panna. Fanthomas til utsetning, please? Jeg trenger en skikkelig spa-weekend og mye søvn. I julegave ønsker jeg meg et personlig gavekort på noen skikkelig harde poke rett i ryggen der jeg har et par heftige vonde knuter.

Akkurat som en Paris Hilton veskehund, klarer jeg ikke holde spesielt godt på varmen nå som kulda sniker seg innpå meg. Jeg sjelver som en hamster på speed og som alle små barn vil jeg ikke vokse skikkelig om jeg må bruke mye energi på å holde varmen. I would appreciate if I could grow a little, pretty please. -SÅÅ jeg var i boden og hentet opp dynejakkene mine, og tok på meg den største jævelen jeg kunne finne, da jeg skulle gå meg en tur til senteret for å kjøpe meg enda større vintersko. Jeg så ut som en liten eskimo som hadde arvet jakke fra storebror, og var såpass polstret at det å bevege meg på en någenlunde normal måte kunne jeg bare gi langt faen i. Det jeg synes var veldig allright var at jeg kunne la veska ligge hjemme. I jakka stappet jeg lommebok, nøkler, telefon, Ipod og halspastiller. Hendene mine slapp å bære noe, men jeg endte jo opp med å se ut som en dworf-bodybuilder med bulebrystmuskler og enorme lovehandles. Very sexy, yes! Med hetta godt over hodet, og glidelåsen langt opp mot nesa, kunne jeg gå trygt igjennom ghetto-Løvenstad. Mer skremmende har jeg ikke vært. Jeg møtte på en kar på veien. Jeg smøg meg forsiktig forbi på asfalten som en skikkelig feit, haleløs bodybuilder katte, for at han ikke skulle drepe meg. Istedet for å halshugge meg, plasserer han seg i grøftekanten ved siden av meg for å "take a leek". Rett og slett. Han rister litt, drar opp glidelåsen og løper som om han må hjem for å gjøre nummer to.

Jeg går dermed med hodet hevet og uskremt videre til senteret, enda klokken nærmet seg 2100! Bilder vil selvfølgelig komme senere av dette jakke-fenomenet.

PS! The Jimbo Dance. (Sånn. Da var den nevnt).