Sunday, June 28, 2009

Michael went too soon.

..Så dro han fra oss.

Her sitter jeg igjen med sju album, fem dvdskiver, et sengetøy, en utlest selvbiografi og en trist VG-artikkel som enda ikke har gått opp for meg. Og spekulasjonene er mange. Har helt siden jeg var liten gruet meg til dagen da han skulle stikke, men da dagen kom -reagerte jeg skummelt likegyldig. Jeg har slått meg til ro med at jeg ikke har begynt å tro det enda, og at tårene kommer siden. Akkurat nå orker jeg ikke høre på media. Første jeg hørte den dagen var nyhetssendingen på TV2 hvor de ENDA fokuserte på operasjoner og rettsaker, og ikke hva han har oppnådd. Tvn har ikke stått på, de siste 2 døgnene.

Det er vel da ingen overraskelse for deg at jeg var et stort Jackson-fan, helt siden starten av barneskolen. Joakim hadde med seg sin lilla Discman med albumet Dangerous i, og introduserte meg for sangen med samme navn. Etter den dagen var jeg hekta og småbetatt av den heftige stemmen. Jeg kom i fare for å se Thriller på MTV ved et uhell i veldig ung alder, og har siden da vært smånervøs for å se den igjen uten å lukke igjen det ene øyet og titte igjennom fingrene med det andre. Nesten som når man så Jurassic Park klokka 00.00 om natten som barneskoleelev.

Jeg husker jeg pleide å gjemme meg på badet, og prøve (uten hell) å krølle til det glatte håret mitt, og legge en liten korketrekker-krøll over ansiktet. Jeg hadde på en usynelig hatt og teipet plaster rundt et par fingre. Så danset jeg og sang Billie Jean over baderomsflisene. Kristian, -nabogutten danset alltid for meg. Han var fan før jeg ble. Jeg ga utrykk for at jeg synes dansen hans var småteit, og skjønte ikke hvorfor han absolutt måtte gå bakover på den måten, med hånden på juvelene. Jeg øvde selv på moonwalken da ingen så på. Men hikstene mellom sanglinjene fikk jeg aldri til.

26. Juni 09 satt jeg på Michael-filmene jeg har hatt liggendes en stund, og så en etter en. Jeg konkluderte med meg selv at han ikke hadde det bra på slutten. Man ser at han var et forvirret menneske som ble jaget av media. Intervjuer og bilder som viser noe helt annet enn den entertaineren han var, men hvor fokuset lå på barna hans, vitiligo-sykdom eller ikke vitiligo-sykdom, rettsakoppfølging og sist men ikke minst; nesa.

På jobben samme dag overhørte jeg en gjeng ved resepsjonen som presterer å si "Næsj? Er Michael Jackson død? Ja, kanskje ikke så rart.. Bare se på nesa hans og hvordan han så ut." Jeg sier som en venninne: Når det er så mange muskler, er det ikke plass til så mye annet.
Da dvd'n kom til sangen "Childhood", blir jeg overrasket over hvorfor folk ikke klarte å se hva problemet hans var. "Have you seen my childhood?". Han hadde aldri noen. Hver dag etter skolen ble han tvunget til å dra til studioet for å spille inn låter. Han fikk aldri være et barn. Han ønsket aldri bli voksen før han måtte. Men det valget var ikke hans. -trodde han. Da Jackson Five byttet navn til The Jacksons, og dro på turnè i USA, så han på at faren tok til seg guttegruppas groupier, mens moren satt alene hjemme og var fullt klar over hva han drev med, men ikke turte å gjøre noe med det. Michael selv, ble presset på groupier da han ankom hotellet de lå på. Han ville ikke gjøre noe. Han brukte natten til å prate ut med dem om det han hadde i hodet.
Som mange andre ungdommer, har han hatt komplekser for utseende store deler av livet sitt. -lenge før han startet med operasjoner (nei, skal ikke gå innpå den der). Hans egen far slang stygge kommentarer som gikk på det personlige og på hans yttre. Han har ikke kalt sin far for pappa, siden.
Selv har jeg sagt at jeg ikke fokuserer så mye på Michael Jackson som person, hva han er skyldig i eller ikke, hvordan han ser ut eller har forandret seg. Poenget er at han lagde helt SINNSYK musikk. Som danser og musiker er han fremdeles et stort forbilde for meg, og han har gitt meg mange låter å danse til, mange moves å etterligne, og har gitt meg mye lærdom i hvordan man skal te seg på en scene.
Jeg kan skrive i en evighet, men det ville tatt meg flere døgn.

Jeg kan avslutte med å si at jeg tror han i det minste har fått fred og ro -at last.
Dance-Tribute to Michael Jackson - NEXT!
Rest In Peace, Michael Jackson.




































Siss-ØL tjue-ein år!


Så ble Sissel gammel frøken også. 23. Juni for å være eksakt!


Gud, vi blir alle gamle tanter i løpet av årets ende.


Jeg ble kjent med Sissel-Kjære første året på videregående. Vi ble venner første dagen faktisk. Jeg satt på den høyre enden av den lange skrivebordspulten. Jeg følte jeg ble mer og mer nervøs for hver elev som kom inn i klasserommet, da hver enkelt gikk til hver sin gjeng som de kjente fra før av. Selv satt jeg der helt alene og kjente ingen. Så kom det ei pike inn med lange lyse lokker, og med et smil klistret på munnen. Samme smilet som tilhører i-godt-humør-etter-et-par-drinker-smilet. Ikke småbrisen denne skoledagen altså, men smilet er like søtt. Du kjente heller ingen der. Vi kan kalle det en connection, rett og slett. Etter et par timer i klasserommet fikk vi slutte for dagen, og vi valgte å gå en tur rundt i Oslo, for å bli skikkelig kjent med skoleområdet. -for skolegården vår jo var et par trikkeskinner.


- Røyker du? Ikke jeg heller.

- Drikker du? Ikke jeg heller.

- Vet du hvor vi er hen? Ikke jeg heller.


Her prøver jeg å gjøre et godt inntrykk, også møter vi på mamma. Herlig. Ei lita hyperaktiv apekatt som er alt for interessert i hva du heter, hva du driver med og hvor vi skal. Vi sa adjø-adjø og gikk hvert til vårt. Jeg fikk en venn første dagen på et helt nytt sted i en skummel gate. Jeg var i ekstase og gledet meg til skolen startet skikkelig! Dette skulle ikke vare lenge. På tre år gikkv i to igjennom mye rart. Skolen viste seg å være mye tøffere enn vi trodde. Var bokstavelig talt almennfag på dagen og dans+drama på ettermiddagen og kvelden. Med intense lærere og 10 timer dans i uken, flere timer sammenhengende uten pause. Privatskole er visst ikke for alle. Noen surfet seg igjennom norsklærere, reiseliv-oppgaver og matte med rektor, enten ved hardt arbeid eller smisking. (les: juksing). Du var så absolutt hardtarbeidene, spesielt da stresset ble stort. Du har aldri vært en rævslikker. Vi kjenner deg som hun på bakerste rad som rekker opp hånden og roper ut med bariton-stemme "Heeeeeei-heeei..!? Høør nå heeer..!". Når sinnet ditt begynte å koke etter en håpløs uttalelse fra en klasseforstander, og nesen begynner å fosse, må jeg innrømme at du var mer underholdene, enn skremmende. Men å le mens du ber sjelvende og forbanna om papir, er ikke det jeg følte var riktig akkurat da. Men du var ikke bare Sissel den tempramentfulle, men også hun som tok en grand-chetè og landet på hiphop-stumpen, første dansetimen. Desverre var du den eneste som tok det med en stor latter. Du er Sisselen som er lojal, har mange venner og store dådyrøyne. Du er piken som kler Converse-sko og får betennelse i legga om du hopper for mye i dem. Men fordi Converse-skoene dine er verdt å hoppe i, gjør du det allikevel.


Du har alltid vært der for meg de årene vi har kjent hverandre. Har vært rart å ikke se hverandre hver dag, etter at vi sluttet på skolen. Vi var som erteris, Pompel og Pilt, Karius og Baktus. (Jeg skrev feil første gangen og skrev faktisk Pult og Bakrus). En sa en gang at de vennene man har igjennom videregående, har man for alltid. Og det håper jeg virkelig er fakta not fiction. Som jeg sa til deg; dette kan være den siste bursdagen. Vi trenger ikke bli eldre en dette! Vi har såvidt blitt kvitt puberteten når vi havner i overgangsalderen. Hormoner all the way.


Jeg håper du hadde en fin bursdag med båltenning og kjærlighet. -Og store dyre pakker!


Årets hint: Kommer når du minst aner det.


Nå kan du lure nå! BOW-CHICKA BOW WOOOW!


Gratulerer med 21 årsdagen som var, frk. Sissel!

Store klemmer fra Ma(d)drita <3


Wednesday, June 17, 2009

BBQ

Beste minigrillfest noen sinne.. Næææt!

Etter en lang og tung arbeidsdag, møttes jeg og Karianne på Kiwi-Lørenskog ved hennes hvite lille bil. Vi guidet oss hjem og fikk bevist for oss selv at, JA -kvinnfolk kan ikke forskjell på høyre og venstre. Men vi klarte oss fint med tydelig peking på hvor vi skulle.

Vel hjemme hos meg, hentet vi minigrill, pølser, lomper, fyrstikker, ketchup, sennep, saks, gaffel, søppelpose og et teppe. Og etter at vi hadde tuslet rundt oss selv fordi vi mente vi hadde glemt noe, i ca 30 min, gikk vi ut på stranda, også kalt "HAGEN MIN". -Vi glemte forresten drikke.



Feil nr 1: Vi la ut teppe, tok av oss skoene og satt oss ned. Foran oss hadde vi en innpakket minigrill. Vi gjorde det så enkelt som mulig, tok av plastikken og tente på. Etter noen minutter kunne vi så absolutt ikke skjønne hvorfor hele dritten begynte å ta fyr. Er logisk nå i etterkant at papp er brennmateriale. Da må jeg legge til at DETTE VET VI JO. Men vi var ærlig talt ikke helt i siget, denne dagen. I en fart tok Karianne gaffelen og brøt opp hele pappen og kastet den bort fra grillen, før hele stranda tok fyr.




Feil nr 2: Vi er skrubbsultene og klarer ikke vente. VI VET AT MAN SKAL vente til flammene har gitt seg og kullet har blitt gråaktig. Men er man sultene så er man sultene. Vi hiver på 4 stk med en gang, og de var kølsvarte på 2 sekunder.
Feil nr 3: Vi satt grillen i nedoverbakke. Samtlige pølser ramlet av og ble marinert i sand. Et par lomper fikk også smaken av gress og gjess-poop, da vi ikke klarte holde dem på plass i posen.

Feil nr 4: Sjekk værmeldingen. Lite ante vi om de svarte skyene som nærmet seg. Eller.. jo det gjorde vi, men de var iiikke farliige.. neiiii, det var de iikkeee. Så stae som vi var, fortsatte vi å grille til vi var mette. Klarer 3 unger i 1. klasse å bade, skulle da vi klare å spise pølser i regnet.


Feil nr 5: No drinks. Etter et par helt svarte pølser som smaker aske, så frister det med et glass drikke, for å si det slik. Heldigvis tar det oss 15 sekunder å hente, så vi tok det ikke så hardt.


Konklusjon: Etter at vi hadde fått nok, begynte vi å pakke sammen. Helte litervis med vann på grillen for å slukke den. Vi fant en søppelbøtte på stranden og tenkte; shit au. Vi merket fort om det begynte å brenne i søppeldunken eller ei. Det fikk ikke blitt stort værre.

Tuesday, June 09, 2009

Helt ny FLOYD kjole. 800,-








Splitter ny FLOYD kjole! 800,-
Str. S
Silkebånd som knytes på ryggen.
Hvite silketropper følger med.
Strech i stoffet på ryggen.
Har kostet 899,-
Skriv i kommentarfeltet eller send mail: maritanordahl@hotmail.com
..Eller send en sms eller ta en tlf om du har nummeret mitt.

Tuesday, June 02, 2009

Mange må bli dratt med i dragsuget

Jeg drømte om deg i natt.

Jeg var hos deg og så på tv, bare for å fylle dagene med noe. Du virket så lykkelig og at livet ditt var givende nok til å fortsette. Du lo når noen lo. Du smilte når andre smilte. Du lyttet når andre pratet, og pratet mens andre lyttet. Du var alltid flink med ord, og klarte alltid å gjøre deg fortstått med hva som foregikk opp i hodet ditt. Selvom det var vanskelig for oss andre å gi respons på tankene dine, så forsto vi deg. Vi rundt deg var aldri like flinke med ordlegging som deg, og hadde mye av svarene oppi skallen vår, men klarte aldri få det lenger enn på tungespissen.

Da kvelden kom, var det på tide for meg å dra. Vi så frem til morgendagen. -trodde jeg. En av oss så ihvertfall lyset i enden av tunnelen. Du fulgte meg ut i gangen og ut ytterdøren. Du ga meg et av dine brede smil og et "Ha det bra!" i det jeg snudde ryggen til deg og gikk. Et eller annet fortalte meg at det brede gliset fort ble mindre og mindre. Jeg klarte å oppholde deg i et par timer. Nå var du ensom igjen. Du lukket døren forsiktig igjen, og for første gang hørte jeg ikke noe dørsmell. Lyden jeg hørte, ga meg en trist informasjon når jeg tenkte i ettertid. En trist avskjed og en lukket dør som ropte "Ikke dra. Jeg har ingenting å ta meg til lenger." Uansett ville jeg ikke trenge meg mere på, og fortsatte ned til t-banen for å komme meg hjem.

Da jeg hadde kommet 7 minutter ned i gata, ringte telefonen min. Det tok tid før jeg fikk den opp av lomma og tuklet mye før jeg fikk trykket på svar-knappen. Jeg så at det var du som ringte, og svarte med et "Hei..?" og et smil lyste opp ansiktet mitt. Jeg ventet lenge på respons, men jeg hørte ingenting. Ikke en hilsen, ikke "du glemte filmen din!", ikke engang et snufs. Etter 15 sekunder ble telefonsamtalen enten brutt eller så la du på. Jeg prøvde ringe opp igjen, men ingen tok telefonen. Jeg prøvde ringe en gang til, mens smilet mitt sakte men sikkert ble borte.

Mens jeg ventet på svar, begynte jeg å bevege meg mot leiligheten din igjen. Etter tredje ringeforsøk begynte jeg å småløpe. Jeg løp bort til inngangen din, og av ren høflighet prøvde jeg først å ringe på. Ikke èn gang, men to... tre ganger. Til slutt fikk magefølelsen min nok, og jeg braste inn i en fart jeg ikke hadde kontroll over, og snublet i et par sko. Dette stusset jeg over, da jeg skjønte for lenge siden at du var en person som likte orden. Da jeg så meg rundt mens jeg trasket forsiktig inn i leiligheten så jeg ikke bare et par sko. En lampe lå på gulvet, colaglassene våre fra tidligere på kvelden var veltet og et var knust. Jeg hoppet over ting på stuegulvet som ikke hadde noe på gulvet å gjøre, for å komme meg frem til hvor enn du befant deg. Jeg ropte navnet ditt med en redd og sjelvende stemme.

Jeg gikk inn på badet, og fant deg liggende på gulvet..

Aldri før har jeg vært så redd. Da jeg tenkte det aller værste og det mest sannsynlige gikk livet mitt i reprise. Ikke livet mitt, -men alle de gode tingene som har skjedd meg. Du var med i samtlige reprisebilder. Da du smilte til meg, lo med meg, du snakket med meg som om jeg var den i verden du kunne stole mest på, og det satt jeg så utrolig mye pris på. Du var en enestående person som hadde så utrolig mye bra i vente. Du hadde kommet deg igjennom så mye vondt, men bildet jeg nå sto og så på viste meg at du hadde gitt opp. Denne tanken gjorde meg forbanna.

Hvordan kunne du gjøre noe sånt? Livet ditt som gir så mye til andre mennesker? Hva skal de gjøre uten deg? Øynene dine så rett inn i sjela til personen du holdt øyekontakt med. Hva vil denne personen gjøre når han eller hun ikke lenger blir sett eller hørt av deg? For en eller fler, så ER du deres Verden. Hva gjør de når deres Verden faller bort under føttene deres?

Hva var det du prøvde å unnslippe? Før var du den sterkeste personen jeg visste om. Du var en klippe. Hva var det som spiste deg sånn opp innenfra? Tenk om du hadde ventet èn dag før du gjorde denne håpløse avslutningen. -tenk om du hadde funnet ut av livet i morgen. Hadde hjertet og vettet ditt fremdeles fungert, så ville du nok angret. Hvem ringer jeg? Søsteren din? Bestevennen din? Din mor? Dette vil ikke bare ødelegge livet for den innerste sirkelen din, men de ti neste sirklene også. Bekjente, klassekamerater, venner av venner av deg. Jeg skjønner at du ikke tenkte klart. Du er bare menneskelig. Men fy, hvor sint jeg innerst inne var, da jeg så deg ligge helt stille og frossent på de kremfargede baderomsflisene. Du har bare levd 1/4 av livet ditt. Hvordan kunne du vite at de neste delene av livet skulle være så fæle, at du ikke orket mer? Jeg tror ikke du visste hvor mange som sendte deg en tanke hver eneste dag.

Du var helt fantastisk. Du var som en eksotisk G.I JOE-dukke med egene meninger. Du ble respektert av de rundt deg, og nå som du er borte, vil de miste en stor del av livet sitt. Du visste ikke hva som skjer imorgen. Eller neste uke.. Kanskje du hadde vunnet i Lotto. Kanskje du hadde fått et kjærlighetsbrev i posten. Kanskje du plutselig hadde funnet meningen med livet ditt?


.... Jeg ser en tåre renne nedover kinnet ditt. Jeg bøyde meg sakte ned og tørket den bort. "Du skal ikke gråte mer. Det har du selv bestemt og avsluttet" tenkte jeg. Det kom enda en tåre, og jeg satt meg selv ned og holdt rundt deg. Det var da jeg kjente at du klemte tilbake. Og du klemte meg hardt. Jeg hylgrein av glede og ga ikke slipp på deg. Der satt vi hele natten. Ikke et ord ble sagt. Jeg visste hva du tenkte. -Og du er det sterkeste mennesket jeg vet om.

Stalkere