Psykens lille treningsøkt.

Jeg setter meg ute i solen, helt alene. Ingen lillebror, ingen venn av lillebror, ingen gamle, sure naboer. Bare meg og den stygge, brune billa som ikke lar meg være. Det er utrolig varmt ute (muligens fordi jeg har på meg jeans og LA City Angels T-skjorte), og man bare måå sitte ute, selv om jeg ikke får lov. Ingen grevling under huset kan få meg inn igjen nå. Jeg setter meg ned i strandstolen, med skriveblokk og filtpenn. Målet er å fylle ut en halv side med positive ting om meg selv, og "jage" bort det negative som har stått på play og replay i en ganske god stund nå.

Innendørs kan jeg høre brodern skrike og hyle, og jeg er overlykkelig over at jeg ikke befinner meg i samme rom akkurat nå. Jeg grubler ganske lenge over positive ting om meg selv. Jeg har ikke blitt bitt av en mygg siden jeg var ti år gammel, MYGGEN liker meg ikke engang. Hvorfor akkurat meg av milliarder av milliarder av mennesker? Jeg har begynt å skylde på dårlig karma. UNNSKYLD for at jeg lugget deg da jeg var seks år gammel! Dette er hva jeg får igjen. I hope you're happy(!)

Jeg tror denne vær-positiv-lista kan vente tre uker. Da har jeg kommet hjem fra Spania, og jeg regner med at mange problemer har løst seg. Da har man forhåpentligvis fått "jobbet med brunfargen", fått leilighet (Kontrakten går ut i daaag, you bastard!), stresset ned, drukket spansk kloakkvann, Yummi! ..også en del andre smarte ting.

Jeg har forøvrig fått meg en utrolig digg jobb. Hadde første arbeidsdag for 2 dager siden. Endelig får jeg gjøre det jeg digger mest av alt, og i tillegg få penger for det. Jeg underviser og spiller musikken så høyt at jobben får klager fra bissniss-nissen i 2. etasje. Så høyt har jeg aldri fått spille musikken hjemme, og det er SÅ DIGG! Også også Jooo, pga sånn sjuukt høy musikk må jeg bruke sånn kul mikrofon. Løv it! drøm drøm drøm drøm drøm.
Frank, som sto i resepsjonen den dagen skulle hilse på meg. Og han er HUGE! Han turte såvidt å håndhilse på meg. Han får fem Maritahender i hans ène hånd. Skjøre, SKJØRE Marita!
----------------------------------
Takk for at du får meg til å tenke positivt og fremover. Takk for at du alltid får meg til å føle meg bedre. Det er digg å være hos deg, og ha vært hos deg. Takk for at du forstår meg, og gjør masse for å hjelpe meg. Tror ikke du er klar over hvor mange mennesker du hjelper gjennom vanskelige tider og med problemer de har lidd av i hele sitt liv. Du har gjort ting værre enn de er. Men det har du gjort med vilje fordi du vet ting ordner seg etterhvert. Så selv om ting er et helvette for øyeblikket, så holder jeg min egen fatning og stoler på deg. Hvis ting virkelig fikser seg etter dette, skylder jeg deg livet..

Bodycontact i Lillestrøm

Byfesten er alltids en stor annledning i Kulturbyen Lillestrøm. (Heh.. "Byen"). Uansett; Alle gater, kriker og kroker fylles opp med boder med ting, tang og dingsebomser. Dingledangler som Marionetter, lightere, mobildeksler, navnarmbånd, solbriller, katter på batteri, bikkjer på batteri, Hula-Hula dame på batteri osv, JALLA JALLA! I år har i vært så heldige at vi har fått inn DDE, og Trang Fødsel som underholdning en av dagene. Ja du leste korrekt, DDE.. Sjela mi sier at du jublet inni deg nå. Jepp. I tillegg presterer de å stappe to, tre, sju, tusenogto karuseller på fortauer og lignende. JAA, Hoppeslott!! Lilla er det tilåmè!

Jeg digger byfesten, men det begynner å bli en smuuule trangt. Flere mennesker, og flere fasiliteter. Dææ' kke plass! Klamt, trangt og intimt to the max.. Samtidig blir det et must å dra ned dit hvert eneste år, også kjøper man masse "driit" som man bare bruker den ene dagen. Men det er litt koselig også, åjodda! Møter Mange man ikke har sett på flere år åssåviare.

I år var planen å vise seg litt frem på byfesten. Så jeg og Niña Capasidad ringte litt rundt, men inget svar, så det dreit man i. Jepp. Dansere hadde de vel nok av uansett.. Blant annet to jenter som sto på fortauet i røde kostymer. Byfesten Ruler. høhø.

En direkte men hårfin grense til gal - Del 1

I over 2 år nå har jeg gjemt meg bak en magisk boks som gjør alt mye enklere. I tillegg har jeg hatt et vidunder program med navn "Paint shop". I hele 2 år har jeg gått med en maske jeg hater og som jeg ikke klarer å bli kvitt, fordi jeg er blitt hekta og den vil ikke slippe taket. Eller nei.. er redd for å miste den å se det endelige resultatet. Det er en ond sirkel som jeg er kommet inn i, men som jeg trenger for å komme meg til og fra skolen, og oppholde meg der hver eneste dag. Jeg trenger den for å gå inn i en dansesal og for å prøve å gjøre mitt beste. Selv om jeg bare blir like ufokusert hver gang. Jeg kan ikke stå for langt frem og ikke for mye til venstre eller høyre. Midt på, passer meg bra. Jeg hadde planer om å danse meg fiint lett gjennom skolen, dra til utlandet, BLI DER og virkelig gjøre det jeg har drømt om siden jeg var 3 år gammel. Men nå.. Jeg kunne ikke gitt mer blaffen. Og det er det som er så skummelt. Da har jeg liksom ikke noe mer. Ingen flere drømmer, ingen flere mål og ingenting å forsøke å leve opp til.

Det hjelper ikke lenger å klype meg selv i armen og si "skjerpings din pyse!" ..Nå bare fornærmer jeg meg selv.. Og det kan da ikke være helt stabilt. "Hei, Jeg heter Marita, og jeg slenger dritt til meg selv.." Jeg er lei av å gå rundt å late som, jeg er lei av å gå rundt å ikke vite hvem jeg er og hvordan jeg er. Speilbildet er helt på trynet. Det virker som om jeg står opp om morgenen og har glemt kvelden før hvem "Marita" er, og at jeg ikke kjenner meg igjen. "Hehey, hvem er du?" ..Jeg er lei av å prøve å leve opp til noe som er umenneskelig. Perfeksjon. Det tærer psykisk og det er noe ingen kan klare. Å bli likt av alle. My ass. Eneste jordiske, menneskelige perfeksjonen jeg kan tro på, er at man kan være perfekt for en person og to personer kan være perfekte for hverandre; Ikke alle som har satt sine ben på denne planeten. Hva var det jeg tenkte på? Det har vært slitsomt fordi jeg alltid har vært så langt unna det jeg har sett på som "et feilfri menneske". Jeg har følt at menneskene rundt meg takler situasjonen så mye bedre enn meg. All stresset, so little time.. Men igjen, så har kanskje ikke de slitt med samme ting og kan ha konsentrert seg om andre ting.

Hjertet er delt inn i små biter. Èn del for en lykkelig familie, èn del for en eller annens kjærlighet for sin kjære, èn del for vellykket utdannelse og et bra ståpunkt som gir deg gode utsikter for resten av livet og èn del for vennskap. Har du disse i orden, så er som regel siste del fullkommen også, nemlig ditt eget bilde av deg selv. Men hva om man ikke har alt man trenger hjemme, kjærligheten går rett vest, skole og karakterer man frykter og et vennskap til noen som ikke ser ut til å holde. Nei, da ser det ikke så bra ut for det siste kapittelet heller.. Man er i fare for å bli anonym og ikke vite hvem man selv er. Heldigvis har jeg noen helt fantastiske venner, der bare et smil kan smitte over selv om jeg går rundt på en solskinnsdag med en stor sort regnværssky over meg. Og det er utrolig digg. Det er sinnsykt hvor mye en uventet klem fra en jeg ikke engang kan huske at jeg har fortalt noe til kan gjøre med resten av dagen. Takknemlig? JA.

.. I oppbevaringsboksen på togstasjonen ligger fremdeles skolebøkene som var for tunge til å bære hjem. Og bussen..deen vaar.. eeh.. full? Noen dager så har det gått litt "hull" på denne betryggende masken man har når man går blant mennesker, da tyr man til den lange gåturen hjem, store solbriller og unngår bussen. Sånn generelt er sosiale arrangementer også ganske utelukket. Uansett hvor sykt det høres ut, så setter man faktisk pris på at overkåte trailersjåfører plystrer når de kjører forbi eller får et (kvalmenes) "flørtene" blikk fra Lillestrøms største klyse.

"Hvorfor melder du deg ikke på Dansefeber?" Nei, fordi jeg frykter dommerne og alt det som surrer oppi hodet deres. Når det gjelder dans, så er det det eneste jeg føler meg "trygg" på. Hvem som helst kan komme å se på en danseforestilling eller lignende fordi jeg er så sikker på det jeg gjør der og da. Dette er det eneste tema jeg føler jeg kan oppnå noe i, føler meg brukbar og at dette er noe jeg kan. Allikevel risikerer jeg ikke å få "Nei, du er ingen danser og du kommer aldri til å bli det. Hva gjør du her?" slengt i trynet. Mulig jeg har lave tanker om meg selv, om visse ting.. men sjansen tar jeg ihvertfall ikke. I'll rather not know.. Jeg vil heller gå rundt med et falskt håp om at jeg i det minste kan klare det, enn å få drømmen knust som 18 åring. I tillegg danser jeg ikke for moroskyld lenger. Jeg danser for å gjøre familien tilfredstilt med karakterne men også i et håp om at jeg får tilbake dansegleden tilbake etterhvert, med tanke på at dette er det eneste I'm good at osv..

Jeg føler jeg blir gal, fordi hjernen min består av skuffer og skap men ingen orden. Tankene dekker gulvet, så jeg ser ikke engang hvor jeg tråkker, og konsekvensene som kommer ut av det hvis jeg tar et feil skritt.

Huh? ID? nei, ikke her..

Ondskapens overnatting

Nå er det det FJERDE året på rad som du har overnattingsbursdagselskap. BARE for å være jævelig, og det er så lættis! Du slenger folk som ikke kjenner hverandre oppi samme seng, fordi "det er sånn man gjør på overnattingsbursdag! Helt sant!" HAHA
Jeg vedder på at du ler godt og ondt inni deg når en av de sier: "Nei, seriøst.. Jeg legger meg på gølvet isteden for jeg ass." og du slenger tilbake: "Nei, faen. Da får du bare dra hjem!"

Du ler høyt og lenge til du blir helt rød i trynet i 2 timer før dere skal legge dere, over at de i samme trange seng klager om plassen og hvor sjukt irriterende det er å ligge med en ukjents tåfis i ansiktet. Ligge ben mot ben er en fin ting, for all del. Der ligger du.. i den SHVÆÆRE senga, helt alene og nærmest besvimer av latter. Plutselig braser du ut: "Nei, serriøsst gutta! Nå er det ikke moro lenger. NATTA!" ehm..hæ?

De er bestevennene dine, så de KAN IKKE si nei. Har det slått deg at de muligens grøsser og tenker "Hvem i pokker må jeg dele pute med i åår!!?" hver gang du ringer dem 1. Juni for å invitere dem på overnatting? Jeg ler meg i hjeeeel..(!!)

Men jo. Gratulerer med dagen, og ha det moro med pølsefest og hei-her-er-kompisen-min-og-dere-skal-dele-seng-i-natt-spleisingen din. Synes du ikke de begynner å bli såpass gamle at det begynner å bli EN SMUULE pinlig med det der? Jo, selvfølgelig vet du det.. hvis ikke hadde du feiret bursdagen din anerledes.. hoho!

Men nå følte jeg meg bare slem. For du er egentlig VELDIG allright <3 ..men du vet dette er sannheten, du elsker det.. LE LE LE!!

ATTENSJØNN PLIIS!

Man er en dansegal lykkepille på prozac.
Man er en med ræææv humor.
Man ler av seg selv, når ingen andre gjør det.
Man er gal.
Man danser ..HELE TIDEN.
Man tenker ut en ny dansekombinasjon ..Når man ikke burde.
Man blir aldri provosert.
Man har selvironi.
Man kjøper nye cd'r ..FOR ofte.
Man blir blakk... Og ikke fullt SÅ blakk.
Man får problemer.
Man får seriøøse problemer.
Man blir driti ut.
Man blir skikkelig driti ut.
Man går tomt for batteri.
Man går på ekstrabatteriene.
Man lener seg på sidemannen.
Man sovner i norsktimen.
Man sovner i SPAAANSKTIIMEEEN!
Man sovner i samfunnslæretimen.
Man sovner i engelsktimen.
Man sovner IKKE i geografitimen.
Man sovner en smule i eldre-historie timen.
Man sovner i alle timene en lærer bruker powerpoint.
Man sovner i alle timene en lærer bruker overhead.
Man sovner i alle timene en lærer slår av lyset.. Which is de timene de bruker powerpoint og overhead.
Man faller i en dyyp søvn når de slår av lyset. JA! Det var såånn det var.. *zZZz*
Man lar seg irritere av grønne menn.
Man lar seg irritere av spøkelser.
Man lar seg irritere av diverse overnaturlige evner. (eeh.. som Charmed og sånn!)
Man lar seg irritere av folk som sleiker lærerne laangt opp etter ryggen.
Man lar seg irritere over at folk du kjenner som kjenner folk du kjenner.
Man får problemer igjen.
Man får seriøse problemer igjen.
Man får seriøseste problemer.
Man forelsker seg.
Man plusser på litt mer problemer.. Begynner å hjelpe på nå ja.
Man skaffer hjelp som egentlig ikke hjelper så mye.
Man gjør et nytt forsøk.
Man prøver å holde ut.
Man stryker hele VK1.
Man liker seg ikke like mye hjemme.
Man håper.
Man håper på positiv oppmerksomhet.
Man håper på en oppmerksomhet. Uansett which kind of oppmerksomhet.
Man håper på bedre helse.
Man håper på at uflaksen snart skal snu.
Man ser frem til ting.
Man ser frem til sommerferien.
Man ser frem til oppladningen av de menneskelig Duracellbatteriene man en gang hadde.
Man ser frem til No more problems.
Man ser frem til en ny start.
Man ser frem til et nytt skoleår. Eller ikke.
Man drømmer.
Man drømmer opp litt lettere tider.
Man drømmer om å være en annen en.
Man drømmer om å være den skarpeste kniven i skuffen. Og ikke bare være den passe slipte.
Man drømmer om å være den fineste, blankeste kniven også..
Man mister litt håp..
..og litt til..
..og litt til..
Man ser kanskje, sånn ca, muliigens, mer eller mindre, tvilsomt men kanskje et lite lys.
Man er sliten.
Man er ubrukelig.
Man er hva man spiser.
Man er en brødskive med smør, salami (Gjerne fra Gilde) og gulost.
Man er et glass med vann.
Man er en paracet. En søt liten en.
Man er en allergipille.
Man er vannmelonbiter.
Man er et eller annet digg fra kantinen.
Man er en Iste.
Man er en KickLakris.
Man er en slags pastatallerken.
..En pastatallerken til..
Man er et glass melk.
Man er et eple. Et surt eple.
Man elsker Sissel.
Man elsker Madeleine.
Man elsker Marte.
Man elsker andre spesielle personer som gjør ganske mye flott for en, og de vet ikke hvor mye.
Man er takknemlig for alle man er elsket av, og elsker de tilbake.
..Og; "jeg er glad i deg" burde blitt nevnt mye oftere, så det er lettere å takle når det først kommer. SUPRISE! Jeg er glad i deg..

Man angrer på mye.
Man skulle ønske man kunne snurre klokka tilbake... Noen år..

Man har den lille energikulen inni seg enda. Den bare gjemmer seg litt. Fordi det ble for mye negativt å takle på èn gang.
Man tror stresset skremte den.. Ganske masse.

Den interne gjestebokmeldingen

Heja NordlandsSissel <3

Du må skrive mere på bloggen diin assa.. Om kvardagen din og slikt:)Også skal du få nytt OPPDATERT bilde av meg..Åjadda:) Jeg sitter her i timen med gale, fnisende og overglade mennesker. Synd det ikke smitter over. Jeg tror Treider setter alt på hodet. Ting man ler av blir drit kjipt og irriterende og det som er irriterende gjør oss gale og vi bare friker ut. Ikke bare èn gang, men Etthundreogfemtito ganger. Akkurat nå er det noen som har klart å gå inn på oldisporno og fniser av det, og spør om mer.. Må si jeg trakk en smule på smilebåndet.. Jeg leste nettopp horoskopet mitt: "den 31. er du der du VIL være. I himmelen!" Ja, sæælii!! jeg skal TA den redaktøren og trampe (Ikke henne, ikke han, men..) DET på tåa og løpe skikkelig fort. Løgn! Shikkelig LØGN! makan..

Noen ganger skulle jeg ønske skole ikke fantes, at jeg var et skikkelig datanerd. (Nei, jeg er ikke et datanerd fra før av. Man nerder når man spiller CS eller Warcraft, og det gjør ikk jeg nemlig, for det sa Andreas. jeg spiller så vidt Tetris på 123spill.) Jeg vil rømme hjem. Hjem til CS, microbølgeommen og COlaen som jeg ikke egentlig har. Hva som helst enn å sitte å høre på hvor trashy engelskprosjektet mitt var..

HM? HÆ? Høørte jeg nettopp det landet jeg ikke skal høre!? Ja, tenk det gjorde jeg.. I tillegg kom det fra feil person. *Være mystisk og intern* Jeg gleder meg til du tar over verden jeg. Det blir nok bra. Synd du ikke gjør det nå da. Jeg mener; tenårene er jo enkli det du skal fjerne når du tar over verden, i tillegg til NOEN folk som ikke har norsk statsborgerskap. NOEN. Men jeg får ikke oppleve det. Jeg vil oppleve det nå!! ..Men jeg skal være glad på de fremtidligere tenåringene sine vegne. Virkelig. Jeg lover!

..Jippi! Jeg elsker at en VISS person maser om at han kjeder seg så jævlig. Jeg elsker måten han slår av pcn min på og drar ut ledningene på.. NAJ! Det var en kødd!! Fjern DET!
Jeg er glad i deg og alt skal ordne seg for oss i sommer:) jeg lover *nikke*

Klemmer fra The Marionettes-Crew ^^,