Takk for det, Nasreen.

Etter ca 70 innlegg siden 2006, sier jeg takk for meg.

Lil'm signing åff. Suss.

Shy blågger

GJESTEBLÅGG

Ja, heldig som jeg er, så er det nå min tur, til å tråkke i Herr Sitters fortspor her på den kuleste bloggen i gata… Personlig er jeg stor fan av blogg, så lenge det brukes til det riktige formålet vel og merke.. Akkurat som den überkule eieren av den bloggen (ja, jeg brukte uttrykket überkul), så er jeg ingen stor fan av sminkeblogger, hårblogger, shoppingblogger, puppeblogger, og hva verre er… Så, uten å legge ut noe mer om mine tanker om disse snuppene (ville strengt tatt vært å ta levebrødet til Lil’M), så hopper jeg videre og setter agendaen for T-Shys gjesteblogg. En hissig blanding av innestengte meninger og kjærlig savn.. Consider yourself warned…


Første punkt på lista er kjendiser. Nei, ikke det herlige sladderet om hvem som dater hvem og hvilken slanke-diett de går på, som jeg elsker så høyt. Nei, i dag er det noe mer seriøst som gjelder. Jeg har tidligere reagert kraftig på måten kjendiser som Madonna og Angelina Jolie får lov til å adoptere hele kull av barn fra fattige land. Ikke misforstå, jeg syns det er fantastisk flott og utrolig viktig at så mange barn som mulig blir adoptert slik at de får en bedre oppvekst i et bedre hjem. Med kraftig trykk på bedre oppvekst og bedre hjem. Derfor ble jeg rimelig provosert da jeg kom over en artikkel som skriver at Angelina Jolie ønsker å adoptere et nytt barn. Om artikkelen er sann eller ikke (det var jo tross alt Se og Hør) er meg likegyldig.

Poenget er tanken som slo meg da jeg leste den. Her har vi altså en dame, som angivelig går igjennom en skilsmisse, hun skal visstnok slite med litt av hvert, og hun har 5-6 unger fra før av. Hun har en jobb som tilsier at hun er ute og reiser i hvert fall halve året (ergo: barnepiken får nok mer tid med barna), og hvor enn hun går, forfølges hun av horder med paparazzier. Det at hun kan spasere inn på adopsjonskontoret, rette fingeren sin mot det søteste barnet og si ”I want THAT one”, og får nettopp det barnet hun velger uten noe problem, DET PROVOSERER MEG. Jeg har personlig erfart hva det kan gjøre med et par som ikke klarer å få barn.

Noen veldig gode bekjente av meg prøvde i mange, mange år, uten hell. Noe som resulterte i sammenbrudd, depresjon og langvarig sykemelding for begge parter. Når de endelig fikk krefter igjen, prøvde de seg på prøverørsbefruktning, noe som ga dem to herlige små jenter. Under prosessen med prøverørsbefruktning hadde de satt i gang prosessen med adopsjon. Utallige papirer som skulle fylles ut, hjemmebesøk og vurderinger, og den forferdelige ventetiden på ”dommen” om de var egnede foreldre eller ei, ventet dem. Dette slapp de heldigvis å gå igjennom. Jeg sier heldigvis, med tanke på hva de allerede hadde opplevd. Poenget mitt er, at disse menneskene, de snilleste menneskene jeg kjenner, som har vært gift lenge og har et stabilt forhold, har stabile jobber med gode inntekter, et flott hus og viktigst av alt; et sterkt ønske om å få barn, ikke hadde fått adoptere like lett som ”den fantastiske” Angelina Jolie. Om de hadde blitt nødt til å gå igjennom en adopsjonsprosess, hadde dette mest sannsynlig tatt lengre tid enn nødvendig, nettopp å grunn av alt som inngår i prosessen. Det hadde nok gått kraftig inn på disse to fantastiske menneskene, og i verste fall hadde de ikke orket å gjennomføre det. Igjen, ikke misforstå meg. Adopsjon er en alvorlig ting, derfor er jeg helt enig i at det skal tas alvorlig. Men da må dette også gjelde FOR ALLE. Ikke bare for noen. Uansett hvor mye penger de har…


Neste punkt på listen skulle egentlig være et aldri så lite avsnitt om hypokondere, ”know-it-alls” og kjærestesyke venninner som glemmer egne løfter og utsagn. Men, klokken er 23.46, del 2 av BECK går på TV2, og jeg kjenner jeg er sliten etter 4 timer sittende mellom to gutter i en stappfull bil fra fjellet. Så furtinga mi får dere vente enda litt til på…

Jeg føler jeg må avslutte gjestebloggen med litt sentimentalitet. For jeg kan jo ikke skrive en gjesteblogg uten å nevne det fantastiske lille mennesket som skriver verdens kuleste blogg så ofte hun kan og finner inspirasjon til det. Denne dama har jeg nå kjent i 5 år. 4 av dem var vi dansende bekjente, men det var først i løpet av sommeren 2009 (som faktisk viste seg å bli ”the summer of a lifetime”!) at vi fant hverandre. Tiden vi virkelig har kjent hverandre har hittil vært kort, men fantastisk herlig. Disse to damene har vært igjennom mye kult, hatt mye, MYE latter (noe på andres bekostning.. ja, må innrømme det..), og heldigvis bare noen få tårer. Den interne humoren florerer, sammen med ord og uttrykk de færreste forstår. Jeg har altså vært så heldig å finne dette fantastiske mennesket, som jeg, uansett hvor klissete det er, velger å kalle min sjelevenn. Så, takk for det, Lil’m! Takk for deeeet….


Jess, da har den fantastiske svenske politimannen BECK klart å løse nok et mysterium, uten å få så mye som en svetteperle i panna, så da er det på tide for meg å krølle meg sammen under dyna..

I’m out… Peace…

Rumper og sånn

Det er når jeg skriver innlegg som det under her (forrige innlegg), at jeg begynner å erge meg over at sminke og moteblogger får flest hits. For å få folks oppmerksomhet må man enten skrive om saftig sladder, pupper, rumpe (generelt nakenhet) eller sminke. Derfor har jeg tenkt til å skrive litt om alt. Dette er en flott annledning å få snakke om den beryktede: Tightsen.

Jeg elsker tightsen. Jeg liker best de som har en magisk evne til å bli gjennomsiktig når jeg bøyer meg for å plukke opp bilnøklene til min Mercedes SLS AMG som jeg har en tendens til å miste på gulvet på LUUX i Oslo. Skal du kjøpe en slik en (tightsen altså) så ville jeg ha investert i noe glitrende, mindre dekkende undertøy. Trusesømmer som synes er ikke mye sexy, dessuten sparer du deg for unødvendig jobb senere på kvelden. -Når jeg tenker meg om; hvem trenger undertøy under tightsen anyway? Ikke jeg ihvertfall. For jeg får ikke underlivsproblemer som sopp og hudsykdommer av varme, fukt og svette pga dette sexy tette plagget som bretter seg rundt hver eneste millimeter av hud fra hoftene og nedover til anklene. Leger sier at "jentetingen" er skapt for å være fri. Men da er det jo ikke noe problem. -Jentetingen slippes fri senere på kvelden uansett den.

En annen favoritt er leopardtightsen. Jeg digger den "80 talls Bundy" feelingen den gir meg. Kombiner den med et par flotte røde pumps, grønn singlet med rosa magebelte og du er good to go.

Jeg synes tightsen passer til alt. I sofakroken for eksempel. Den holder meg så varm, og det er rett og slett en skikkelig kosebukse. Faller meg helt naturlig inn å bare slenge bena på bordet, sette på en skikkelig action film som Legally Blond og styrte en flaske med VOSS.

Nei, men altså.. Fra tull til revolver. Jeg satt facsinert på jobb og hørte på to kollegaer diskutere tightsbruk. Det var visst noe av det deiligste som fantes på denne jord. "Man kan ikke la være å se på jenters deilige rumpe når de har på tights!" Jeg måtte raskt legge til at jeg skjønte greia deres men at dette slangeskinnplagget ikke passer for alle og at jeg aldri kunne tenke meg å gå med det med mindre jeg ble tvangstredd på en ballerinas tu-tu. Da fikk jeg den overraskende responsen "Du må jo gå med tights med den figuren!". Men saken er den at jeg heller hadde tatt på meg snekkerbukse. Begge deler får meg til å se og føle meg som en 5 åring. Forskjellen er at snekkerbukse ikke gir meg problemer som bare gynekologen kan fikse.

Kan du nå være så snill å lese innlegget under?

815 333 00

815 333 00 er Kirkens SOS telefonnummer. En halv million, jeg gjentar 500 000 nordmenn drikker mer enn de burde på selveste Julaften. Over 200 000 barn blir glemt denne flotte dagen fordi alkohol kommer foran alt. "Yes! Fri i morgen! I kveld tar vi den helt ut!" Flere hundre tusen barn får en vanglete julenisse på døren, og noen ganger kommer ikke julenissen tilbake før neste morgen. Noen ganger er ikke julenissen tilstede i det heletatt. Skulle ikke Annika få se julenissen kysse mamma?

I Annikas juleverden besøker ikke prinsen prinsessen på en rosa disneysky. De står ikke ute i puddersnø og leier hender til juleviser og fuglekvitter, eller sitter ved en oppfyrt peis med julestrømper og ullpledd over føttene. I hennes juleverden sitter ikke hele familien rundt bordet med all slags julemat som blir skylt ned med julebrus. Ikke den brune og ikke den rød. I Annikas juleverden er det slafs og eksosdekket snø i grøftene. Ved middagsbordet er det medisterkaker og Ringnes pilsner. Den sterke sorten. Hun tror det må smake inderlig godt, for det blir tomt så fort. Hun vil dog ikke prøvesmake for det lukter vondt og man blir visst søvnig av det. Annika vil heller holde seg oppe for å åpne gavene under treet. Men i Annikas juleverden kommer en gryntene julenisse og skylder ned småkakene med brennvin. Han sier det er fordi han har så mange andre barn å levere gaver til, at han trenger energi. Når Annika blir stor og skal bli friidrettsutøver skal hun få energi på banen akkurat slik julenissen har lært henne.

Julenissen har et magisk knep som gjør at han ikke søler på seg. -Han løfter bort hele skjegget for å drikke, for så å sette det på igjen. Det er like imponerende vært år. I Annikas juleverden blir de voksne til helt andre personer enn slik hun er vandt til. Nissen er ikke som på Barne-TV. Ikke mamma eller pappa heller. De forandrer adferd og det merker lille Annika svært fort og svært godt. Hun føler seg straks veldig ensom, for hun feirer plutselig julaften med totalt fremmede mennesker som forteller henne at dette er helt normalt. Annika vil ikke åpne gavene mere. Mamma og pappa er ikke lenger tilstede for å se på Annikas ekstase-grimase i det hun åpner sitt nye dukkehus. Annika har alltid fått pompøse, glittrende gaver som alle barn drømmer om. Ting som trolig koster skjorta. Hun får dermed dårlig samvittighet om hun føler seg deppa denne spesielle dagen. Men fakta er at hun ikke bryr seg om store, dyre gaver, når det hun ønsker mest i verden er å sitte på fanget til den pappaen hun kjenner som sin egen, med en enkel Teddybjørn som gave. Den trenger ikke ha sløyfe på en gang.

Hun spiser opp alt på tallerken, slik hun fikk beskjed om. Hun setter seg så foran tv-skjermen og prøver å få med seg siste episode av Jul i Skomakergata på NRK1, men pappa prater så høyt, slik pappa pleier sent på kvelden av og til. Mamma sitter søvnig i den andre sofastolen og venter på at julestresset skal ta slutt. Akkurat nå ser hun ikke så alt for stresset ut. Annika får beskjed om at hun ikke skal mase på pappa. Jul i Skomakergata kunne man alltids ta opp på VHS.

Etter at Annika har åpnet julegavene, får hun beskjed om å sette seg på fanget til pappa og takke for gavene. Hun klatrer forsiktig opp på fanget og setter seg med ryggen til, og takker stille og mumlende. Hun snur seg forsiktig mot pappa og ser han inn i øynene og spør seg selv hvor han har blitt av. Innerst inne vet hun at mamma og pappa vil være tilbake i morgen tidlig, men hun ville så veldig gjerne dele denne opplevelsen med dem. Hun fortsetter å leke med det nye dukkehuset på stuegulvet..

Hun setter Barbie og Ken ved siden av hverandre i dukkesofaen. De så lykkelige ut. Later de også som? Har de søvndrikke og energivæske? Kanskje de er lykkelige fordi de ikke har barn? Kanskje det er Annikas feil at mamma og pappa ikke vil være seg selv? Kanskje det er Annikas feil at hun blir ignorert på julaften? Det er da ikke hennes bursdag. Det er Jesus sin. Ja, det må nok være det. Annika burde være takknemlig for at hun i det heletatt får gave på en annens bursdag. Hvordan kunne hun i det heletatt være så egoistisk. Fy på seg!

På slutten av kvelden velger mamma og pappa ikke å prate så mye mer. Annika skjønner ikke så mye av det uansett. Hun blir plassert i barnesete i bilen for å dra hjem, og ser mamma og pappa krangle om hvem som burde kjøre. Annika så på tv en gang at man skal sove 15 minutter om man er søvnig og skal kjøre noensteder. Hun synes mamma og pappa kan sove de 15 minuttene, men hun har ikke så mye hun skulle ha sagt i kveld. Egentlig har hun ikke så mye hun skulle sagt i det heletatt. Hun er jo bare 6 år gammel.

Etter en sjanglete, glatt hjemtur løper hun ned på rommet sitt og legger seg. Hun har køyeseng og legger seg øverst, langt inn i et hjørne, lengst unna soveromsdøra. Hun vet hva som kommer. Og hun hadde rett. Pappa kommer trampene ned trappa og inn på rommet til Anniken og "hvisker" veldig høyt "Sover du!?". Annika kniper igjen øynene og spenner hele kroppen. Hun ber om at hun skal klare å sovne på sekundet og vil ikke høre pappas ekle, men stolte "håper du har hatt en fin julaften, jenta mi"-samtale. "Sover du!?" hører hun igjen og kjenner et poke i ryggen. "nei...." mumler hun leit, og vet at hun må høre på prekenen allikevel. Heldigvis blir den avbrutt av mamma som kjefter og ber pappa om å la Annika få sove i fred. "Jadda! Snart..!" svarer han strengt tilbake. "Pappa.. vær så snill å legg deg.." sier Annika gråtkvalt og liker ikke vedkommende som står ved sengekanten og prater. Pappa går ut.

Midt på natten våknet Annika av at hun må tisse. Istedet holder hun seg hele natten, for hun er redd for hva som venter henne utenfor soveromsdøra. Neste morgen står hun opp alene. Mamma og pappa er så slitene at de sover bort all den fine Disneyen som går på tv. Annika har sett mamma lage kaffe mange ganger. Hun vil overraske dem med kaffe på sengen, nå som de endelig er tilbake! ..Men pappa vil heller ha Farris og paracet..

Når Annika skal tilbake til skolen møter hun venninnen sin som er usedvanlig sinna. Line heter hun.. Line synes julen ble ødelagt, for hun fikk ikke fargeblyantene hun ønsket seg.. Line vil ikke feire den teite jula mer. Det vil ikke Annika heller.....

Forandring fryder/lyser

Selv jeg trenger å komme meg bort fra gamle vaner, så hvorfor ikke starte i det små og skifte blogg? Skal ihvertfall sjekke ut hvordan denne fungerer. You know, -pro and cons. (Ja, nå har det seg slik at den "nye bloggen" sugde esel, så det ble cut-paste til den gode gamle. Enjoy)

Jeg har også planer om å dytte noen ut av livet mitt, og slippe andre inn. Tror nok det er viktig generelt å gjøre forandringer av og til. Bytt ut det gamle du ikke trenger eller vil ha, med f.eks en flott skrivebordslampe med sparepære. Ikke bare er den billig i drift, men den lyser opp hverdagen når du trenger det, og gir deg ikke hodepine. Er du heldig ser den ikke så værst ut heller. Tenker du logisk når det kommer til størrelse under handelen, får du mulighet til å ta den med overalt. Om ikke i lomma, så får den nok plass i en liten treningsbag og går fint som håndbagasje i fly. Den kan fint gå på ladebatterier,og vil hjelpe deg om du har gått deg vill i en mørk bakgate. Dette avhenger selvfølgelig av at du tar den med deg hvor enn du er. Har den et feminint preg, så er det så absolutt lov å la den være hjemme om du skal på tur med gutta. Fikk du ikke lyst på en skrivebordslampe med sparepære nå kanskje?

Det fikk jeg. Også cola, potetgullskruer og firkløversjokolade. Har du det, er jeg din. For øyeblikket ihvertfall.

Damebloggen

Jeg leste igjennom flere krimserier da jeg gikk på barneskolen. Jeg leste meg selv i søvn hver natt fra jeg var veldig liten og alle tenkte "ja hun kommer til å bli en smarting hu!" Den lykken varte forøvrig ikke så lenge, da man ble tvunget å lese tunge romaner og noveller i norsktimene på både ungdomskolen og videregående. Å bli tvunget til å lese noe du ikke vil setter liksom en liten stopper for lesegleden, og jeg har lest ferdig èn bok frivillig siden 7. klasse. Har dog startet på mange, men som jeg fort la fra meg. Istedet tok jeg opp sladreblader i form av TOPP, detnye, Her&nå og resten av den regla. Og sjokket var stort da jeg tok meg selv i å kjøpe den amerikanske versjonen av Cosmopolitan. Yes. THE Cosmopolitan.

Allerede på side 3, fikk jeg bakoversveis. (Dette er ikke fiction). Der var det en bildeserie av ikke-feil-med-en-burger-om-hun-føler-for-det-Mischa Burton på stranden. Hun sitter da altså i bikini og solhatt og skuer fredfullt over havet. Under denne bildeserien sto det en full beskrivelse på hvordan man skal te seg på stranden. And I quote: "When Mischa sit like this, she looks more chunky then she is. Now, what you want to do, is to lean backwards and strech your arms behind you. Like this." (etterfulgt av et bilde av Mischa i "riktig" positur).

For min del begynte jeg å sitte "feil" på stranda for jeg vil helst se litt mer "husky" ut enn jeg er, men jeg klarte ikke la være å tenke på de stakkars amerikanske jentene som får dette proppet inni hodet sitt daglig. Det er som jeg skrev for noen innlegg siden; "Hvem har fortalt deg at Paris Hilton er definisjonen på pen?" Jo, media har fortalt deg det. Media bestemmer hvordan du skal se ut og hvordan du skal være. Passer du ikke til medias idealbeskrivelse "kommer du ingen vei". I så tilfelle er alle reportere, journalister og fotografer verdens peneste mennesker på jord.

Jeg kom over en syk blogg som åpnet øynene mine enda mer. Jeg kom over ting jeg ikke har tenkt over før. Jeg skulle ha linket til den om jeg fant den igjen, men det har jeg ikke klart desverre. Vedkommende skrev om forskjellen på motepress mellom damer og menn. Kvinner har et mye større press på seg enn det menn har, og det har blitt en helt random og "vanlig" greie som gjør at vi tror at det er slik det skal være. Det største beviset jeg kom over i denne bloggen var da hun la frem bilder av mennesker og skapninger vi alle har sett. Hvorfor skal damer være feilfrie, og menn kan være akkurat slik naturen har skapt dem og litt til? Bloggen viste disse eksemplene:

Nå vil ikke jeg få trøbbel ved å si at det BARE er kvinner som får fortalt via media hvordan man skal være. Jeg er fullstendig klar over at f.eks spiseforstyrrelser er mer utbredt blant gutta enn det har vært før. Men vil påstå å si at det ikke har overgått damene helt enda. Uansett er det håpløst. Mann eller dame.

Which brings me to Noreg. Som de fleste andre frøkner sjekker man ut motesider og motetips en gang iblandt. Noen oftere enn andre. I vår kom jeg over en artikkel om hva slags bikini man skulle velge i forhold til hva slags kropp man har. (Advarsel: Girly-talk)

Kort fortalt så skulle de med lange ben velge en bikini som skapte en illusjon av at man hadde kortere ben. De med korte ben skulle velge en bikini som gjorde at de fikk lenger ben. De som var tynne skulle ha bikinier som gjorde de større, og formfulle damer skulle ha bikiner som gjorde de mindre. What the fuck?! Ifølge den artikkelen var ikke mine 160 cm bra nok, og jeg burde velge noe som gjorde meg lenger. Min venninnes 170 var heller ikke bra nok, og hun burde da velge noe som gjorde henne mindre. Her er det så mye motsigelser at jeg har detti ut av hele sammenhengen selv allerede. Men du ser hva jeg mener?

99% av oss prøver ihvertfall hver eneste dag å gjøre media og folket fornøyde, og noen føler aldri at de får det til. Et fåtall tør å skille seg ut, og det er kanskje her jeg burde ta tilbake alt jeg har sagt om "snuppene" mine. Uansett hvor gøy det er å kødde med hvordan de ser ut og hvor like alle sammen er, så har faktisk tanken slått meg at de kanskje har ræv selvtillit. Og det er IKKE moro. Det unnskylder dog ikke den stygge oppførselen mange har. Jeg kan desverre ikke slutte å snakke og skrive om denne ikkeutdøende arten, for det er mitt levebrød. Men jeg skal se om jeg får kuttet det ned litt.

Vi får fortalt hva som er riktig og galt, både gutter og jenter. Og om vi ikke klarer å "pull it of" som vi burde så føler vi oss ikke pene eller bra nok. Jeg mener om man gjør forandringer eller utvikler seg på en eller annen måte, så må man gjøre det for seg selv. Ikke for alle andre. Hvorfor har DU det imaget DU har? Om svaret er: "Fordi alle andre er sånn" eller lignende, så prøv igjen. Du er dødshot akkurat som du er, skjønner du.

Marita signing of.

Mid-life recreation

De fleste av oss har hatt dem i livet sitt en eller annen gang. Eller kanskje dere er en slik en selv.


40 års krisa også kalt midtlivskrisa er morsom å observere på avstand. Mødrene tror de er på datteren sin alder, går "shickeli bra sammen med venninnene hennes" og de rosa stilettskoene er jo bare sååå råtøffe! Fedrene derimot som er grå kontorrotter skal plutselig ha ring i øret og kjøpe en Harley. True med å ta dragetattoo på overarmen kan også forekomme. Dette til info. Beware!

Hjemme har heldigvis denne midtlivskrisen gjort noe flott for oss barna i huset. (Selvfølgelig etter at jeg flyttet ut, but still). Hypermoderne steamdusj jeg ikke skjønner noe av, hjemmekino med surround anlegg, gjevnlig utbytting av biler og utendørs jacuzzi. Har også merket tendenser til mimring til de yngre dager der pumping av jern og swarchenegger-diett var i fokus. Absolutt ikke de værste tingene man kan få for seg. Jenterommet mitt var tidligere treningsrom. "Har vokst opp med svette i vegga" som jeg har fått høre. Virkelig en hobby som er flott å ta opp igjen, om det skulle være ønskelig. Skal dog innrømme at jeg har tatt et par diskusjoner på om ørering og Harley er ungdommelig og "fresht". Endte opp i mange søvnløse netter og klarte ikke tanken på at han skulle komme på foreldremøter på skolen med skinnjakke, støvler og skjegg i en lang flette. Jeg slapp unna med Cadillac og ny tv i stua.

Må faktisk påpeke at jeg har sluppet unna sprading i miniskjørt og korte topper. Her har det også helt over på mer trening i hverdagen, og når jeg tenker over det så er jeg faktisk ganske stolt over hvordan de har taklet årene som har rast forbi dem. (Beklager om "rast forbi" såret noen). Kvinner har forøvrig en tendens til å fylle 39 imponerende mange år på rad. It's magic!

Konklusjonen jeg har kommet frem til er at midtlivskrisa må jo koste masse penger og rare blikk fra fremmede? Man kan lett se hvem som har kommet dit eller ikke. Om en 45 åring kjører forbi i sin splitter nye cabrolet med taket nede, solbrillene på og spiller Oa hele natten, oa hele da'n, så sier det seg vel egentlig selv. Og ja, jeg snakker av erfaring. IKKE gøy å bli kjørt til trening.


Om (desverre) bare 19,5 år har jeg trolig kommet i denne midtlivskrisa. Da har jeg fått alderstillegget rundt magen og vil savne denne tiden jeg sitter i akkurat nå. På sofaen.. svett og digg etter 3 timers kondisjonstrening og styrke. More hot then ever! Dette savnet som jeg vet kommer til å dukke opp når jeg bare blir gammel nok, får meg faktisk til å tenke litt ekstra. Det gjør meg oppmerksom på at jeg burde nyte den tiden jeg har nå, så godt jeg kan. Ikke kaste den bort ved å være ufornøyd med det jeg har, den jeg er og det som kommer. Foreldre og kollegaer har prøvd å forklare meg dette i åresvis, men når man er helt nede i kjelleren, så virker alt ganske håpløst uansett. Men hele denne tiden har jeg irritert meg grønn over at jeg ikke klarte å nyte ungdomstiden når jeg hadde sjansen, "bare" fordi jeg ikke klarte å være lykkelig.


Livet mitt, -slik jeg vil ha det, begynte i sommer. Sent å begynne å leve som 21 åring kanskje, men bedre sent enn aldri. Du vet du har det ganske bra når du får latterkrampe av å tryne på isen og at man har mer selvironi enn man noengang har hatt tidligere.


Midtlivskrisa mi skal være stappa med Spice Girls, platåsko, tuppert hår og blå øyeskygge. Gled deg, baby. -Her er jeg.


Avsluttningsvis vil jeg dele et bilde med dere som gir "Kvinner eldes som fin vin" en litt annen mening. Han eye-candyen til høyre der er ei lita rosè vin han også, om jeg får si det selv.

Rusa

Også var det på'n igjen. Jeg skjønner ikke hvordan det er mulig. Tett i pappen, tett i nesa, tett i brystet, dessuten er jeg delvis døv. Men jeg skal ikke klage. Jeg skal ikke være en negativ person. Jeg syter aldri.

Forskjølelse er så allright. Så absolutt. Ikke bare får man oppleve fenomenet rennende og tett nese samtidig og spennende væske som ligger å koser seg i brystet, men også en herlig deilig stemme, som man bare kan oppnå ved å røyke 40 om dagen og være litt på druen et par fem ganger i uka. Åh nei du, da er det bedre å gå ut i bare trusa, evt. skjerf og løpe litt rundt på parkeringsplassen i en meter snø og bli litt forskjøla. Vil jo ikke sette helsa på spill heller. Og ikke får du kjeft av mamma når du får det strenge spørsmålet om du har gått rundt med åpen hals og null polstring mellom brystkassa og trynet, for da svarer du enkelt nei uten dårlig samvittighet. "...og undertøy. Ull selvsagt. For jeg liker å klø."

Dessuten er det ganske moro å være nær døden hver gang jeg skal spise. Prøv å spis en burger med to tette nesebor. Det er lørdagsunderholdning. Spesielt hvis du har venner på besøk. Du tar en stor bit av den digge dobbel cheeseburgeren din, du rekker å tygge en halv gang før du må gape høyt og slippe inn oksygen så fort som mulig. Legg på litt smatting, og gjenta til burgeren er vel nede og du kan puste igjen. Da vil du garanteres en deilig alene-kveld. Lovely! Samme opplevelsen hver gang du tar kvelden. Så fort du legger deg ned tettes hodet, ører og ikke minst blir nesa tettere enn noensinne. Det ender opp med at du må sitte å sove. Men jeg klager ikke. Neiiiida. Alle burde prøve det en gang. Når man våkner om morgenen har man full oversikt over hvor sokkene er, hvordan vær det er ute og at man ikke går ut på feil side av senga. Klar for en ny dag med whiskystemme, tåkete øyne (noe som også er ganske kult, for det er som å ha på seg promillebriller) og pusteproblemer! Party!

Hosting er forresten det som gjør dagen min. Jeg får lov til å kjøre på med hostesaft type morfin, og det tar meg tilbake til da jeg var 12 og hadde det moro med bronkitt. En dose morfinhostesaft (cosylan?) før leggetid, og jeg sjanglet ned trappa og sluknet på 4 sekunder. Ah, awesome memories. Again: forskjølelse er party!

Poenget mitt her er at man kan ha mye morsomt med forskjølelse. Det er moro for alle sammen rundt også! Du hoster eller nyser litt og ser litt desorientert rundt deg med et tåkete blikk og ser rett og slett litt groovy ut. Og plutselig peker noen på deg og roper "SVIN!" Du har aldri følt deg mer sexy.

Kos deg med influensasesongen, og kom gjerne på besøk og nuss litt på meg. Jeg liker å være sengeliggende, kokende varm med feberfantasier.

Og, du forresten! (sorry, men jeg synes det er funny shit)

Sett et nummer på meg. Helt anonymt, jeg lover.

Hvor vil du ha meg?

1. På besøk.

2. I armkroken.

3. Langt vekk.

4. I senga.

5. Som hushjelp.

6. Som date.

7. Som kjæreste.

8. Som boksesekk.

9. På fest med.

10. På gamlehjem.

11 På dansegulvet.

12. På en fisketur.

Det var en gang..

Det er to historier fra livet mitt som går igjen, enten om jeg er i hyggelig selskap, eller om jeg bare føler for å være lite selvhøytidelig. Og nå vil jeg dele de her. Vi har facebook, e-post og sms. Da burde det vel være greit å sende over en blogglink istedet for å bruke masse energi på å fortelle et lite barndomseventyr?



Så, første historie starter på Ekebergsletta en gang helt i starten på 90 tallet, da mamma spilte aktivt fotball. Jeg tror jeg var rundt 3 år gammel og jeg var med mamma på cup. Fra den dag av var mine foreldre bombesikker på at jeg kom til å bli fotballspiller, fordi jeg alltid maste etter å få være med på kamper og treninger. Å få være med på cup var kjempe stas og jeg gikk diltende etter modern. Før første kamp skulle mamma skifte til treningsstøy og gikk på et av toalettene i nærheten. Jeg ble med og ventet utenfor, og fikk beskjed om å passe på treningssbaggen. Som tidligere på dagen skreik jeg ut og var frustrert fordi jeg ikke fikk være med å spille.


- Mamma! Være med!!
- Nei, Marita. Du kan ikke.
- JO! Hvorfor ikke?!
- Nei, du er for liten. Dette er for de voksne.
- Jooooo! Hvorfor ikke?
- Du må vente til du blir større!
- Hvorfor det?!
- Bah.. Du trenger leggskinn, OK?? Du har ikke leggskinn!

Det ble stille, og jeg så meg rundt. Helt lydløst åpnet jeg treningssbaggen og lusket rundt. De neste sekundene hørte ikke mamma noenting utenfor toalettdøren.

Da hun var ferdig skiftet og kom ut, så hun at jeg var klar for fotballkamp med libresse innleggsbind på bena, og var på vei mot fotballbanen.

"Libresse - Du kan føle deg beskyttet og sikker i hver situasjon. Du kan være trygg selv når du trener!"


Så til flause nr 2

Da jeg bodde i en kjellerleiligheten for ca 1 år siden, hadde jeg store problemer med søvnen. Jeg gikk rundt og var konstant trøtt, fordi jeg ikke sov godt nok. Stuptrøtt var jeg dog hver natt. I en kjellerleilighet er det som kjent, gjerne mange små rom og ganger, og jeg skal ærlig innrømme at jeg gikk meg litt vill første gangen jeg var der. Anyhow: en natt sto jeg så og si opp i søvne, fordi jeg hadde drukket flere liter vann før jeg la meg av en eller annen grunn. Det var bekkmørkt både fordi det ikke var noen lysbryter i nærheten og fordi øynene var klistret igjen. Jeg pustet dypt inn, konsentrerte meg, og følte meg frem til toalettet. Merk: labyrint-leilighet.



Etter alt for lang tid, fant jeg frem og gjorde det jeg skulle. I et veldig avslappende øyeblikk tror jeg at jeg sovnet et sekund eller to, for jeg var dobbelt så trøtt da jeg skulle tilbake til senga igjen. Denne gangen pustet jeg ikke dypt inn før jeg begynte å finne turen tilbake til puta. No problem.

Jeg gikk sakte mens jeg ventet på et trappetrinn som jeg visste skulle være der et sted. Vel nede fra trappetrinnet, fortsatte jeg min ferd mot lykke. Jeg tok tak i et hjørnet i gangen som jeg var helt sikker på at var dørlista til soverommet. Jeg var også fullstendig klar over at dobbelsenga mer eller mindre tok opp all gulvplassen på soverommet, så om jeg slapp vegghjørnet og hev meg på senga, ville det være fysisk umulig å lande feil. Så derfor gjorde jeg dèt. -fingrene mine slapp fort veggen. Med øynene fremdeles tvangslukket, kjente jeg en utrolig lettet følelse igjennom kroppen fordi jeg nå skulle få lov til å sove et par timer til før jeg måtte på jobb. Jeg smilte inni meg og så et bilde fremfor meg, der jeg lå under dyna i en fredfull koma med hodet fult av pene, flotte drømmer.

Jeg kunne ikke vente med å faktisk få oppleve denne fredelige følelsen, så jeg glapp som sagt taket på vegglista, tok i sats og fløy sikkert noen meter i min drømmeverden før jeg landet. ....midt på et annet vegghjørnet som jeg ikke visste fantes engang. ....Som var lagd av betong. Ja, jeg hadde altså havnet i yttergangen og slengt hele meg rett i en.. betongvegg.

Det ble en tidlig morgen den dagen, og jeg fikk endelig sett en donaldkul i virkeligheten.