LilmackZ

Takk for det, Nasreen.

2010-02-08T12:28:00.000-08:00

Etter ca 70 innlegg siden 2006, sier jeg takk for meg.

Lil'm signing åff. Suss.

Shy blågger

2010-01-24T15:12:00.001-08:00

GJESTEBLÅGG

Ja, heldig som jeg er, så er det nå min tur, til å tråkke i Herr Sitters fortspor her på den kuleste bloggen i gata… Personlig er jeg stor fan av blogg, så lenge det brukes til det riktige formålet vel og merke.. Akkurat som den überkule eieren av den bloggen (ja, jeg brukte uttrykket überkul), så er jeg ingen stor fan av sminkeblogger, hårblogger, shoppingblogger, puppeblogger, og hva verre er… Så, uten å legge ut noe mer om mine tanker om disse snuppene (ville strengt tatt vært å ta levebrødet til Lil’M), så hopper jeg videre og setter agendaen for T-Shys gjesteblogg. En hissig blanding av innestengte meninger og kjærlig savn.. Consider yourself warned…

Første punkt på lista er kjendiser. Nei, ikke det herlige sladderet om hvem som dater hvem og hvilken slanke-diett de går på, som jeg elsker så høyt. Nei, i dag er det noe mer seriøst som gjelder. Jeg har tidligere reagert kraftig på måten kjendiser som Madonna og Angelina Jolie får lov til å adoptere hele kull av barn fra fattige land. Ikke misforstå, jeg syns det er fantastisk flott og utrolig viktig at så mange barn som mulig blir adoptert slik at de får en bedre oppvekst i et bedre hjem. Med kraftig trykk på bedre oppvekst og bedre hjem. Derfor ble jeg rimelig provosert da jeg kom over en artikkel som skriver at Angelina Jolie ønsker å adoptere et nytt barn. Om artikkelen er sann eller ikke (det var jo tross alt Se og Hør) er meg likegyldig.

Poenget er tanken som slo meg da jeg leste den. Her har vi altså en dame, som angivelig går igjennom en skilsmisse, hun skal visstnok slite med litt av hvert, og hun har 5-6 unger fra før av. Hun har en jobb som tilsier at hun er ute og reiser i hvert fall halve året (ergo: barnepiken får nok mer tid med barna), og hvor enn hun går, forfølges hun av horder med paparazzier. Det at hun kan spasere inn på adopsjonskontoret, rette fingeren sin mot det søteste barnet og si ”I want THAT one”, og får nettopp det barnet hun velger uten noe problem, DET PROVOSERER MEG. Jeg har personlig erfart hva det kan gjøre med et par som ikke klarer å få barn.

Noen veldig gode bekjente av meg prøvde i mange, mange år, uten hell. Noe som resulterte i sammenbrudd, depresjon og langvarig sykemelding for begge parter. Når de endelig fikk krefter igjen, prøvde de seg på prøverørsbefruktning, noe som ga dem to herlige små jenter. Under prosessen med prøverørsbefruktning hadde de satt i gang prosessen med adopsjon. Utallige papirer som skulle fylles ut, hjemmebesøk og vurderinger, og den forferdelige ventetiden på ”dommen” om de var egnede foreldre eller ei, ventet dem. Dette slapp de heldigvis å gå igjennom. Jeg sier heldigvis, med tanke på hva de allerede hadde opplevd. Poenget mitt er, at disse menneskene, de snilleste menneskene jeg kjenner, som har vært gift lenge og har et stabilt forhold, har stabile jobber med gode inntekter, et flott hus og viktigst av alt; et sterkt ønske om å få barn, ikke hadde fått adoptere like lett som ”den fantastiske” Angelina Jolie. Om de hadde blitt nødt til å gå igjennom en adopsjonsprosess, hadde dette mest sannsynlig tatt lengre tid enn nødvendig, nettopp å grunn av alt som inngår i prosessen. Det hadde nok gått kraftig inn på disse to fantastiske menneskene, og i verste fall hadde de ikke orket å gjennomføre det. Igjen, ikke misforstå meg. Adopsjon er en alvorlig ting, derfor er jeg helt enig i at det skal tas alvorlig. Men da må dette også gjelde FOR ALLE. Ikke bare for noen. Uansett hvor mye penger de har…

Neste punkt på listen skulle egentlig være et aldri så lite avsnitt om hypokondere, ”know-it-alls” og kjærestesyke venninner som glemmer egne løfter og utsagn. Men, klokken er 23.46, del 2 av BECK går på TV2, og jeg kjenner jeg er sliten etter 4 timer sittende mellom to gutter i en stappfull bil fra fjellet. Så furtinga mi får dere vente enda litt til på…

Jeg føler jeg må avslutte gjestebloggen med litt sentimentalitet. For jeg kan jo ikke skrive en gjesteblogg uten å nevne det fantastiske lille mennesket som skriver verdens kuleste blogg så ofte hun kan og finner inspirasjon til det. Denne dama har jeg nå kjent i 5 år. 4 av dem var vi dansende bekjente, men det var først i løpet av sommeren 2009 (som faktisk viste seg å bli ”the summer of a lifetime”!) at vi fant hverandre. Tiden vi virkelig har kjent hverandre har hittil vært kort, men fantastisk herlig. Disse to damene har vært igjennom mye kult, hatt mye, MYE latter (noe på andres bekostning.. ja, må innrømme det..), og heldigvis bare noen få tårer. Den interne humoren florerer, sammen med ord og uttrykk de færreste forstår. Jeg har altså vært så heldig å finne dette fantastiske mennesket, som jeg, uansett hvor klissete det er, velger å kalle min sjelevenn. Så, takk for det, Lil’m! Takk for deeeet….

Jess, da har den fantastiske svenske politimannen BECK klart å løse nok et mysterium, uten å få så mye som en svetteperle i panna, så da er det på tide for meg å krølle meg sammen under dyna..

I’m out… Peace…

Rumper og sånn

2010-01-24T03:06:00.000-08:00

Det er når jeg skriver innlegg som det under her (forrige innlegg), at jeg begynner å erge meg over at sminke og moteblogger får flest hits. For å få folks oppmerksomhet må man enten skrive om saftig sladder, pupper, rumpe (generelt nakenhet) eller sminke. Derfor har jeg tenkt til å skrive litt om alt. Dette er en flott annledning å få snakke om den beryktede: Tightsen.

Jeg elsker tightsen. Jeg liker best de som har en magisk evne til å bli gjennomsiktig når jeg bøyer meg for å plukke opp bilnøklene til min Mercedes SLS AMG som jeg har en tendens til å miste på gulvet på LUUX i Oslo. Skal du kjøpe en slik en (tightsen altså) så ville jeg ha investert i noe glitrende, mindre dekkende undertøy. Trusesømmer som synes er ikke mye sexy, dessuten sparer du deg for unødvendig jobb senere på kvelden. -Når jeg tenker meg om; hvem trenger undertøy under tightsen anyway? Ikke jeg ihvertfall. For jeg får ikke underlivsproblemer som sopp og hudsykdommer av varme, fukt og svette pga dette sexy tette plagget som bretter seg rundt hver eneste millimeter av hud fra hoftene og nedover til anklene. Leger sier at "jentetingen" er skapt for å være fri. Men da er det jo ikke noe problem. -Jentetingen slippes fri senere på kvelden uansett den.

En annen favoritt er leopardtightsen. Jeg digger den "80 talls Bundy" feelingen den gir meg. Kombiner den med et par flotte røde pumps, grønn singlet med rosa magebelte og du er good to go.

Jeg synes tightsen passer til alt. I sofakroken for eksempel. Den holder meg så varm, og det er rett og slett en skikkelig kosebukse. Faller meg helt naturlig inn å bare slenge bena på bordet, sette på en skikkelig action film som Legally Blond og styrte en flaske med VOSS.

Nei, men altså.. Fra tull til revolver. Jeg satt facsinert på jobb og hørte på to kollegaer diskutere tightsbruk. Det var visst noe av det deiligste som fantes på denne jord. "Man kan ikke la være å se på jenters deilige rumpe når de har på tights!" Jeg måtte raskt legge til at jeg skjønte greia deres men at dette slangeskinnplagget ikke passer for alle og at jeg aldri kunne tenke meg å gå med det med mindre jeg ble tvangstredd på en ballerinas tu-tu. Da fikk jeg den overraskende responsen "Du må jo gå med tights med den figuren!". Men saken er den at jeg heller hadde tatt på meg snekkerbukse. Begge deler får meg til å se og føle meg som en 5 åring. Forskjellen er at snekkerbukse ikke gir meg problemer som bare gynekologen kan fikse.

Kan du nå være så snill å lese innlegget under?

815 333 00

2010-01-03T15:04:00.000-08:00

815 333 00 er Kirkens SOS telefonnummer. En halv million, jeg gjentar 500 000 nordmenn drikker mer enn de burde på selveste Julaften. Over 200 000 barn blir glemt denne flotte dagen fordi alkohol kommer foran alt. "Yes! Fri i morgen! I kveld tar vi den helt ut!" Flere hundre tusen barn får en vanglete julenisse på døren, og noen ganger kommer ikke julenissen tilbake før neste morgen. Noen ganger er ikke julenissen tilstede i det heletatt. Skulle ikke Annika få se julenissen kysse mamma?

I Annikas juleverden besøker ikke prinsen prinsessen på en rosa disneysky. De står ikke ute i puddersnø og leier hender til juleviser og fuglekvitter, eller sitter ved en oppfyrt peis med julestrømper og ullpledd over føttene. I hennes juleverden sitter ikke hele familien rundt bordet med all slags julemat som blir skylt ned med julebrus. Ikke den brune og ikke den rød. I Annikas juleverden er det slafs og eksosdekket snø i grøftene. Ved middagsbordet er det medisterkaker og Ringnes pilsner. Den sterke sorten. Hun tror det må smake inderlig godt, for det blir tomt så fort. Hun vil dog ikke prøvesmake for det lukter vondt og man blir visst søvnig av det. Annika vil heller holde seg oppe for å åpne gavene under treet. Men i Annikas juleverden kommer en gryntene julenisse og skylder ned småkakene med brennvin. Han sier det er fordi han har så mange andre barn å levere gaver til, at han trenger energi. Når Annika blir stor og skal bli friidrettsutøver skal hun få energi på banen akkurat slik julenissen har lært henne.

Julenissen har et magisk knep som gjør at han ikke søler på seg. -Han løfter bort hele skjegget for å drikke, for så å sette det på igjen. Det er like imponerende vært år. I Annikas juleverden blir de voksne til helt andre personer enn slik hun er vandt til. Nissen er ikke som på Barne-TV. Ikke mamma eller pappa heller. De forandrer adferd og det merker lille Annika svært fort og svært godt. Hun føler seg straks veldig ensom, for hun feirer plutselig julaften med totalt fremmede mennesker som forteller henne at dette er helt normalt. Annika vil ikke åpne gavene mere. Mamma og pappa er ikke lenger tilstede for å se på Annikas ekstase-grimase i det hun åpner sitt nye dukkehus. Annika har alltid fått pompøse, glittrende gaver som alle barn drømmer om. Ting som trolig koster skjorta. Hun får dermed dårlig samvittighet om hun føler seg deppa denne spesielle dagen. Men fakta er at hun ikke bryr seg om store, dyre gaver, når det hun ønsker mest i verden er å sitte på fanget til den pappaen hun kjenner som sin egen, med en enkel Teddybjørn som gave. Den trenger ikke ha sløyfe på en gang.

Hun spiser opp alt på tallerken, slik hun fikk beskjed om. Hun setter seg så foran tv-skjermen og prøver å få med seg siste episode av Jul i Skomakergata på NRK1, men pappa prater så høyt, slik pappa pleier sent på kvelden av og til. Mamma sitter søvnig i den andre sofastolen og venter på at julestresset skal ta slutt. Akkurat nå ser hun ikke så alt for stresset ut. Annika får beskjed om at hun ikke skal mase på pappa. Jul i Skomakergata kunne man alltids ta opp på VHS.

Etter at Annika har åpnet julegavene, får hun beskjed om å sette seg på fanget til pappa og takke for gavene. Hun klatrer forsiktig opp på fanget og setter seg med ryggen til, og takker stille og mumlende. Hun snur seg forsiktig mot pappa og ser han inn i øynene og spør seg selv hvor han har blitt av. Innerst inne vet hun at mamma og pappa vil være tilbake i morgen tidlig, men hun ville så veldig gjerne dele denne opplevelsen med dem. Hun fortsetter å leke med det nye dukkehuset på stuegulvet..

Hun setter Barbie og Ken ved siden av hverandre i dukkesofaen. De så lykkelige ut. Later de også som? Har de søvndrikke og energivæske? Kanskje de er lykkelige fordi de ikke har barn? Kanskje det er Annikas feil at mamma og pappa ikke vil være seg selv? Kanskje det er Annikas feil at hun blir ignorert på julaften? Det er da ikke hennes bursdag. Det er Jesus sin. Ja, det må nok være det. Annika burde være takknemlig for at hun i det heletatt får gave på en annens bursdag. Hvordan kunne hun i det heletatt være så egoistisk. Fy på seg!

På slutten av kvelden velger mamma og pappa ikke å prate så mye mer. Annika skjønner ikke så mye av det uansett. Hun blir plassert i barnesete i bilen for å dra hjem, og ser mamma og pappa krangle om hvem som burde kjøre. Annika så på tv en gang at man skal sove 15 minutter om man er søvnig og skal kjøre noensteder. Hun synes mamma og pappa kan sove de 15 minuttene, men hun har ikke så mye hun skulle ha sagt i kveld. Egentlig har hun ikke så mye hun skulle sagt i det heletatt. Hun er jo bare 6 år gammel.

Etter en sjanglete, glatt hjemtur løper hun ned på rommet sitt og legger seg. Hun har køyeseng og legger seg øverst, langt inn i et hjørne, lengst unna soveromsdøra. Hun vet hva som kommer. Og hun hadde rett. Pappa kommer trampene ned trappa og inn på rommet til Anniken og "hvisker" veldig høyt "Sover du!?". Annika kniper igjen øynene og spenner hele kroppen. Hun ber om at hun skal klare å sovne på sekundet og vil ikke høre pappas ekle, men stolte "håper du har hatt en fin julaften, jenta mi"-samtale. "Sover du!?" hører hun igjen og kjenner et poke i ryggen. "nei...." mumler hun leit, og vet at hun må høre på prekenen allikevel. Heldigvis blir den avbrutt av mamma som kjefter og ber pappa om å la Annika få sove i fred. "Jadda! Snart..!" svarer han strengt tilbake. "Pappa.. vær så snill å legg deg.." sier Annika gråtkvalt og liker ikke vedkommende som står ved sengekanten og prater. Pappa går ut.

Midt på natten våknet Annika av at hun må tisse. Istedet holder hun seg hele natten, for hun er redd for hva som venter henne utenfor soveromsdøra. Neste morgen står hun opp alene. Mamma og pappa er så slitene at de sover bort all den fine Disneyen som går på tv. Annika har sett mamma lage kaffe mange ganger. Hun vil overraske dem med kaffe på sengen, nå som de endelig er tilbake! ..Men pappa vil heller ha Farris og paracet..

Når Annika skal tilbake til skolen møter hun venninnen sin som er usedvanlig sinna. Line heter hun.. Line synes julen ble ødelagt, for hun fikk ikke fargeblyantene hun ønsket seg.. Line vil ikke feire den teite jula mer. Det vil ikke Annika heller.....

Forandring fryder/lyser

2009-12-27T06:04:00.000-08:00

Selv jeg trenger å komme meg bort fra gamle vaner, så hvorfor ikke starte i det små og skifte blogg? Skal ihvertfall sjekke ut hvordan denne fungerer. You know, -pro and cons. (Ja, nå har det seg slik at den "nye bloggen" sugde esel, så det ble cut-paste til den gode gamle. Enjoy)

Jeg har også planer om å dytte noen ut av livet mitt, og slippe andre inn. Tror nok det er viktig generelt å gjøre forandringer av og til. Bytt ut det gamle du ikke trenger eller vil ha, med f.eks en flott skrivebordslampe med sparepære. Ikke bare er den billig i drift, men den lyser opp hverdagen når du trenger det, og gir deg ikke hodepine. Er du heldig ser den ikke så værst ut heller. Tenker du logisk når det kommer til størrelse under handelen, får du mulighet til å ta den med overalt. Om ikke i lomma, så får den nok plass i en liten treningsbag og går fint som håndbagasje i fly. Den kan fint gå på ladebatterier,og vil hjelpe deg om du har gått deg vill i en mørk bakgate. Dette avhenger selvfølgelig av at du tar den med deg hvor enn du er. Har den et feminint preg, så er det så absolutt lov å la den være hjemme om du skal på tur med gutta. Fikk du ikke lyst på en skrivebordslampe med sparepære nå kanskje?

Det fikk jeg. Også cola, potetgullskruer og firkløversjokolade. Har du det, er jeg din. For øyeblikket ihvertfall.

Damebloggen

2009-12-18T03:58:00.000-08:00

Jeg leste igjennom flere krimserier da jeg gikk på barneskolen. Jeg leste meg selv i søvn hver natt fra jeg var veldig liten og alle tenkte "ja hun kommer til å bli en smarting hu!" Den lykken varte forøvrig ikke så lenge, da man ble tvunget å lese tunge romaner og noveller i norsktimene på både ungdomskolen og videregående. Å bli tvunget til å lese noe du ikke vil setter liksom en liten stopper for lesegleden, og jeg har lest ferdig èn bok frivillig siden 7. klasse. Har dog startet på mange, men som jeg fort la fra meg. Istedet tok jeg opp sladreblader i form av TOPP, detnye, Her&nå og resten av den regla. Og sjokket var stort da jeg tok meg selv i å kjøpe den amerikanske versjonen av Cosmopolitan. Yes. THE Cosmopolitan.

Allerede på side 3, fikk jeg bakoversveis. (Dette er ikke fiction). Der var det en bildeserie av ikke-feil-med-en-burger-om-hun-føler-for-det-Mischa Burton på stranden. Hun sitter da altså i bikini og solhatt og skuer fredfullt over havet. Under denne bildeserien sto det en full beskrivelse på hvordan man skal te seg på stranden. And I quote: "When Mischa sit like this, she looks more chunky then she is. Now, what you want to do, is to lean backwards and strech your arms behind you. Like this." (etterfulgt av et bilde av Mischa i "riktig" positur).

For min del begynte jeg å sitte "feil" på stranda for jeg vil helst se litt mer "husky" ut enn jeg er, men jeg klarte ikke la være å tenke på de stakkars amerikanske jentene som får dette proppet inni hodet sitt daglig. Det er som jeg skrev for noen innlegg siden; "Hvem har fortalt deg at Paris Hilton er definisjonen på pen?" Jo, media har fortalt deg det. Media bestemmer hvordan du skal se ut og hvordan du skal være. Passer du ikke til medias idealbeskrivelse "kommer du ingen vei". I så tilfelle er alle reportere, journalister og fotografer verdens peneste mennesker på jord.

Jeg kom over en syk blogg som åpnet øynene mine enda mer. Jeg kom over ting jeg ikke har tenkt over før. Jeg skulle ha linket til den om jeg fant den igjen, men det har jeg ikke klart desverre. Vedkommende skrev om forskjellen på motepress mellom damer og menn. Kvinner har et mye større press på seg enn det menn har, og det har blitt en helt random og "vanlig" greie som gjør at vi tror at det er slik det skal være. Det største beviset jeg kom over i denne bloggen var da hun la frem bilder av mennesker og skapninger vi alle har sett. Hvorfor skal damer være feilfrie, og menn kan være akkurat slik naturen har skapt dem og litt til? Bloggen viste disse eksemplene:

Nå vil ikke jeg få trøbbel ved å si at det BARE er kvinner som får fortalt via media hvordan man skal være. Jeg er fullstendig klar over at f.eks spiseforstyrrelser er mer utbredt blant gutta enn det har vært før. Men vil påstå å si at det ikke har overgått damene helt enda. Uansett er det håpløst. Mann eller dame.

Which brings me to Noreg. Som de fleste andre frøkner sjekker man ut motesider og motetips en gang iblandt. Noen oftere enn andre. I vår kom jeg over en artikkel om hva slags bikini man skulle velge i forhold til hva slags kropp man har. (Advarsel: Girly-talk)

Kort fortalt så skulle de med lange ben velge en bikini som skapte en illusjon av at man hadde kortere ben. De med korte ben skulle velge en bikini som gjorde at de fikk lenger ben. De som var tynne skulle ha bikinier som gjorde de større, og formfulle damer skulle ha bikiner som gjorde de mindre. What the fuck?! Ifølge den artikkelen var ikke mine 160 cm bra nok, og jeg burde velge noe som gjorde meg lenger. Min venninnes 170 var heller ikke bra nok, og hun burde da velge noe som gjorde henne mindre. Her er det så mye motsigelser at jeg har detti ut av hele sammenhengen selv allerede. Men du ser hva jeg mener?

99% av oss prøver ihvertfall hver eneste dag å gjøre media og folket fornøyde, og noen føler aldri at de får det til. Et fåtall tør å skille seg ut, og det er kanskje her jeg burde ta tilbake alt jeg har sagt om "snuppene" mine. Uansett hvor gøy det er å kødde med hvordan de ser ut og hvor like alle sammen er, så har faktisk tanken slått meg at de kanskje har ræv selvtillit. Og det er IKKE moro. Det unnskylder dog ikke den stygge oppførselen mange har. Jeg kan desverre ikke slutte å snakke og skrive om denne ikkeutdøende arten, for det er mitt levebrød. Men jeg skal se om jeg får kuttet det ned litt.

Vi får fortalt hva som er riktig og galt, både gutter og jenter. Og om vi ikke klarer å "pull it of" som vi burde så føler vi oss ikke pene eller bra nok. Jeg mener om man gjør forandringer eller utvikler seg på en eller annen måte, så må man gjøre det for seg selv. Ikke for alle andre. Hvorfor har DU det imaget DU har? Om svaret er: "Fordi alle andre er sånn" eller lignende, så prøv igjen. Du er dødshot akkurat som du er, skjønner du.

Marita signing of.

Mid-life recreation

2009-12-04T13:47:00.000-08:00

De fleste av oss har hatt dem i livet sitt en eller annen gang. Eller kanskje dere er en slik en selv.

40 års krisa også kalt midtlivskrisa er morsom å observere på avstand. Mødrene tror de er på datteren sin alder, går "shickeli bra sammen med venninnene hennes" og de rosa stilettskoene er jo bare sååå råtøffe! Fedrene derimot som er grå kontorrotter skal plutselig ha ring i øret og kjøpe en Harley. True med å ta dragetattoo på overarmen kan også forekomme. Dette til info. Beware!

Hjemme har heldigvis denne midtlivskrisen gjort noe flott for oss barna i huset. (Selvfølgelig etter at jeg flyttet ut, but still). Hypermoderne steamdusj jeg ikke skjønner noe av, hjemmekino med surround anlegg, gjevnlig utbytting av biler og utendørs jacuzzi. Har også merket tendenser til mimring til de yngre dager der pumping av jern og swarchenegger-diett var i fokus. Absolutt ikke de værste tingene man kan få for seg. Jenterommet mitt var tidligere treningsrom. "Har vokst opp med svette i vegga" som jeg har fått høre. Virkelig en hobby som er flott å ta opp igjen, om det skulle være ønskelig. Skal dog innrømme at jeg har tatt et par diskusjoner på om ørering og Harley er ungdommelig og "fresht". Endte opp i mange søvnløse netter og klarte ikke tanken på at han skulle komme på foreldremøter på skolen med skinnjakke, støvler og skjegg i en lang flette. Jeg slapp unna med Cadillac og ny tv i stua.

Må faktisk påpeke at jeg har sluppet unna sprading i miniskjørt og korte topper. Her har det også helt over på mer trening i hverdagen, og når jeg tenker over det så er jeg faktisk ganske stolt over hvordan de har taklet årene som har rast forbi dem. (Beklager om "rast forbi" såret noen). Kvinner har forøvrig en tendens til å fylle 39 imponerende mange år på rad. It's magic!

Konklusjonen jeg har kommet frem til er at midtlivskrisa må jo koste masse penger og rare blikk fra fremmede? Man kan lett se hvem som har kommet dit eller ikke. Om en 45 åring kjører forbi i sin splitter nye cabrolet med taket nede, solbrillene på og spiller Oa hele natten, oa hele da'n, så sier det seg vel egentlig selv. Og ja, jeg snakker av erfaring. IKKE gøy å bli kjørt til trening.

Om (desverre) bare 19,5 år har jeg trolig kommet i denne midtlivskrisa. Da har jeg fått alderstillegget rundt magen og vil savne denne tiden jeg sitter i akkurat nå. På sofaen.. svett og digg etter 3 timers kondisjonstrening og styrke. More hot then ever! Dette savnet som jeg vet kommer til å dukke opp når jeg bare blir gammel nok, får meg faktisk til å tenke litt ekstra. Det gjør meg oppmerksom på at jeg burde nyte den tiden jeg har nå, så godt jeg kan. Ikke kaste den bort ved å være ufornøyd med det jeg har, den jeg er og det som kommer. Foreldre og kollegaer har prøvd å forklare meg dette i åresvis, men når man er helt nede i kjelleren, så virker alt ganske håpløst uansett. Men hele denne tiden har jeg irritert meg grønn over at jeg ikke klarte å nyte ungdomstiden når jeg hadde sjansen, "bare" fordi jeg ikke klarte å være lykkelig.

Livet mitt, -slik jeg vil ha det, begynte i sommer. Sent å begynne å leve som 21 åring kanskje, men bedre sent enn aldri. Du vet du har det ganske bra når du får latterkrampe av å tryne på isen og at man har mer selvironi enn man noengang har hatt tidligere.

Midtlivskrisa mi skal være stappa med Spice Girls, platåsko, tuppert hår og blå øyeskygge. Gled deg, baby. -Her er jeg.

Avsluttningsvis vil jeg dele et bilde med dere som gir "Kvinner eldes som fin vin" en litt annen mening. Han eye-candyen til høyre der er ei lita rosè vin han også, om jeg får si det selv.

Rusa

2009-12-04T02:17:00.000-08:00

Også var det på'n igjen. Jeg skjønner ikke hvordan det er mulig. Tett i pappen, tett i nesa, tett i brystet, dessuten er jeg delvis døv. Men jeg skal ikke klage. Jeg skal ikke være en negativ person. Jeg syter aldri.

Forskjølelse er så allright. Så absolutt. Ikke bare får man oppleve fenomenet rennende og tett nese samtidig og spennende væske som ligger å koser seg i brystet, men også en herlig deilig stemme, som man bare kan oppnå ved å røyke 40 om dagen og være litt på druen et par fem ganger i uka. Åh nei du, da er det bedre å gå ut i bare trusa, evt. skjerf og løpe litt rundt på parkeringsplassen i en meter snø og bli litt forskjøla. Vil jo ikke sette helsa på spill heller. Og ikke får du kjeft av mamma når du får det strenge spørsmålet om du har gått rundt med åpen hals og null polstring mellom brystkassa og trynet, for da svarer du enkelt nei uten dårlig samvittighet. "...og undertøy. Ull selvsagt. For jeg liker å klø."

Dessuten er det ganske moro å være nær døden hver gang jeg skal spise. Prøv å spis en burger med to tette nesebor. Det er lørdagsunderholdning. Spesielt hvis du har venner på besøk. Du tar en stor bit av den digge dobbel cheeseburgeren din, du rekker å tygge en halv gang før du må gape høyt og slippe inn oksygen så fort som mulig. Legg på litt smatting, og gjenta til burgeren er vel nede og du kan puste igjen. Da vil du garanteres en deilig alene-kveld. Lovely! Samme opplevelsen hver gang du tar kvelden. Så fort du legger deg ned tettes hodet, ører og ikke minst blir nesa tettere enn noensinne. Det ender opp med at du må sitte å sove. Men jeg klager ikke. Neiiiida. Alle burde prøve det en gang. Når man våkner om morgenen har man full oversikt over hvor sokkene er, hvordan vær det er ute og at man ikke går ut på feil side av senga. Klar for en ny dag med whiskystemme, tåkete øyne (noe som også er ganske kult, for det er som å ha på seg promillebriller) og pusteproblemer! Party!

Hosting er forresten det som gjør dagen min. Jeg får lov til å kjøre på med hostesaft type morfin, og det tar meg tilbake til da jeg var 12 og hadde det moro med bronkitt. En dose morfinhostesaft (cosylan?) før leggetid, og jeg sjanglet ned trappa og sluknet på 4 sekunder. Ah, awesome memories. Again: forskjølelse er party!

Poenget mitt her er at man kan ha mye morsomt med forskjølelse. Det er moro for alle sammen rundt også! Du hoster eller nyser litt og ser litt desorientert rundt deg med et tåkete blikk og ser rett og slett litt groovy ut. Og plutselig peker noen på deg og roper "SVIN!" Du har aldri følt deg mer sexy.

Kos deg med influensasesongen, og kom gjerne på besøk og nuss litt på meg. Jeg liker å være sengeliggende, kokende varm med feberfantasier.

Og, du forresten! (sorry, men jeg synes det er funny shit)

Sett et nummer på meg. Helt anonymt, jeg lover.

Hvor vil du ha meg?

1. På besøk.

2. I armkroken.

3. Langt vekk.

4. I senga.

5. Som hushjelp.

6. Som date.

7. Som kjæreste.

8. Som boksesekk.

9. På fest med.

10. På gamlehjem.

11 På dansegulvet.

12. På en fisketur.

Det var en gang..

2009-11-23T08:33:00.000-08:00

Det er to historier fra livet mitt som går igjen, enten om jeg er i hyggelig selskap, eller om jeg bare føler for å være lite selvhøytidelig. Og nå vil jeg dele de her. Vi har facebook, e-post og sms. Da burde det vel være greit å sende over en blogglink istedet for å bruke masse energi på å fortelle et lite barndomseventyr?

Så, første historie starter på Ekebergsletta en gang helt i starten på 90 tallet, da mamma spilte aktivt fotball. Jeg tror jeg var rundt 3 år gammel og jeg var med mamma på cup. Fra den dag av var mine foreldre bombesikker på at jeg kom til å bli fotballspiller, fordi jeg alltid maste etter å få være med på kamper og treninger. Å få være med på cup var kjempe stas og jeg gikk diltende etter modern. Før første kamp skulle mamma skifte til treningsstøy og gikk på et av toalettene i nærheten. Jeg ble med og ventet utenfor, og fikk beskjed om å passe på treningssbaggen. Som tidligere på dagen skreik jeg ut og var frustrert fordi jeg ikke fikk være med å spille.

- Mamma! Være med!!
- Nei, Marita. Du kan ikke.
- JO! Hvorfor ikke?!
- Nei, du er for liten. Dette er for de voksne.
- Jooooo! Hvorfor ikke?
- Du må vente til du blir større!
- Hvorfor det?!
- Bah.. Du trenger leggskinn, OK?? Du har ikke leggskinn!

Det ble stille, og jeg så meg rundt. Helt lydløst åpnet jeg treningssbaggen og lusket rundt. De neste sekundene hørte ikke mamma noenting utenfor toalettdøren.

Da hun var ferdig skiftet og kom ut, så hun at jeg var klar for fotballkamp med libresse innleggsbind på bena, og var på vei mot fotballbanen.

"Libresse - Du kan føle deg beskyttet og sikker i hver situasjon. Du kan være trygg selv når du trener!"

Så til flause nr 2

Da jeg bodde i en kjellerleiligheten for ca 1 år siden, hadde jeg store problemer med søvnen. Jeg gikk rundt og var konstant trøtt, fordi jeg ikke sov godt nok. Stuptrøtt var jeg dog hver natt. I en kjellerleilighet er det som kjent, gjerne mange små rom og ganger, og jeg skal ærlig innrømme at jeg gikk meg litt vill første gangen jeg var der. Anyhow: en natt sto jeg så og si opp i søvne, fordi jeg hadde drukket flere liter vann før jeg la meg av en eller annen grunn. Det var bekkmørkt både fordi det ikke var noen lysbryter i nærheten og fordi øynene var klistret igjen. Jeg pustet dypt inn, konsentrerte meg, og følte meg frem til toalettet. Merk: labyrint-leilighet.

Etter alt for lang tid, fant jeg frem og gjorde det jeg skulle. I et veldig avslappende øyeblikk tror jeg at jeg sovnet et sekund eller to, for jeg var dobbelt så trøtt da jeg skulle tilbake til senga igjen. Denne gangen pustet jeg ikke dypt inn før jeg begynte å finne turen tilbake til puta. No problem.

Jeg gikk sakte mens jeg ventet på et trappetrinn som jeg visste skulle være der et sted. Vel nede fra trappetrinnet, fortsatte jeg min ferd mot lykke. Jeg tok tak i et hjørnet i gangen som jeg var helt sikker på at var dørlista til soverommet. Jeg var også fullstendig klar over at dobbelsenga mer eller mindre tok opp all gulvplassen på soverommet, så om jeg slapp vegghjørnet og hev meg på senga, ville det være fysisk umulig å lande feil. Så derfor gjorde jeg dèt. -fingrene mine slapp fort veggen. Med øynene fremdeles tvangslukket, kjente jeg en utrolig lettet følelse igjennom kroppen fordi jeg nå skulle få lov til å sove et par timer til før jeg måtte på jobb. Jeg smilte inni meg og så et bilde fremfor meg, der jeg lå under dyna i en fredfull koma med hodet fult av pene, flotte drømmer.

Jeg kunne ikke vente med å faktisk få oppleve denne fredelige følelsen, så jeg glapp som sagt taket på vegglista, tok i sats og fløy sikkert noen meter i min drømmeverden før jeg landet. ....midt på et annet vegghjørnet som jeg ikke visste fantes engang. ....Som var lagd av betong. Ja, jeg hadde altså havnet i yttergangen og slengt hele meg rett i en.. betongvegg.

Det ble en tidlig morgen den dagen, og jeg fikk endelig sett en donaldkul i virkeligheten.

Dum & Deilig

2009-11-19T02:07:00.000-08:00

På en veldig kort tid har jeg vært sengeliggende med både 40 i feber, influensa, bihulebetennelse og omgangsyke. Så når jeg i dag skal bruke dagen på å få i meg næring og gjøre meg klar for jobb igjen, benytter jeg sjansen til å blogge et par setninger.

Forrige uke, gjennomførte jeg en intens Move'n'Shake time på jobb med bihulebetennelse og feber. Panodil og nesespray fikser alt. Bihulebetennelsen hadde spredd seg til kjeve og tenner, og det virket som om alle jekslene burde trekkes. Jeg holdt meg langt unna deltakerne, og timen gikk som vanlig. Når man elsker jobben sin, er det tungt å ikke få delta.

Uansett. Da panodilen sa farvel, ble det en hard reise hjem på en ristende, ustabil buss i 20 minutter. Jeg sitter i en levende koma, og prøver så godt jeg kan å holde ut litt til. Så stopper bussen på Lillestrøm bussterminal. På bussen kommer det tre snupper. Du vet; sånne snupper man ikke kan se forskjell på. Rufsete hårbolle høyt på hodet, brunkrem, store fargerike boblejakker og adidas sneakers. Desverre har jakka kostet dem skjorta, for bukse har dem ikke råd til. Tights derimot holder enn så lenge. Ja, rett og slett de snuppene som jeg er så alt for glad i. Krangler litt med sjåføren, og himler med øynene i det de setter seg ned på setene foran meg. Jeg lener hodet mot vinduet og snufser litt med tåke foran øynene. "Underholdning på veien. Herlig." tenker jeg, og puster tungt ut med munnen. Kremen av denne jentegjengen tar opp mobilen sin. Den rosa mobilen sin. Mobilen som matcher jakka. Hun sitter å sutter på den og får et veslevoksent utrykk for hver gang det plinger inn en melding. Hun leser den -lukker den igjen -og fortsetter suttinga.

Som de fleste vet er Lillestrøm Bussterminal en av -og påstigningstasjon, og det tar lang tid før vi kommer oss av gårde. På denne stunden rekker det å komme på mange spennende mennesker. En etter en kommer det et "spesielt" menneske etter det andre. Og for hver gang studerer disse jentene vedkommende fra topp til tå, før de begynner å fnise. Da snakker vi om mennesker som ikke er "over gjennomsnittet." Eller bare en som ikke har på seg det de selv har på seg. Jeg skuer skeptisk på snuppene og får vondt av alle som blir offer for deres "gjemte" mobbing. For det er nettopp det jeg synes det er. Å sprut le av folk som ikke "ser riktig ut" i forhold til seg selv èr mobbing. Har ikke folk noe bedre å gjøre enn å lage et stygt bitchy utrykk i det de studerer en person for så å heve øyenbrynene, bite seg i leppa for å holde seg, og sprute ut i latter? Eller bare kjøre den klassiske "Åh herregud liksom.." og himle med øynene?

Jeg følte meg ikke akkurat så fresh denne dagen, med røde sløve øyne og nese, og småbleik med en vimsete og svimmel gange. Da det var min tur til å gå av bussen, gjorde jeg meg klar til å reise meg og bli satt karakter på. Da jeg snudde ryggen til, kunne jeg nærmest høre de stygge blikkene og jeg kjente at jeg kokte. Ikke nødvendigvis at jeg fikk denne behandlingen, men alt jeg fikk med meg på denne bussturen fra start til stopp. Jeg kunne fint ha pekt og le av disse snuppene og kommentert de påtegnede øyenbrynene eller at trusa synes igjennom tightsen. Hadde jeg vært barnslig nok, hadde de sikkert fått høre det også. Noen ganger kan det være greit å innse at man ikke er perfekt og at man skal tenke seg om før man handler. Neste gang sier jeg ifra.

Hvem i helvete har fortalt dere at Paris Hilton er definisjonen på perfeksjon? Så du bildet av deg selv med en veskehund i ordboka da du slo opp på "Skikkelig drit kul lizm"? Fakta er at dette imaget selger. Utallige ganger har jeg gått forbi treningssentere, og rundt står det "Skikkelig drit kul lizm"-chicks og selger treningsproduktet. De lener seg på ene hofta, tygger tyggegummi og småfniser i det de får et spørsmål om hva protein gjør med kroppen. "Hihi, vet ikke jeg ass. Andeeers...? Hva gjøøør protein med kroppen enkliii..? Han kjekke mannen her luuurer liksom." Plutselig har de solgt 17 kg proteinpulver. Personlig ville jeg selv ha ønsket å trent/handlet hos noen som har peiling, når det kommer til noe så viktig som kropp og næring. Men.. det er bare meg altså.

Et annet busstilfelle, var i sommer. Jeg setter meg langt bak i bussen med pollenallergi og har problemer med å puste skikkelig. På samme nevnte bussterminal, setter det seg en slik en snuppe ved siden av meg, med gedigent blondt hår og med ei lita blomst i luggen. MEN: håret var nemlig ikke stort nok. Hun drar plutselig frem en stor tønne med hårspray og setter igang jobben. Dette likte lungene mine lite, og jeg trodde jeg skulle stryke med. Om du noengang ønsker meg død; bland bjørk og hårspray og stapp det oppi nesa mi.

Og hva lærte vi av dette barn? Bortsett fra at Marita har en tendens til å alltid være syk og dårlig på bussen?

Satans vaskekjeller

2009-11-07T01:24:00.000-08:00

Ja, vaskekjellere i blokk tilhører faktisk Satan, med stor S.

De 3 mnd jeg har bodd her har jeg ikke vasket èn gang. Noe pga dårlig tid, mye jobb og lite fritid. Men mye av grunnen er også at det er et stort tiltak. Man vil helst føle seg litt OK, i det man går igjennom 3 etasjer med dømmende naboer. Og det i det heletatt at man må kle på seg og ta på seg sko for å vaske, er for meg et ork. Er vandt til å få vaske når jeg vil døgnet rundt, uten forstyrrelser. Her er det: Du kan få vaske fra kl. 08-12/12-16 eller 16-20. Og det resulterer også i at du må stå på vaskerommet med en du trolig misliker sterkt og spørre om du kan få være så snill å få vaske diiine brukte sokker nå, om vedkommende har blitt ferdig med siine..(?)

Jeg vil også meddele at jeg faktisk prøvde en gang. Badet var fullt av klær, jeg hadde sortert etter farge og var klar til å gjøre en innsats. Vaskepulver og tøymykner var pakket, og alt dette bærer jeg ned 3 etasjer for å komme ned til vaskemaskinene. Måtte gå flere turer, da det som sagt var tårn med klær, håndklær og sengetøy. Jeg setter posene godt til rette på benken til høyre, lukker igjen døra og setter igang. Hvite tekstiler i den ene maskinen, mørke tekstiler i den andre. Vaskepulver for hvit tøy i den ene, og vaskepulver for mørkt tøy i den andre. Jeg jobber med hodet hevet og føler meg kjempe stolt.

Jeg leser aldri bruksanvisninger, men denne gangen måtte jeg faktisk legge fra meg min tekniske, nerdete stolhet og lese den stygge bruksanvisningen. Hadde aldri trodd at maskiner fra 60-tallet skulle være så kompliserte. Jeg letet langt om lenge, og gikk igjennom bunker med papirer som egentlig bare omhandlet om hvordan man skal oppføre seg inne på vaskerommet. Ikke noe snuskeri eller søppel rett og slett. Det skulle jeg da klare. Men jeg fant ingen bruksanvisning. Det resulterte i at jeg måtte prøve meg frem. Jeg tok mot til meg og prøvde meg frem ved å trykke på all slags knapper, brytere og vridde på dingsebomser. Hvorfor lyser det ikke grønt!? Hvorfor lyser det egentlig ikke i det heletatt?? Jeg kjente at jeg begynte å bli frustrert etter 45 min i en vaskekjeller jeg ikke engang hadde klart å få en av vaskemaskinene til å lage en eneste lyd. Den ville ikke gi meg et eneste tegn på at den levde og jeg trodde jeg skulle stryke med jeg også. Jeg ringer vaskemester-mamma og spør hva som kan være i veien med den helvetes dritten, og vi finner ut av at hun må komme bort en tur. Men hun kunne ikke denne dagen. Jeg tenkte ved meg selv at "den avtalen kan vi bare driite i, for jeg har allerede fylt opp maskinene med pulver og tøymykner. Om jeg ikke får det ut igjen, vil de gamle blokk-kjerringene klikke på meg. Nei, det måtte skje NÅ!" Etter enda litt prøving på egenhånd, går det opp et lys for meg..

"IKKE si at de slår av hele jævla systemet på søndager..?!" Dette hadde de ikke klart å få med i den gule, nedstøva bunken med papirer! De hadde fått med "Du skal dog behandle vaskeriet med respekt og forlate det slik det var da du kom." Men at du bare kan gi langt faen i å komme ned på søndager, nei det ville blitt for tungvindt å skrive ned.

Etter et par harde dunk med huet i veggen, pakker jeg furtete ned alle sakene mine igjen, tok ut klærne mine igjen, og skuet litt skremt på pulveret og tøymykner-juicen som lå langt neddi maskinen så jeg ikke fikk det opp igjen. Da var det bare å ta sakene sine og løpe som faen og late som ingenting. Jeg forlot det ikke som det var da jeg kom..

Etter dette har jeg boikotta litt.

Etter å ha lånt vaskemaskinen til mamma og farmor en stund nå, så synes jeg det er på tide å prøve seg igjen. Så jeg gikk faktisk nettopp ned for å sjekke ut om det var ledig i nærmeste fremtid. Da fikk jeg samtidig øye på at jeg hadde satt meg opp i går (noe jeg også hadde glemt), og at det er opptatt 2 uker frem i tid. Må virkelig disse sure pensjonistene vaske trusene sine 3 ganger i uka?? Det kan da ikke være nødvendig å sette seg opp dagen etter du har vaska, og gjenta denne tjuv-rutinen gang på gang på gang og ikke la en stakkar ungdom slippe til. Nei, stemmer.. -vi ungdommer er jo ikke gode for noe, bortsett fra å holde dere oppe om natten med sengekoslyder, spille Amy Diamond alt for høyt og bølleringe på intercomen nede. Vaske kan vi jo ikke. (JO! Jeg kan det! Jeg bare følte for å vaske på en søndag og det var driti ut.)

Så nå er det da vasking 15. november. Jeg skriver det ned i panna, også hjelper du meg med å huske på det, ok..? Glemmer jeg det nå, så flytter jeg. Da gidder jeg ikke mer.

Freidige Fitter

2009-10-25T10:09:00.000-07:00

Okey, here it goes. Jeg har da fått den ære å få være gjesteblogger i den alt for bra skrevne bloggen til Marita. Og kjenner jeg er ganske nervøs.. Hva har jeg å komme med liksom? Men er man rappkjefta, så får man vel gjøre det beste ut av det.

Jeg heter jo da Thomas Sitter, og har visst hvem Marita er i en god stund, men har ikke snakket mye med henne før i den senere tid. Noe jeg skjønner jeg burde gjort noe med før, men etterpåklokskap funker sjelden.

Ønsketema fra Lil’M var jo da at jeg skulle skrive om jenter. Men som hun kallte meg en periode, Freidige Fitter, så tenkte jeg å leve litt opp til navnet og skrive om noe helt annet.Og det er jo en grunn til at jeg fikk det kallenavnet. Faktisk to når jeg tenker meg om.

Den første delen jeg vil ta for meg av kallenavnet, er Fitter. Og det kommer av den enkle grunn at jeg flere ganger, pga mitt etternavn, har opplevd å få feil etternavn på bankkort, billetter og div andre ting hvor navn er å finne. Det her fant jo frk. Nordahl veldig artig. Kan vel ikke klandre henne, men jeg begynner jo å bli litt lei den spøken.

Den andre delen, "freidige" starter vel så tidlig som i juni, på min bursdag, hvor jeg får en gratulasjon fra frk. Nordahl. "Hyggelig hyggelig.. var det hu jeg var på fest med for noen år tilbake, som også satt ganske rolig i en krok, som meg selv?" tenkte jeg for meg selv. Noe jeg konkluderte med at det var, uten å vite helt sikkert. Bursdagen til frk. Nordahl kom, og jeg sendte gratulasjoner tilbake. Og så i samme slengen at frk. Nordahl iherdig hadde jobbet med den nye bloggen sin. "må vel ta en titt på den" var beskjeden jeg fikk fra de små grå. Lydig som jeg er, hørte jeg på mine iherdige arbeidere i topplokket, og leste gjennomm før jeg visste ordet av dethadde jeg lest gjennom alt som hadde skjedd i hele 2009. "wow, hvorfor snakka ikke jeg med denna dama før".

Det var på dette tidspunktet jeg bestemte meg for at denna dama må jeg jo bare bli bedre kjent med. Og startet (forhåpentligvis) litt subtilt. Dette ble på en måte en litt spennende ting i hverdagen her i kalde nord. Ja, jeg oppholder meg for øyeblikket på en grensestasjon med 35 andre ungkvælper, med en ganske testosteronfyllt hverdag. Anyhow, jeg var jo litt... frempå, pågående, til tider masete og FREIDIG. Derav: Freidige Fitter.

Heldigvis, for min skyld, tok ikke frk. Nordahl for tungt på det, og tok det heller litt komisk, etter hva jeg forsto. I den heller treige hverdagen i nord, har jeg nå blitt kjent med ei frøken som har like skrudd humor som meg. Noe som kan være en stor motivator på slutten av en lang dag.

Mr. T, signing off

Nyt dette. Det vil ikke skje igjen.

2009-10-18T00:51:00.000-07:00

Jeg benyttet sjansen og tok noen bilder, når det først var ryddig her.
Welcome to my crib.

Legg merke til den turkise esken nederst til venstre på bildet. Post jeg ikke har fått sett igjennom enda. Goodie!

Svært glad i denne 82 år gamle veggen. Svært.. svært "glad".

Balkongen! Her bodde jeg de 2 første ukene etter at jeg flyttet inn, da dette var det eneste "rommet" jeg gadd å møblere. Ble mange fine måltider og selskap i sol ned -og oppgang da. Smooth.

Den omtalte eggestolen. Store saker skal opp på veggen her. Men det har man iiikke hatt tid til enda.

The Bedroom. Igjen: JÆVLA "GLAD" I DEN VEGGEN. Også 82 år gammel. Den skal byttes ut med graffiti all over, anytime soon. Også my baby på veggen, etterfulgt av en hau av FunkyTeen/Boyz7Kidz effekter, som minner meg på hva jeg har å jobbe med hver dag. Jess..

Jaja, det lukter ihvertfall grønnsåpe og blommor, for a change.

Klikk vertikalt

2009-10-16T16:46:00.000-07:00

Ok, så jeg teller litt på knappene her, om jeg skal skrive om den lattermilde siden av livet mitt eller om den svært depressive for øyeblikket. Ja, takk -begge deler, tenker jeg vi sier.

Jeg vil ikke være bloggeren som skriver type "Kjære Dagbok, i dag var jeg på Cubus og kjøpte rosa BH. Den var zuperkul likz." Men blir fort slik, desverre. Så here goes..

Når er det man merker at hodet og kroppen har fått nok? Psykisk. Fysisk. Mentalt. osv osv osv. Hvor er det grensa går? Og når man innser at man har fått nok.. Hvordan roer man ned? Jeg husker ikke lenger hvordan man slapper av. Det driver meg til vanvid at jeg ikke vet hvordan jeg skal puste, senke skuldrene eller bare smile naturlig til noen. Det hjelper ikke sette seg i sofaen, lukke øynene og tenke på Maldivene. En strand langt utpå en brygge utpå et speilblankt turkist vann, med utsikt mot koraller, og hvit sandstrand bak meg. Åh nei da, det å i det heletatt oppholde seg hjemme i leiligheten er stressende, og bare det å prøve og tenke på èn ting av gangen tar knekken på meg. Det er fysisk umulig å samle tankene akkurat nå.

Hva er det jeg tenker sånn på? Jo, nå skal du høre. For hundreogåttitotusen blogginnlegg siden skrev jeg om en "kake". Nå husker ikke jeg eksakt og ordrett hva som ble skrevet, men denne "kaka" var delt inn i deler. Èn for venner, èn for familie, èn for kjærlighet, èn for utdanning/jobb og èn for deg selv. Alle disse kakebitene tenker jeg på. Samtidig(!) Slike ting tenker man jo ikke på med mindre det er noe i veien med dem. La oss si at kakebitene har gått ut på dato. Almost.. every.. single..one..of'em. Og da blir det bare kaos. Man vil fikse opp i alt samtidig, og den løsningsorienterte innstillingen kan aldri jobbe fort nok.

Jeg har fremdeles tendenser til å "leve i nuet" og har store problemer med å planlegge dagene fremfor meg. Derfor sitter jeg på første rad i verdens største Berg og Dalbane på humørtivoliet, og tar dagen for det den er. Det vil ikke si at jeg er gal og ustabil. I perioder er det en daglig kamp å holde motet og humøret oppe. Ikke minst prøve å være serviceinnstilt på jobb, når alt man vil egentlig er å hoppe fra 3. etasje fra blokka og lande så hardt at lillefingeren brekker og man må gå sykemeldt i 14 år. Når sier det stopp? Har det sagt stopp allerede? Isåfall, hvordan starter jeg igjen?

Er det nok når man sovner på en 5 min lang busstur? Eller når man ikke takler å sette seg på et par solbriller på sofaen og strigriner fordi man ikke finner den riktige posisjonen til puta når man skal legge seg? Er det da nok? Når man sovner på jobb, men ikke får sove om natten?

Du må ikke tro at jeg prøver å unngå deg med vilje. Jeg prøver å ta meg tid, men jeg må også sette av tid til meg selv. Jeg vil gjøre bobla mi rosa igjen, før jeg drar med folk inn i den. Jeg må ordne opp i meg selv, før jeg setter mer på timeplanen, uansett hvor mye jeg ønsker å drite i alle hindringer som holder meg borte fra det jeg egentlig vil. "Man kan ikke elske andre, før man elsker seg selv." Den veien er forbanna lang..

Jeg prøver å fikse opp i meg selv og livet mitt, så fort jeg kan. Men det skjer desverre med museskritt. Jeg bøffer igjen, en greie fra Oprah (kjenner jeg blir dritflau hver gang jeg følger hennes eksempel). Men dette er egentlig ganske enkelt og effektivt: Kaos i huset - kaos i huet. Og da jeg så meg rundt i leilighet, fikk jeg en liten oppvekker. Det så faen ikke ut. Ikke rart jeg ikke klarer å slappe av. Uansett hvor jeg setter meg, drukner jeg i klær. Kjøkkenet er fullt av oppvask, enda jeg har oppvaskmaskin. Og jeg tråkker på filmer, uansett hvor jeg går. Men jeg er ikke en slabbedask. Neida, jeg bare har ikke tid eller batterier til å gjøre det jeg skal iløpet av dagen, som et normalt menneske ville ha gjort. Hverdagen min fungerer ikke slik..

Har jeg fått nok når jeg lar telefonsvareren ta anropet fordi mobilen ligger hele 2 meter unna sitteplassen min? Eller at jeg ikke har ork til å prate?

Jeg prøver å unngå mennesker som betyr mye for meg, om jeg er på vei ned på Berg og dalbanen. De fortjener ikke å være rundt dritthumøret mitt, enda jeg skal innrømme at jeg bare har vært forbanna et par ganger i hele mitt liv. Småfurte comebacks og null interesse av å prate, er noe jeg ikke vil la smitte over på familie og venner. Så hva skjer da? Jeg sitter hjemme og erger meg over solbrillene i sofaen og puta på feil plass i senga, og sipper over det til jeg slukner. Er dette mot grensen til å stupe?

Jeg vil ordne opp i kakestykkene, og jeg tror jeg velger å starte opp med stykket om meg selv.

30 kjappe

2009-10-11T13:29:00.000-07:00

1.Hva var den første tanken som slo deg da du så deg selv i speilet i dag morges?
Welcome to China. Not necessary to open eyes.

2. Når er neste gang du kommer til å ha sex?
16. Desember 2009. Klokkeslett er uvisst.

3. Skriv et ord som rimer på FUCK?
Duck. Donald Duck.

4. Favorittplanet?
Så lenge det finnes Nuggets med saus, er det et fett.

5. Hvem er den fjerde personen på tapt anrop listen din?
Trine. Var på jobb, sorryyy.

6. Hva har du som ringelyd?
Hairspray Soundtrack - Welcome to the 60's. HAHA, kødder ikke.

7. Hva har du på deg?
Blå Joggebukse, hvit langermet genser, og ullhettegenser. Også jo, matchende tøfler.

8. Setter du deg selv i bås?
Si, guapa!

9. Hvilket merke er det på skoene dine?
Nike.

10. Hva er best - lyse eller mørke rom?
Hva med graffitivegger med masse farger på?

11. Hva synes du om personen som du rappet denne memetingen fra?
Jævla kul, slik jeg husker han ihvertfall. Takk, Lars Erik.

12. Hvis du er alene i et rom med to senger, hvilken ville du helst valgt?
Den til venstre. Også hadde jeg bøffa puta fra den andre senga. Sover bedre med 2 puter.

13. Hva gjorde du rundt midnatt i går?
Prøvde å legge meg. Istedet satt jeg oppe til 06.30 og nerda på 2 pcr.

14. Hva står det i den siste sms-en i innboksen din?
"satt deg opp på vask?" Herregud..

15. Hvem er den siste personen du så i dag?
T-shy! På en måte..

16. Hvilke(t) ord bruker du bare om igjen og om igjen?
Faen, Gnom, Makan, Gratulerer'a.

17. Hvem er det siste som fortalte at han/hun elsker deg og når skjedde det?
Ingen Kommentar.

18. Hva er den siste hårete tingen du tok på?
Gulvteppet mitt i stua.

19. Hvilke rusmidler har du inntatt i løpet av de siste tre ukene?
Absolute og pils. Dessuten har jeg drukket cola.

20. Hvor mange ufremkallede filmruller har du liggende?
Ingen. Men jeg har en stappa speilrefleks.

21. Din favorittalder så langt i livet?
19.

22. Hvem er din verste fiende?
Siri Helgaker. Den største hora på hele Smedstad Ungdomskole.

23. Hva har du som skjermbilde på pc'en din?
Standard Windows bakgrunn.

24. Hva er det siste du sa til noen i dag?
"Jada, jeg har hengt opp gardinene. Jaa, jeg skal sette meg opp på vask. Mhm.. jada.. ja.. Var'e noe meeer da eller??"

25. Velg mellom å vinne èn million og å kunne fly?
Vinne èn million. Jeg kan lære å fly av John Travolta, any day.

26. Liker du noen?
Jeg liker nesten alle.

27. Siste sangen du hørte på?
Jay Sean - Down

28. Hvis den siste ukjente personen du snakket til plutselig ble fly forbannet på deg, hva ville du gjøre?
Begynt å grine av redsel.

29. Hvem kunne du tenke deg å dra til så det sang, midt i ansiktet?
Joe Jackson.

30. Hva befinner seg nærmest din venstre fot akkurat nå?
Sjokoladepudding! Og en fjernkontroll jeg ikke vet hva er til.

Ingonyama nengw' enamabala

2009-10-03T03:24:00.000-07:00

Når sinnet gir slipp, blir man litt hjelpesløs. Ihvertfall når det å være forbanna har vært det jeg har levd på de siste månedene. Har vært litt Hakuna Mutata-motto i gården her,i det siste. ("Om verden snur ryggen til deg, snur du ryggen til verden". For de som ikke tog'an)

Øynene mine er åpnet opp og jeg er nå såpass klar i hodet mitt at jeg nå skjønner hva slags kapittel som er over i livet mitt. Er det feil å si at jeg endelig klarer å sørge og at det føles helt greit?

Jeg fikk et spørsmål her for en stund siden, om jeg ikke følte meg blottet når jeg publiserer innlegg på bloggen min. Dette er noe jeg aldri har tenkt over før. Plutselig gikk det opp for meg: Folk leser faktisk det greiene her. Awesomest! Og faktisk, så føler jeg meg ikke så "blottet". Jeg har tider hvor jeg kan bli litt flau når jeg tenker på hva som egentlig har blitt skrevet her, men dette er vel en måte å bli hørt på dette også. Mine skrik etter hjelp og forståelse, samtidig som jeg ønsker å få deg til å smile.

Den siste tiden har jeg blitt kjent med opp til flere nye mennesker, og møtt gamle bekjente og venner. Og alt har gjort noe positivt med tilværelsen min. Samtidig oversvømmes jeg i mer arbeid enn jeg hadde planlagt. Utrolig stressende, men jeg prøver å gjennomføre det jeg skal. Trolig er det fysisk umulig, men jeg kan jo late som -og lure meg selv til at jeg strekker til. Samtidig prøver jeg å presse inn et par latteranfall i kalenderboken min. Men jeg kan fremdeles se antydninger til stressrynker i panna. Fanthomas til utsetning, please? Jeg trenger en skikkelig spa-weekend og mye søvn. I julegave ønsker jeg meg et personlig gavekort på noen skikkelig harde poke rett i ryggen der jeg har et par heftige vonde knuter.

Akkurat som en Paris Hilton veskehund, klarer jeg ikke holde spesielt godt på varmen nå som kulda sniker seg innpå meg. Jeg sjelver som en hamster på speed og som alle små barn vil jeg ikke vokse skikkelig om jeg må bruke mye energi på å holde varmen. I would appreciate if I could grow a little, pretty please. -SÅÅ jeg var i boden og hentet opp dynejakkene mine, og tok på meg den største jævelen jeg kunne finne, da jeg skulle gå meg en tur til senteret for å kjøpe meg enda større vintersko. Jeg så ut som en liten eskimo som hadde arvet jakke fra storebror, og var såpass polstret at det å bevege meg på en någenlunde normal måte kunne jeg bare gi langt faen i. Det jeg synes var veldig allright var at jeg kunne la veska ligge hjemme. I jakka stappet jeg lommebok, nøkler, telefon, Ipod og halspastiller. Hendene mine slapp å bære noe, men jeg endte jo opp med å se ut som en dworf-bodybuilder med bulebrystmuskler og enorme lovehandles. Very sexy, yes! Med hetta godt over hodet, og glidelåsen langt opp mot nesa, kunne jeg gå trygt igjennom ghetto-Løvenstad. Mer skremmende har jeg ikke vært. Jeg møtte på en kar på veien. Jeg smøg meg forsiktig forbi på asfalten som en skikkelig feit, haleløs bodybuilder katte, for at han ikke skulle drepe meg. Istedet for å halshugge meg, plasserer han seg i grøftekanten ved siden av meg for å "take a leek". Rett og slett. Han rister litt, drar opp glidelåsen og løper som om han må hjem for å gjøre nummer to.

Jeg går dermed med hodet hevet og uskremt videre til senteret, enda klokken nærmet seg 2100! Bilder vil selvfølgelig komme senere av dette jakke-fenomenet.

PS! The Jimbo Dance. (Sånn. Da var den nevnt).

Stress, lykke og kjærlighet

2009-09-06T02:44:00.000-07:00

Jævla dyp tittel i dag, ser du.

Pga oppussing i naboleiligheten kan jeg ikke lenger bøffe nettet, så her sitter jeg hos mamma og pappa og tar deres istedet. Så før jeg åker hjem igjen, benytter jeg anledningen til å blogge som en gal. Blir snart kastet ut.

Jeg har virkelig kommet inn i min nye tilværelse. Selvom hverdagen er ekstremt stressende og ufattelig mye skjer om dagen, så klarer jeg virkelig å slappe av. Alt det hysteriske som skjer rundt meg og med meg, jobber mèd og ikke mot meg. Det er så utrolig deilig. Jeg trives masse i leiligheten, og naboene begynner å komme seg. Leilighetens beliggenhet er en annen historie. Dessuten har jeg jobbtilbud på alle kanter, og jeg har problemer med å velge hva jeg vil takke ja til. Jobber jeg ikke engang har søkt på. Å bli headhunta er craazy! Og hvor ofte skjer dèt? En stor dør lukkes, hundre dører åpnes. Men skal man velge trygg "2. valgsjobb" eller utrygg drømmejobb?

Noen fortalte meg en gang at jeg hadde mistet meg selv. Og jeg gjorde kanskje det. For den følelsen jeg nå går rundt med er en følelse jeg ikke har følt på lenge. Jeg er lykkelig og jeg er Marita. Jeg er med folk som gjør meg glad og som har en god innflytelse på meg. De som saboterer, rakker ned på ting og er negative, -holder jeg meg unna. Ingen skal få ødelegge dette som jeg har lett etter siden jeg var elleve år gammel. Stayin' with my happy place! Se på hvor jeg var og grunnen til tilstanden, og lær av den. Å miste seg selv er lettere enn man skulle tro, om man møter på de "rette" menneskene.

Jeg får ofte latterkramper, istedet for krampegråt. Jeg begynner plutselig å le under personal -og avdelingsmøter og ødelegger de totalt med å forstyrre med lattertårer. Jeg ler under en seriøs samtale med en venn eller med kollegaer, og jeg har ingen god grunn til det. Happiness just happens! Men å få vite under et møte at vi skal ha fellessamling i barnehagen, og de voksen skal ha skuespill foran barna, hvorav Marita har fått utdelt rollen som Albert Åberg hjelper ikke på det seriøse humøret.

- Pappa! Pappa! Jeg må tisse!
- Potta står under senga.

Thank you so fucking much, til forfatteren av denne boka.

Autopilot

2009-08-14T11:46:00.000-07:00

Leilighetskontrakt går ut.

Jobbkontrakt går ut.

Singel.

MÅ flytte.

Sommerferie.

..Ingen ferie.

Lete panisk etter jobb.

Lete panisk etter leilighet.

Får jobb.

Får leilighet.

Får ikke leiligheten allikevel.

Jo, får visst leiligheten.

Flytte flytte flytte.

Første jobbdag.

Jobb 0700-1530 mandag-fredag.

Kurs fredag 1500-1900

Kurs lekser.

Kurs lørdag 1000-1600

Kurs lekser.

Kurs søndag 1000-1500 - Bestått eller ikke bestått?

Jobb 0700-1530 mandag-torsdag.

Kurs fredag-lørdag (overnatting)

Hjemme lørdag ettermiddag.

Feire bursdag lørdag kveld som lovet?

Uvell på søndag?

Jobb 0700-1530 mandag-fredag.

FRI LØRDAG-SØNDAG!? PLEASE!? MAKE IT HAPPEN!

Dette ble inget givende blogginnlegg, ganske enkelt fordi jeg er i levende koma og gjør alt på autopilot. Nå skal jeg spise.. eller noe. Tror jeg. Øøh..

Bleier, snørr og skolisser.

2009-08-10T08:11:00.000-07:00

Okei, så skolissene er "so last year", men borrelåsene er ikke så gode å ha med å gjøre de heller når du skal sette på 12 sko samtidig, uten at en begynner å sutre. -Som forøvrig smitter over på alle de andre, og da er man igang.

Jeg hadde det kos på ny jobb. Jeg har en kusine på tre år, og om du da kloner kusinen min med 14 stk, så blir egentlig hverdagen utrolig morsom. Det er 14 ganger mer barnelatter, grimaser og utrykk. Det er 14 ganger mer babling du må late som du forstår og 14 ganger mer klemmer. På den andre siden er det også 14 ganger ekstra med bæsjebleier, gråting, snørring og påkledning. Det er større sjanser for at det blir kræsjing i vegger, i hverandre eller i bordhjørner. Og ikke minst større sjanser for hårtap etter lugging, utbrenthet på arbeidsplassen og at du tar med deg jobben hjem. -"Nemmen! Har du lagd miiiddaag duuaaa? så fliiink! Ja, det var du! Du var suuperflink altså! Det må jeg fortelle mamma når vi ser henne!"

Det er forøvrig priceless å se en 2,5 år gammel blond krølltopp med store brune øyne, Ed Hardy trøye og Adidas bukse, reise seg opp for å stå på stolen.

- Hvor er rumpa di hen nå, Sander?
- Huh?
- Hvor er det rumpa di er?
- Dej? (Sier han spørrende mens han peker forsiktig på venstre del av rumpa)
- Ja. Og hvor skal den være?
- .. (Ser fornærmet ut og rumpa havner med et stort dunk ned på barnestolen igjen).

Eller når en annen søtis sitter ved matbordet og har gravd neddi youghurten sin i en halvtime etter at den ble tom bare for å slippe å gå fra bordet.

Jeg vil bruke litt av dette innlegget til å få folk til å skjønne at det er ikke "bare-bare" å jobbe i barnehage eller "bare barnemat" å få stilling der. Ihvertfall ikke nå som det begynner å bli trangt om plassene. Jeg vil slippe å føle meg flau når jeg svarer på hva jeg driver med. Og for å slippe det, må folk skjønne hva en jobb til en barnehage-assistent utgjør for lokalsamfunnet. De fleste som har jobbet i barnehage i årevis blir ganske provoserte når de hører folk si "søk på barnehage. Der får alle jobb. Det er lett." Disse menneskene som har denne "lettvinne" innstillingen gjør som regel den dårligste jobben og blir ikke gjenansatt etter at vikariatet er omme. Disse menneskene er som oftest tenåringer og div studenter som aldri i verden orker å tørke opp gulp, avføring og andre kroppsvæsker. De har ingen aning om hva de begir seg ut på, og tror at de skal få kose på små dukker hele dagen og leke idyllisk familie som de har sett på film. Og ja, de er nydelige. De kommer med sine store øyne og englehår, og spør så klart de bare kan, om de kan få være så snill å få lov til å sitte på fanget ditt for å leke med klosser. Latter smitter over på andre, men barnelatter gjør dagen din.

Men jobben ER faktisk krevende. Du blir reservemamma for 2-3 stykker 8 timer om dagen. Og uansett hvor herlige jeg synes de er, er jeg glad for at jeg ikke tar med noen hjem etter arbeidsdagen.

Jeg vil legge til at som barnehage-ansatt er du med å utvikle de som skal leve etter oss. Høres så "far out" ut som overhode mulig, men gjør man ikke det da? Man forbereder dem på å få en god start på skolen. For tro meg, etter å ha jobbet i skole vet jeg godt at man ikke får like god oppfølging om man "detter ut" av systemet. Vi lærer dem høfflighet, respekt og hensyn. Vi hjelper dem i gang med fysisk og psykisk utvikling. Og hva slags liv får du uten en skikkelig skolegang?

Både i barnehage og barneskole har jeg blitt brukt som barnedanspedagog. Dette gjør at jeg kan yte det lille ekstra på jobb og hjelpe til litt mer enn hva barnehager er vandt med. Jeg er for mer fysisk aktivitet i barnas hverdag, og kan bidra med morsomme forslag og hjelp innen leker og dans. Ikke bare er det morsomt for barna, men det hjelper også på barnas utvikling i koordinasjon, rytmefølelse og styrke. Vi har også sett forbedringer i barnas motorikk i skolen, som tegning og farging. Mitt barnedansbidrag har også hjulpet barn som ikke er istand til å utvikle seg like fort som alle de andre. Ved dansetrening og øvelsene som har blitt gjort, kan nå også disse barna få lov til å henge med i klasserommet, i en mye større grad enn tidligere.

Endelig føler jeg at jeg bidrar med det jeg kan og at jeg er til ekstra nytte for noen. Og det er en utrolig deilig følelse. -At jeg faktisk ikke er ubrukelig.

Bare det å møte opp på jobb hver dag og møte foreldrene og barnet med et smil og et godt humør.. ALT for å få barnet til å føle seg vel, -utgjør en hel del av hvordan barnet vil være en lang stund fremover.

Jeg gikk aldri i barnehage. Modern prøvde ut utallige mange "dagmammaer" og jeg har et fåtall av gode opplevelser. Ting som skjedde som jeg aldri kommer til å glemme. Jeg fikk ingen god start på den delen av livet som ikke innholdt mamma og pappa. Og når endelig dagmamma-årene var over, ble jeg hivd videre til skolen. Jeg følte meg sjeldent trygg og tøff. Kanskje det er derfor jeg er en smånervøs personlighet i dag? Jeg prøver å få deg til å skjønne at en drit god "barnehagetante" gjør en like viktig jobb som en lærer i skolen.

Det er ikke bare en fritidsordning. Vi er opptatt av å undervise.

Careface

2009-08-03T15:11:00.000-07:00

Etter mange år med "ups and downs" har jeg prøvd å innse at det ikke nytter å leve opp til alle du møter på livets landevei. (Ja, den var litt dyp. Men jeg er litt "der" nå).

Man blir helt ko-ko av det. Og ikke ko-ko på den gode måten. Man blir en nikkedukke som gjør alt andre ber deg om å gjøre, eller prøver å leve opp til det inntrykket du føler noen har av deg.
"Kle deg bedre!" - "Ja, såklart. I'm right on it!"
"Heng med de menneskene jeg henger med!" - "Jada. Tilpasser meg alle jeg!"
"Ikke grin. Da er du svak." - "Neida.. jeg er sjeldent.. lei meg jeg.. såå.."

Men sannheten er at jeg ikke trives med puppa under haka og høye støvletter. Jeg klarer ikke tilpasse meg mennesker jeg ikke kan fordra, og i motsetning til noen så er jeg faktisk menneskelig og gråter når jeg opplever noe trist. Jeg vil være Marita. Jeg vil ikke være Jessica Biel, og jeg vil ikke være død, kald og utrykksløs. Jeg kan ikke være din marionette. Ikke din Pinocchio.

Jeg er så lei av å leke og late som. Og de øyeblikkene jeg bare kan være meg og være ekte har jeg det kjempe deilig. Desverre er det som oftest når jeg er alene. Da kan jeg sitte opp-ned i eggestolen min, synge høyt, ha joggebuksa langt nedpå hoftene med Michael Jackson trøye over, lage grimaser i speilet og fortelle dårlige vitser. -Det er forvirrende når dere sier det er OK eller søtt at det er en del av meg, for så å be meg om å forandre det en uke etterpå. Hvem vil dere jeg skal være?

Ting du og dere trolig aldri fikk sjansen til å vite om meg, fordi dere aldri spurte:

-Jeg kan feste. Men fester helst hjemme hos noen.

-Jeg setter ikke pris på at kvaliteten på et forhold -vennskap eller kjærlighet- skal avgjøres på om jeg liker å ta meg en pils eller ikke, så lenge jeg ikke hindrer deg i å åpne en boks. Jeg driter i hva duu gjør. Bare du, som en av mine nærmeste klarer å respektere at jeg helst står over.

- Jeg liker å bli invitert, selvom du vet at jeg trolig takker pent nei. Kanskje jeg overrasker en dag og sier ja?

- Jeg er egentlig et veldig sosialt menneske. Men du lot meg aldri være det. Enda jeg sa at jeg ikke trivdes med å sitte hjemme alene.

- De siste årene har jeg grått. Mye.

- En av de første gangene jeg følte meg som en flink pike, var da jeg ikke hylgråt i begravelsen til farfar da jeg var liten jente. Da fikk jeg skryt fordi jeg holdt hikstene og hulkene tilbake.

- Du har gjort at jeg tror det er feil av meg å gråte, bare fordi du selv ikke har taklet å se meg trist.

- Når noen går bak ryggen min, lyver til meg eller oppfører seg som umenneskelige drittsekker mht. til meg --tror jeg at jeg fortjener det og prøver å bli et enda bedre menneske, når disse personene egentlig ikke engang er verdt energien min.

- Jeg har selvinnsikt. Det har ikke du.

- Jeg er selvironisk. I massevis. Det er ikke du.

- Jeg eier stolthet, men er ikke egoistisk.

- Jeg elsker å få folk til å le. Men le foran meg. Ikke bak meg.

- Jeg er et tøffere menneske enn du tror. Du tar meg ikke ned med deg såå lett. Jeg har det dritbra, og her oppe blir jeg.

- Jeg lyver ikke. Jeg leker ikke.

- Jeg er en unge når jeg vil, men klarer å oppføre meg modent når det trengs og er riktig. Når vokser DU opp?

- Jeg er ikke dum. Ikke prøv å overbevise om at jeg er det. Du vil ikke klare det lenger.

Fra nå av, driter jeg i hva dere synes. Dere har visst hvem jeg har vært i åresvis, men har ikke hatt "guts" nok til å kjenne meg.

Hei, jeg er Marita. Hvem er du?

20 grunner til å være lav!

2009-08-03T10:40:00.000-07:00

- Du kan handle klær på barneavdelingen

- Ingen bukse er for kort!

- Du trenger aldri å bøye deg for noen

- Du ser aldri ned på noen

- Du får utrolig god spenst!! (ettersom du må hoppe opp for å nå ting hele tida)

- Du sparer solkrem

- En dobbelseng virker som et himmelrike

- Du vinner alltid i gjemsel

- Du får aldri kul i panna etter å ha gått på dørkarmen

- Folk deler gjerne seng, baksete osv. med deg fordi du tar liten plass

- Du slipper at folk ser opp i neseborene dine..

- Vil du være høyere en dag, tar du på platåsko!!

- Du har ALLTID god plass til føtter når du sitter på tog, fly, bil, kino osv.

- Du kan faktisk svinge på føttene når du sitter på en vanlig stol

- Er du litt for full, kan enhver hive deg på skuldra og få deg hjem

- Mens en lang person tar 130 skritt tar du 280! Konklusjon: Du er alltid bedre trent!

- Alt som er smått bli assosiert med fine ting (uskyldig,søt,osv.) En fin fasade å leve bak.

- En 2-seter er stor nok å ligge på..

- Du skaller aldri oppi taket når du kjøre på en humpete vei.

- Du har ikke så stor fallhøyde, altså: Det gjør ikke så vondt når du ramler på rompa.

Jeg kaller bildet: "For lav apekatt"

2009 er nye 1960

2009-07-25T10:56:00.000-07:00

Jeg har snakket med flere venner om dette. Og jeg blir både frustrert og lei meg på deres vegne. En venn av meg har i lang tid hatt veldig lyst på en ledig arbeidstilling på Elkjøp. En helt ordinær stilling, ordinær lønn og ordinære arbeidstider. CV og søknad er sendt inn. En CV som trolig er bedre enn mine andre bekjente sine. Den ville imponert hver en leser. De ville ringt denne personen og vært kjempe interessert i å ha han som kollega både pga hans utdanning, personlighet, utstråling og hans service-innstilling. Men han fikk aldri den telefonen eller det tilbudet. For nederst på søknaden står det "Takk for oppmerksomheten. Ring meg gjerne. Med vennlig hilsen Muhammed".

Jeg trodde vi var over dette for lengst. Jeg har hatt kollegaer som har vært vanskelig å arbeide med pga kommunikasjonsproblemer (språkvansker), og jeg skjønner at det kan bli et hardt arbeidsforhold pga dette. - Selvom noen ikke kan kommunisere like lett som nordmann til nordmann, så kan de da være mer varme, gode og gladere enn de fleste norske, kalde, sure sjefer. og en når vedkommende nesten er mer norsk enn meg selv, men hans navn hindrer han i å gjøre det han ønsker, synes jeg folk må begynne å tenke med riktig ende av kroppen.

En annen bekjent prøvde å sende inn 2 forskjellige jobbsøknader til samme stilling. Den søknaden med et typisk norsk navn, var dårligere enn søknaden med hans eget utenlandske navn. Du kan jo gjette hvem av navnene de var interessert i og ringte opp igjen.

Du har også den andre idiotiske versjonen, der du snakker med daglige leder på telefonen, og du er jævlig interessant kandidat for jobben, helt til du møter opp personlig for intervju, og de ser at du er av utenlandsk opprinnelse. Jeg synes det er helt sykt. For alt de vet, kan personen være født og oppvokst i Norge, og kunne mer norsk historie enn det de noen gang har kunnet.

Ikke døm, og ikke "gre alle under èn kam", for denne personen er en av de snilleste, oppegående menneskene jeg vet om.

Ønskeliste på komæændo

2009-07-10T11:04:00.000-07:00

Atte.. jeg leste en artikkel i et slikt et blad en gang, at man aldri skal si "vet ikke" når noen spør om hva du ønsker deg til bursdagen. Ikke hvis du ønsker et ryddig hjem. Da vil du bare ende opp med en masse greier som du eeegentlig ikke trenger eller ønsker, mange senterbesøk fordi du må bytte halvparten og sist men ikke minst: hundre kjøkkenmaskiner og kindereggfigurer du må ta frem når du får besøk av giveren for å vise at du setter pris på gaven.

Så, da får jeg vel lage en ønskeliste da. Uansett hvor stor skykdfølelse jeg får, og hvor pinlig jeg synes det er å ønske meg noe. Fordi.. ny crib - ny sjanse til å holde det allright. (Jeg har fucka det opp de 2 andre gangene).

Rubiks kube - Ja, jeg vil faktisk prøve meg på en slik en, til jeg blir rød i trynet av forbannelse.
Isadora Mineral Kabuki Brush - Den som er rosa. Stor eller lita, det er det samme. Den er søt! Tru det eller ei, men Marita er jentete hun også.
Strandarmbånd - Du vet.. sånne fletta med skjell i osv. Sånne som gjerne må knyyytes på, og klippes opp om man skal ha de av. I wear'em all life long!
Michael "King" Jackson poster - Gjerne en "abstrakt" poster, så den kan henges opp som "kunst". Jee, du skjønner greia..?
Michael "King" Jackson t-shirt - Jeg vet du har skills på å mekke sjæl.
Veggpynt - Bilde, poster..eeh.. Ja.. ting som viser noe av personligheten min hadde vært superfett!
Kubbelysdekorasjon - Denne er jeg blank på når det kommer til forklaring. Sorry.
Sånne fletta oppbevaringskurver o.l - Har for mye håstrikker, spenner, perler og dill dall som flyter rundt.
En potteblomst -
En sånn fake blomst med lang stilk som jeg kan stikke oppi en høy vase - Eller sånn bambusplante fra IKEA

Noe hjemmelagd og en klem! I salut you.

Michael went too soon.

2009-06-28T17:02:00.000-07:00

..Så dro han fra oss.

Her sitter jeg igjen med sju album, fem dvdskiver, et sengetøy, en utlest selvbiografi og en trist VG-artikkel som enda ikke har gått opp for meg. Og spekulasjonene er mange. Har helt siden jeg var liten gruet meg til dagen da han skulle stikke, men da dagen kom -reagerte jeg skummelt likegyldig. Jeg har slått meg til ro med at jeg ikke har begynt å tro det enda, og at tårene kommer siden. Akkurat nå orker jeg ikke høre på media. Første jeg hørte den dagen var nyhetssendingen på TV2 hvor de ENDA fokuserte på operasjoner og rettsaker, og ikke hva han har oppnådd. Tvn har ikke stått på, de siste 2 døgnene.

Det er vel da ingen overraskelse for deg at jeg var et stort Jackson-fan, helt siden starten av barneskolen. Joakim hadde med seg sin lilla Discman med albumet Dangerous i, og introduserte meg for sangen med samme navn. Etter den dagen var jeg hekta og småbetatt av den heftige stemmen. Jeg kom i fare for å se Thriller på MTV ved et uhell i veldig ung alder, og har siden da vært smånervøs for å se den igjen uten å lukke igjen det ene øyet og titte igjennom fingrene med det andre. Nesten som når man så Jurassic Park klokka 00.00 om natten som barneskoleelev.

Jeg husker jeg pleide å gjemme meg på badet, og prøve (uten hell) å krølle til det glatte håret mitt, og legge en liten korketrekker-krøll over ansiktet. Jeg hadde på en usynelig hatt og teipet plaster rundt et par fingre. Så danset jeg og sang Billie Jean over baderomsflisene. Kristian, -nabogutten danset alltid for meg. Han var fan før jeg ble. Jeg ga utrykk for at jeg synes dansen hans var småteit, og skjønte ikke hvorfor han absolutt måtte gå bakover på den måten, med hånden på juvelene. Jeg øvde selv på moonwalken da ingen så på. Men hikstene mellom sanglinjene fikk jeg aldri til.

26. Juni 09 satt jeg på Michael-filmene jeg har hatt liggendes en stund, og så en etter en. Jeg konkluderte med meg selv at han ikke hadde det bra på slutten. Man ser at han var et forvirret menneske som ble jaget av media. Intervjuer og bilder som viser noe helt annet enn den entertaineren han var, men hvor fokuset lå på barna hans, vitiligo-sykdom eller ikke vitiligo-sykdom, rettsakoppfølging og sist men ikke minst; nesa.

På jobben samme dag overhørte jeg en gjeng ved resepsjonen som presterer å si "Næsj? Er Michael Jackson død? Ja, kanskje ikke så rart.. Bare se på nesa hans og hvordan han så ut." Jeg sier som en venninne: Når det er så mange muskler, er det ikke plass til så mye annet.

Da dvd'n kom til sangen "Childhood", blir jeg overrasket over hvorfor folk ikke klarte å se hva problemet hans var. "Have you seen my childhood?". Han hadde aldri noen. Hver dag etter skolen ble han tvunget til å dra til studioet for å spille inn låter. Han fikk aldri være et barn. Han ønsket aldri bli voksen før han måtte. Men det valget var ikke hans. -trodde han. Da Jackson Five byttet navn til The Jacksons, og dro på turnè i USA, så han på at faren tok til seg guttegruppas groupier, mens moren satt alene hjemme og var fullt klar over hva han drev med, men ikke turte å gjøre noe med det. Michael selv, ble presset på groupier da han ankom hotellet de lå på. Han ville ikke gjøre noe. Han brukte natten til å prate ut med dem om det han hadde i hodet.

Som mange andre ungdommer, har han hatt komplekser for utseende store deler av livet sitt. -lenge før han startet med operasjoner (nei, skal ikke gå innpå den der). Hans egen far slang stygge kommentarer som gikk på det personlige og på hans yttre. Han har ikke kalt sin far for pappa, siden.

Selv har jeg sagt at jeg ikke fokuserer så mye på Michael Jackson som person, hva han er skyldig i eller ikke, hvordan han ser ut eller har forandret seg. Poenget er at han lagde helt SINNSYK musikk. Som danser og musiker er han fremdeles et stort forbilde for meg, og han har gitt meg mange låter å danse til, mange moves å etterligne, og har gitt meg mye lærdom i hvordan man skal te seg på en scene.

Jeg kan skrive i en evighet, men det ville tatt meg flere døgn.

Jeg kan avslutte med å si at jeg tror han i det minste har fått fred og ro -at last.

Dance-Tribute to Michael Jackson - NEXT!

Rest In Peace, Michael Jackson.

Siss-ØL tjue-ein år!

2009-06-28T16:23:00.000-07:00

Så ble Sissel gammel frøken også. 23. Juni for å være eksakt!

Gud, vi blir alle gamle tanter i løpet av årets ende.

Jeg ble kjent med Sissel-Kjære første året på videregående. Vi ble venner første dagen faktisk. Jeg satt på den høyre enden av den lange skrivebordspulten. Jeg følte jeg ble mer og mer nervøs for hver elev som kom inn i klasserommet, da hver enkelt gikk til hver sin gjeng som de kjente fra før av. Selv satt jeg der helt alene og kjente ingen. Så kom det ei pike inn med lange lyse lokker, og med et smil klistret på munnen. Samme smilet som tilhører i-godt-humør-etter-et-par-drinker-smilet. Ikke småbrisen denne skoledagen altså, men smilet er like søtt. Du kjente heller ingen der. Vi kan kalle det en connection, rett og slett. Etter et par timer i klasserommet fikk vi slutte for dagen, og vi valgte å gå en tur rundt i Oslo, for å bli skikkelig kjent med skoleområdet. -for skolegården vår jo var et par trikkeskinner.

- Røyker du? Ikke jeg heller.

- Drikker du? Ikke jeg heller.

- Vet du hvor vi er hen? Ikke jeg heller.

Her prøver jeg å gjøre et godt inntrykk, også møter vi på mamma. Herlig. Ei lita hyperaktiv apekatt som er alt for interessert i hva du heter, hva du driver med og hvor vi skal. Vi sa adjø-adjø og gikk hvert til vårt. Jeg fikk en venn første dagen på et helt nytt sted i en skummel gate. Jeg var i ekstase og gledet meg til skolen startet skikkelig! Dette skulle ikke vare lenge. På tre år gikkv i to igjennom mye rart. Skolen viste seg å være mye tøffere enn vi trodde. Var bokstavelig talt almennfag på dagen og dans+drama på ettermiddagen og kvelden. Med intense lærere og 10 timer dans i uken, flere timer sammenhengende uten pause. Privatskole er visst ikke for alle. Noen surfet seg igjennom norsklærere, reiseliv-oppgaver og matte med rektor, enten ved hardt arbeid eller smisking. (les: juksing). Du var så absolutt hardtarbeidene, spesielt da stresset ble stort. Du har aldri vært en rævslikker. Vi kjenner deg som hun på bakerste rad som rekker opp hånden og roper ut med bariton-stemme "Heeeeeei-heeei..!? Høør nå heeer..!". Når sinnet ditt begynte å koke etter en håpløs uttalelse fra en klasseforstander, og nesen begynner å fosse, må jeg innrømme at du var mer underholdene, enn skremmende. Men å le mens du ber sjelvende og forbanna om papir, er ikke det jeg følte var riktig akkurat da. Men du var ikke bare Sissel den tempramentfulle, men også hun som tok en grand-chetè og landet på hiphop-stumpen, første dansetimen. Desverre var du den eneste som tok det med en stor latter. Du er Sisselen som er lojal, har mange venner og store dådyrøyne. Du er piken som kler Converse-sko og får betennelse i legga om du hopper for mye i dem. Men fordi Converse-skoene dine er verdt å hoppe i, gjør du det allikevel.

Du har alltid vært der for meg de årene vi har kjent hverandre. Har vært rart å ikke se hverandre hver dag, etter at vi sluttet på skolen. Vi var som erteris, Pompel og Pilt, Karius og Baktus. (Jeg skrev feil første gangen og skrev faktisk Pult og Bakrus). En sa en gang at de vennene man har igjennom videregående, har man for alltid. Og det håper jeg virkelig er fakta not fiction. Som jeg sa til deg; dette kan være den siste bursdagen. Vi trenger ikke bli eldre en dette! Vi har såvidt blitt kvitt puberteten når vi havner i overgangsalderen. Hormoner all the way.

Jeg håper du hadde en fin bursdag med båltenning og kjærlighet. -Og store dyre pakker!

Årets hint: Kommer når du minst aner det.

Nå kan du lure nå! BOW-CHICKA BOW WOOOW!

Gratulerer med 21 årsdagen som var, frk. Sissel!

Store klemmer fra Ma(d)drita <3

BBQ

2009-06-17T01:15:00.000-07:00

Beste minigrillfest noen sinne.. Næææt!

Etter en lang og tung arbeidsdag, møttes jeg og Karianne på Kiwi-Lørenskog ved hennes hvite lille bil. Vi guidet oss hjem og fikk bevist for oss selv at, JA -kvinnfolk kan ikke forskjell på høyre og venstre. Men vi klarte oss fint med tydelig peking på hvor vi skulle.

Vel hjemme hos meg, hentet vi minigrill, pølser, lomper, fyrstikker, ketchup, sennep, saks, gaffel, søppelpose og et teppe. Og etter at vi hadde tuslet rundt oss selv fordi vi mente vi hadde glemt noe, i ca 30 min, gikk vi ut på stranda, også kalt "HAGEN MIN". -Vi glemte forresten drikke.

Feil nr 1: Vi la ut teppe, tok av oss skoene og satt oss ned. Foran oss hadde vi en innpakket minigrill. Vi gjorde det så enkelt som mulig, tok av plastikken og tente på. Etter noen minutter kunne vi så absolutt ikke skjønne hvorfor hele dritten begynte å ta fyr. Er logisk nå i etterkant at papp er brennmateriale. Da må jeg legge til at DETTE VET VI JO. Men vi var ærlig talt ikke helt i siget, denne dagen. I en fart tok Karianne gaffelen og brøt opp hele pappen og kastet den bort fra grillen, før hele stranda tok fyr.

Feil nr 2: Vi er skrubbsultene og klarer ikke vente. VI VET AT MAN SKAL vente til flammene har gitt seg og kullet har blitt gråaktig. Men er man sultene så er man sultene. Vi hiver på 4 stk med en gang, og de var kølsvarte på 2 sekunder.

Feil nr 3: Vi satt grillen i nedoverbakke. Samtlige pølser ramlet av og ble marinert i sand. Et par lomper fikk også smaken av gress og gjess-poop, da vi ikke klarte holde dem på plass i posen.

Feil nr 4: Sjekk værmeldingen. Lite ante vi om de svarte skyene som nærmet seg. Eller.. jo det gjorde vi, men de var iiikke farliige.. neiiii, det var de iikkeee. Så stae som vi var, fortsatte vi å grille til vi var mette. Klarer 3 unger i 1. klasse å bade, skulle da vi klare å spise pølser i regnet.

Feil nr 5: No drinks. Etter et par helt svarte pølser som smaker aske, så frister det med et glass drikke, for å si det slik. Heldigvis tar det oss 15 sekunder å hente, så vi tok det ikke så hardt.

Konklusjon: Etter at vi hadde fått nok, begynte vi å pakke sammen. Helte litervis med vann på grillen for å slukke den. Vi fant en søppelbøtte på stranden og tenkte; shit au. Vi merket fort om det begynte å brenne i søppeldunken eller ei. Det fikk ikke blitt stort værre.

Helt ny FLOYD kjole. 800,-

2009-06-09T09:31:00.000-07:00

Splitter ny FLOYD kjole! 800,-

Str. S

Silkebånd som knytes på ryggen.

Hvite silketropper følger med.

Strech i stoffet på ryggen.

Har kostet 899,-

Skriv i kommentarfeltet eller send mail: maritanordahl@hotmail.com

..Eller send en sms eller ta en tlf om du har nummeret mitt.

Mange må bli dratt med i dragsuget

2009-06-02T00:45:00.000-07:00

Jeg drømte om deg i natt.

Jeg var hos deg og så på tv, bare for å fylle dagene med noe. Du virket så lykkelig og at livet ditt var givende nok til å fortsette. Du lo når noen lo. Du smilte når andre smilte. Du lyttet når andre pratet, og pratet mens andre lyttet. Du var alltid flink med ord, og klarte alltid å gjøre deg fortstått med hva som foregikk opp i hodet ditt. Selvom det var vanskelig for oss andre å gi respons på tankene dine, så forsto vi deg. Vi rundt deg var aldri like flinke med ordlegging som deg, og hadde mye av svarene oppi skallen vår, men klarte aldri få det lenger enn på tungespissen.

Da kvelden kom, var det på tide for meg å dra. Vi så frem til morgendagen. -trodde jeg. En av oss så ihvertfall lyset i enden av tunnelen. Du fulgte meg ut i gangen og ut ytterdøren. Du ga meg et av dine brede smil og et "Ha det bra!" i det jeg snudde ryggen til deg og gikk. Et eller annet fortalte meg at det brede gliset fort ble mindre og mindre. Jeg klarte å oppholde deg i et par timer. Nå var du ensom igjen. Du lukket døren forsiktig igjen, og for første gang hørte jeg ikke noe dørsmell. Lyden jeg hørte, ga meg en trist informasjon når jeg tenkte i ettertid. En trist avskjed og en lukket dør som ropte "Ikke dra. Jeg har ingenting å ta meg til lenger." Uansett ville jeg ikke trenge meg mere på, og fortsatte ned til t-banen for å komme meg hjem.

Da jeg hadde kommet 7 minutter ned i gata, ringte telefonen min. Det tok tid før jeg fikk den opp av lomma og tuklet mye før jeg fikk trykket på svar-knappen. Jeg så at det var du som ringte, og svarte med et "Hei..?" og et smil lyste opp ansiktet mitt. Jeg ventet lenge på respons, men jeg hørte ingenting. Ikke en hilsen, ikke "du glemte filmen din!", ikke engang et snufs. Etter 15 sekunder ble telefonsamtalen enten brutt eller så la du på. Jeg prøvde ringe opp igjen, men ingen tok telefonen. Jeg prøvde ringe en gang til, mens smilet mitt sakte men sikkert ble borte.

Mens jeg ventet på svar, begynte jeg å bevege meg mot leiligheten din igjen. Etter tredje ringeforsøk begynte jeg å småløpe. Jeg løp bort til inngangen din, og av ren høflighet prøvde jeg først å ringe på. Ikke èn gang, men to... tre ganger. Til slutt fikk magefølelsen min nok, og jeg braste inn i en fart jeg ikke hadde kontroll over, og snublet i et par sko. Dette stusset jeg over, da jeg skjønte for lenge siden at du var en person som likte orden. Da jeg så meg rundt mens jeg trasket forsiktig inn i leiligheten så jeg ikke bare et par sko. En lampe lå på gulvet, colaglassene våre fra tidligere på kvelden var veltet og et var knust. Jeg hoppet over ting på stuegulvet som ikke hadde noe på gulvet å gjøre, for å komme meg frem til hvor enn du befant deg. Jeg ropte navnet ditt med en redd og sjelvende stemme.

Jeg gikk inn på badet, og fant deg liggende på gulvet..

Aldri før har jeg vært så redd. Da jeg tenkte det aller værste og det mest sannsynlige gikk livet mitt i reprise. Ikke livet mitt, -men alle de gode tingene som har skjedd meg. Du var med i samtlige reprisebilder. Da du smilte til meg, lo med meg, du snakket med meg som om jeg var den i verden du kunne stole mest på, og det satt jeg så utrolig mye pris på. Du var en enestående person som hadde så utrolig mye bra i vente. Du hadde kommet deg igjennom så mye vondt, men bildet jeg nå sto og så på viste meg at du hadde gitt opp. Denne tanken gjorde meg forbanna.

Hvordan kunne du gjøre noe sånt? Livet ditt som gir så mye til andre mennesker? Hva skal de gjøre uten deg? Øynene dine så rett inn i sjela til personen du holdt øyekontakt med. Hva vil denne personen gjøre når han eller hun ikke lenger blir sett eller hørt av deg? For en eller fler, så ER du deres Verden. Hva gjør de når deres Verden faller bort under føttene deres?

Hva var det du prøvde å unnslippe? Før var du den sterkeste personen jeg visste om. Du var en klippe. Hva var det som spiste deg sånn opp innenfra? Tenk om du hadde ventet èn dag før du gjorde denne håpløse avslutningen. -tenk om du hadde funnet ut av livet i morgen. Hadde hjertet og vettet ditt fremdeles fungert, så ville du nok angret. Hvem ringer jeg? Søsteren din? Bestevennen din? Din mor? Dette vil ikke bare ødelegge livet for den innerste sirkelen din, men de ti neste sirklene også. Bekjente, klassekamerater, venner av venner av deg. Jeg skjønner at du ikke tenkte klart. Du er bare menneskelig. Men fy, hvor sint jeg innerst inne var, da jeg så deg ligge helt stille og frossent på de kremfargede baderomsflisene. Du har bare levd 1/4 av livet ditt. Hvordan kunne du vite at de neste delene av livet skulle være så fæle, at du ikke orket mer? Jeg tror ikke du visste hvor mange som sendte deg en tanke hver eneste dag.

Du var helt fantastisk. Du var som en eksotisk G.I JOE-dukke med egene meninger. Du ble respektert av de rundt deg, og nå som du er borte, vil de miste en stor del av livet sitt. Du visste ikke hva som skjer imorgen. Eller neste uke.. Kanskje du hadde vunnet i Lotto. Kanskje du hadde fått et kjærlighetsbrev i posten. Kanskje du plutselig hadde funnet meningen med livet ditt?

.... Jeg ser en tåre renne nedover kinnet ditt. Jeg bøyde meg sakte ned og tørket den bort. "Du skal ikke gråte mer. Det har du selv bestemt og avsluttet" tenkte jeg. Det kom enda en tåre, og jeg satt meg selv ned og holdt rundt deg. Det var da jeg kjente at du klemte tilbake. Og du klemte meg hardt. Jeg hylgrein av glede og ga ikke slipp på deg. Der satt vi hele natten. Ikke et ord ble sagt. Jeg visste hva du tenkte. -Og du er det sterkeste mennesket jeg vet om.

17. mai & litt til

2009-05-20T02:08:00.000-07:00

Gratulerer med en overstått bursdag, kjære Norge. Og jeg kunne også ha sagt "Gratulerer med Grand Prix pokalen, utti Russland", men det gidder jeg ikke.

Jeg kom meg ut av døra da klokken var 1210, etter en drøy time med rettetang vs. krøller-irritasjon. Da ble jeg kjørt til Rud Barneskole for å få med meg litt action. Men da var alt pakket sammen, og jeg frøys raua av meg. Fant fort ut at strømpebukse, shorts og en stor hvit trøye ikke holdt noe særlig på varmen.. Jeg var litt hobbyfotograf for småbarna i familien, også var jeg på vei til farmor hvor tv, mat og varme ventet på meg. Med meg, var min kusine på 6 år, som begynte å bli greit lei 17. mai også. I bunad siden klokka 0900! På veien hjem, flettet jeg en blomsterkrans og satte den på hodet hennes. Gjorde hennes mor utrolig lykkelig. - Enda en kveld hvor hun måtte prøve å dusje ut knæsj-gul pollen ut av håret.

Med bouncene krøller med plastikkblomst i, gikk jeg varmen og et enkelt koltbord i møte. Jeg spiste til jeg var stappa, og valgte å ta på meg et lite oppdrag enda jeg var frossen. Ned til Lillestrøm på Tivoli, med vesla! Og det gjorde vi. Etter et par timer var hun utslått, og halvsov i karusselene. Kan også nevne at jeg fortsatte å være i Lillestrøm etter at frøkna ble hentet. Hilste på noen folk, og satt meg ned på en kafè/resturant på torvet, med Trine, Marianne og Stian. Det var kjempemoro så lenge det varte! Is og glasscola! Dro fort hjem da sola ble borte.

Så nå sitter jeg her med halsvondt, slim i halsen og ekkel hoste. Slår aldri feil; jeg får alltid sommer-moduset for tidlig.

...I det siste har jeg skrevet om ting jeg irriterer meg eller som jeg synes er provoserende. Og nå skal jeg nevne det for siste gang: Det heter slank. Ikke tynn! Jeg er så luta lei av folk som ikke skjønner at å si "Du må spise mer" betyr det samme som å si "Du må spise mindre". Ville du gått bort til en tykk person og bedt vedkommende om å kutte ned på matvanene?

Når skal folk forstå at alle kommer i forskjellige størrelser? Tenk om person du sier "Du må spise mer" til, er fullstendig klar over sin egen vekt og utseende og har komplekser for dette, og gang på gang blir tråkket på og mint på at "Ja, sånn her ser du ut, bare så du er klar over det". - "Åh, du er tynn!!" er ikke nødvendidgvis et kompliment. Men folk klarer ikke se det fordi det er veldig mye fokus på de som trenger å gå NED i vekt og ikke omvendt.

Jeg har store deler av livet mitt prøvd å gå opp i vekt. Jeg er petit. Og sånn er det bare. Og sånn har det alltid vært. Selvom jeg hadde satt pris på litt mer kjøtt på kroppen, så trives jeg någenlunde med hvordan jeg ser ut, og jeg jobber fortsatt med å godta dette.

Jeg ser ikke sykelig ut, jeg er bare "hu lille". Og viktigst av alt: Du kjenner ikke livsstilen min godt nok til å uttale deg om saken. Du vet ikke hvor mye jeg får i meg iløpet av en dag. La kommentarene ligge.

Hvert øre teller for frk. fattig

2009-05-06T00:17:00.000-07:00

Nærmest ubrukte sko fra inn -0g utland. Str. 36

Sorte skinnsko med en sløyfe på utsiden.

Brukt 2-3 ganger. Relativt høye med solid skohel: 200,-

Blå pumps fra Ellos.

Relativt høye, passer bra for de med høy vrist og smale føtter. Brukt 1 gang. Små i str: 150,-

Sommersko fra Frankrike.

Såle/skohel av tre, hvit stoff med grønne og gule nyanser. Gullfarget spenne. Også relativt høye. Brukt 2-3 ganger: 150,-

Lysebrune/beige Golf Coast sko

med gullfarget spenne og brunt mønster. Passer bra til smale føtter. Brukt 1 gang: 150,-

Ta kontakt for mer beskrivelse eller fler bilder. Bud tas gjerne i mot, og det er lov å prøve seg på pruting. Skoene skal bort! :)

Herremann søker Ms. Love

2009-05-04T08:01:00.000-07:00

Dette er Selveste Anders Hagberg.

Han er et 87-barn som sverget sin skolegang til sin store lyse skinnsekk, som ikke ble tagget på før slutten av barneskolen.

Anders søker kjærligheten. Og nå tenker du kanskje; "Stakkarslig type" eller "Dra ut å møt folk". Men nei, Hagberg er rett og slett en slik person som fortjener litt ekstra oppmerksomhet for alt strevet. Hans gode egenskaper og personlighet må spres ut i verden like fort som svinesnørra gjør per dags dato. Og det er nettopp det jeg skal gjøre. Nå skal jeg herved nyse deg i trynet:

Anders er Rælingsgutt, men er relativt kjent i andre deler av verden også. Hans sosiale liv har desverre blitt hindret i det siste av ekstremt mye jobbing som daglig leder. Jepp, daglig leder i en alder av 21. Han leter etter en som kan hjelpe han med å koble av fra arbeidslivet.

Anders er en ekstremt snill, høflig og rolig gutt. -uten å bli for cheesy. Han har sine øyeblikk med sjarmerende "gullkorn", som fint matcher hans humor. Han liker hjemmekvelder med film og Peppes på døra, men kan fint ta seg en pils innimellom. Anders liker generelt filmer og musikk. ORDENTLIG musikk! Musikk som er verdt å høre på. Han er tidligere lokalproff i fotball og har 2 hundevovver som han er veldig glad i. De ble igjen hjemme, da han flyttet ut med en kompis.

Han vet hva han vil i livet. Kanskje ikke helt ned til den minste detalj (som hvordan sokkene skal se ut når han skal gifte seg), men han vet hvor han har seg selv og har etablert seg selv og livet, såpass godt at han ikke er en av unggutta som løper vilt rundt og ikke vet hvor underbuksene har tatt veien. Jobb, leilighet, koselig vennekrets... deg?

Du må være jordnær, til å stole på og ta vare på deg selv. Det er viktig at du er åpen om hva du tenker på, med mindre det bare er hvordan farge på rougen Lindex ikke hadde på lager denne helgen. Du kan godt være noen år yngre, men da hadde det vært jæævla fint om du hadde vært voksen for alderen. Orker ikke noe fjortis-drama. (Nei, "fjortis" er ingen alder. Det er en tilstand.)

Og husk; kjærestesjuk, -ikke verpesjuk.

Ta kontakt.

Mvh Marita

Dommerplass i Jurypanelet Of Love.

Ms. Åleskjær blir gammel kvinne

2009-04-28T10:04:00.000-07:00

Så ble Madeleiiiine Sophiiee eldre også.

Det er lenge siden jeg har sett deg, snakket med deg og fått latterkrampe med deg. Det er lenge siden jeg har sunket langt ned i togsetet på grunn av flaue høye sanger i togvognen med plastikkpose i munnen fra ei lita pike med hansker uten fingre ved siden av meg. Det er lenge siden jeg har prøvd å snakke deg i fra å sette tilbake en halvfull Litago sjokolademelk tilbake i kjøleskapet på Rimi i Oslo, fordi du ville "leve litt" før du fylte 18. Det er lenge siden jeg ble fascinert av perlene i de sorte dreadsene dine, og senere; blomsten i din rosa pannelugg. Jeg savner skoparret ditt der den venstre er sort og den høyre er rødbrun, med stripete strømpebukser oppi. Du så ut som en vakker underground-ballerina med sort strutteskjørt og med et flott "senter", turn-out og holdning. Det eneste du manglet var scullhead-hedphones og gips i tuppen av dine slitte converse sko. Jeg savner de sorte prikkene du malte på ved øynene dine, neseringen din og perioden du ville være kattepus. Virket som du ga opp da du fant ut at ekte værhår aldri ville vokse ut.

Du har møtt på utrolig mye motgang, og jeg er lei meg for at jeg aldri fikk være der for deg da du kjempet mot livets urettferdigheter. Jeg gråt for deg. Jeg hadde en tung skolegang, og selv om du kanskje ikke var klar over det, hjalp det å ha deg i español ell clasò and so on.. -ò. Det hjalp å ta følge med deg til Rimi, Kiwi, Bit eller Deli de Luca i pausen. Det var og er noe ved deg som gjør at jeg ikke føler meg alene i flamenco timene eller om du er med en hau av andre mennesker. Du var liksom så tilstede(!) og glemte meg aldri. Så, når det er sagt: Takk.

Jeg håper du har hatt 21 flotte år, så langt det har vært mulig, og at du til bursdagen din får alt du ønsker deg, som.. som...som en.. Lambi sau? Ønsker deg alt godt i verden, fordi du gir så mye uten å få det du fortjener tilbake. Og det er super synd. Fanthomas salut you.

Gratulerer masse med dagen, Ms. Madeleine Sofie Åleskjær!

Pink & purple plastic prank

2009-04-16T08:42:00.000-07:00

En ukes tid nå har jeg fulgt med på en omtalt "prank". Så når resultatet kom, satt jeg med ned i god-sofaen med Love Hearts så hardt i hånda at ingrediens-printet satt igjen på pekefingeren og satte på disse videoene. I give you: Anders & Michael, på video bar'en til høyre!

Christoffer ble bare 8 år

2009-04-06T05:21:00.000-07:00

http://www.dagbladet.no/2009/04/06/nyheter/den_ene/barn/unicef/barnemishandling/5642873/

Dette gjør at jeg koker.

Jeg har sterke meninger om svært lite, og kan bøye meg etter andres meninger og argumenter i ganske mange situasjoner og meninger. Men her tror jeg ingen kan mene noe annet enn at dette er uaktsomt drap.

Ja, vi vet at det finnes slike mennesker som mishandler barn og de får aldri straffen de fortjener. Men noe som kom ekstra overraskende og rystende på meg under denne lesingen, var at skolen ikke gjorde mer enn de gjorde. Som ansatt i skole og SFO ville slike KLARE(!!) tegn bli tatt til ledelsen og bli fulgt videre til saken hadde vært oppklart! Vi noterer "hver eneste skramme" på et barn, og informerer om skader til ledelse og hjem. Jeg blir satt ut når jeg leser:

"..Onsdag 19. januar er Christoffer tilbake på skolen. Synet som møter skolepersonalet sjokkerer dem. Det ene øyet er nesten klistret igjen. Ansiktet er kraftig opphovnet. Kontaktlæreren reagerer og kjenner på hodet hans. Det er fullt av kuler. Christoffers assistent reagerer på det samme. Men ingen av dem gjør noe med det. De slår seg til ro med at sykehuspersonalet må ha varslet barnevernet."

Videre står det: "..Mandag kommer Christoffer på skolen med nye skader. Han har så vondt at han ikke kan skrive. Han viser læreren et sår på skuldra. Det er nye hevelser og merker i hodet.Til assistenten forteller Christoffer at han fikk skadene mens han sov.— NN (stefaren, red anm.) var der. Mamma sov. Mamma ville ikke våkne, sier Christoffer. Heller ikke denne gangen varsles barnevernet."

Jeg mener ikke at skolen skal kontake barnevernet ved første blåmerke eller en kul i hodet, men det går ann å prate med resten av de ansatte om saken, si ifra til skolens ledelse, - skaff barnet hjelp, om nødvendig! Ikke ta det som en selvølge at sykepersonalet "sikkert har ordnet opp i saken"..

Det er mye annet feil og grusomt i denne saken som f.eks at det skrives at mennesker som kjente til denne gutten ENDA IKKE står opp for guttungen og forteller hva de kjente til under hendelsene, men jeg velger å reagere med frustrasjon på dette med skolens innblandelse (eller ikke stort til innblandelse i det heletatt, om du vil.)

Vi har kanskje ikke kjempeflotte lokaler, eller matservering til foresattes ønsker, men vi passer ihvertfall på at "barna våre" har det bra.

Fabolous!

2009-04-01T09:00:00.000-07:00

Dagen i dag er en av få dager som faktisk er ganske så OK. Jobben var slitsom, jeg har spist junk i hele dag, leiligheten er rotete, jeg er dødstrøtt og jeg burde dusje. Og enda føler jeg meg helt OK! Det er fantastisk. Når jeg tenker meg om, så er det nok solen som gjør det. "It's hard to feel sexy in winterclothing!" Om det hadde vært opp til meg, hadde jeg bodd ved ekvator året rundt.

Har vært flere ganger jeg har fått spørsmålet "Hva har skjedd med deg?!", hver gang årets første vårsol og varmegrader dukker opp. Jeg aner ikke hva det er, jeg bare føler meg utrolig lykkelig! Og på et eller annet vis ser jeg lys i tunnellen på hver eneste problem jeg konstant sliter med i livet mitt, eller problemene jeg alltid møter på.

I år kan jeg, tidlig på morgenen før jobb, -gå ut av min egen dør og bare legge meg ned på badestranden og ligge der å loke et par timer før jobb. Når det er -20 ute og 1 meter med snø, har det ikke fristet like mye.

Men til sommeren..

Det er ikke som promenaden på St. Tropez i Frankrike. Det er Lørenskog. It doesn't get any better then this.

Så, nå skal jeg nyte livet så lenge det går, om det så bare er for i dag, skal jeg leve någenlunde problemfritt. Om du trenger en tjeneste fra meg, så er dette tiden å benytte sjansen. Dagen i dag er usedvanlig herlig!

Hvordan merker DU på kroppen at sommeren er på vei?

Steget skulle blitt tatt for lenge siden

2009-03-15T09:18:00.000-07:00

Det burde det virkelig. Det får meg til å tenke hvor jeg hadde vært i livet om jeg hadde tatt dette steget for noen år tilbake. Levd livet slik jeg burde levd livet, da ungdomslivet startet. Det får meg VIRKELIG til å tenke. Hvem hadde vært vennene mine? Hva hadde interessene mine vært? Hvordan hadde skolen gått? Hvordan hadde mitt liv vært hittil om jeg kunne ha svart "Joda, jeg har det drit bra!" for hver gang jeg fikk spørsmålet "Står til?"....? Hadde jeg gått de 10 meterne frem og sagt noe, istedet for å bare sitte der og ikke gjøre noenting? Hvor hadde jeg da stått i livet?

Det har vært så mange "nesten". Aldri noen "fullført". -Og det irriterer meg.

Jeg bestemte meg tidlig at jeg måtte finne en måte og fikse situasjonen på, for jeg nektet å begynne å leve livet som 25 åring (Som 16 åring var 25 uendelig lenge til). 25 er 4 år til og jeg begynner å få hastverk. Så hva gjør jeg? Give a fuck og egentlig ha det dritt? Eller fortsette å prøve, og forhåpentligvis ha det utrolig fett når alt har ordnet seg? Hvor mye lenger gidder jeg sitte alene en lørdagskveld å vente på at noe skal skje? Det har blitt en livsstil. -Sitte og vente altså. Og vente.. og vente.. og vente. Jeg kjenner nesten ikke til annet i livet enn denne ventingen. Og det værste av alt er at jeg trives med det. Det føles så trygt og vite at steget vil ikke bli tatt i dag. Ikke i morgen. Ikke neste uke. Nei, Marita. Du trenger ikke gjøre drastiske forandringer i livet ditt... enda. Bare vent litt til du.

En sa til meg en gang, at når jeg fant den ene, ville alt bli bra. Men det gjorde det ikke. Dont get me wrong: å "hoppe i det" og tilbringe omtrent hver dag med denne gutten er det beste jeg noengang har gjort. Men i starten var det vanskelig å bare klare å bekymre meg for bare meg selv. Plutselig var det en person ekstra å ordne seg for. Pynte seg for. Være perfekt for. Som om ikke det å være perfekt for resten av menneskeheten var nok. Etter 2 år slapper jeg selvfølgelig mye mer av, og alt er herlig. Men om en dårlig periode dukker opp er det ikke like lett å grave seg ned og komme opp når jeg er klar for det. Reality check!

Situasjonen min har såret andre mennesker, fordi jeg ikke har klart å leve livet slik jeg vil. Man lærer vel så lenge man lever, og jeg har lært at ingen andre kan hjelpe meg enn meg selv. Jeg vet bare ikke hvordan enda. Så bare la meg vente. Som jeg pleier. Og la meg "hoppe i det" når jeg er klar. Tvang fører ikke til noe godt uansett. "Jeg sto aktivt i slalombakken da jeg var yngre, fordi jeg ble kastet ut i det. I dag rører jeg ikke et par slalom-ski.."

Om jeg ikke er verdt ventingen, er ikke situasjonen verdt det. Det handler om respekt og ta hensyn. Dette er ikke snakk om at jeg velger den grønne genseren istedet for den lilla, og at dèt er verdens undergang. Det er snakk om en hel biografi der kapittel 11-20 har tittelen: Steget som ikke ønskes å bli tatt. ......Akkurat nå!

By the way: Takk for at du ventet!

Frøken Trine 21 år

2009-02-17T10:45:00.000-08:00

Så ble vår kjære Trine gammel dame! Joda, selvom Monsterbedriften, Pochahontas og Askepott fremdeles ligger i filmhylla begynner vi faktisk å dra litt på åra. Sier seg selv når filmene viser seg å være VHS og ikke DVD eller jævla fancy Blu-Ray'er. Vi synes det å gå på Kid Interiør er jævla fett og prøver å veie det opp med å gå på Spaceworld for å kjøpe... Biefilmen.

Jeg har kjent Trine i drøye 4 år, med mindre jeg har blitt for senil til å huske eksakt. Og jeg må selv si at vi har blitt ganske så gode venner. Vesla er trolig mest kjent for å pugge Se & Hør og Her & Nå hver uke. Hvorfor bruke opp 20-30 spenn på programblad, når du kan sende en sms til Myrvold og få en full oppdatering med en mye større innlevelse enn man selv klarer å forestille seg ved å lese stoffet selv. Hun har spesialisert seg på Johnny..? Jho.. Jonnh.. fuck. DEPP! Jeg legger opp debatter, utfordringer og konkuranser om ønskelig. 175,- per kamp. Vedding pr. kamp er påbudt.

Det er nå vi ikke ønsker å bli eldre. Vi merker midtlivskrisa nærme seg fortere enn den burde og at vi får panikk for hvert år. Man tenker på hvor stor del av livet man bare har brukt til å loke rundt og ikke leve det slik man burde. Bruk tiden godt, og ikke kast bort tiden på rettetang, da sveisen er jævla allright akkurat sånn som den er!

Uansett så håper jeg at du har en flott og rolig tirsdagsbursdag, også får du ta det igjen på den utvalgte fredagen. Men pass på, we're little-people. We aint gonna handle all that alcohol, baby girl.

Gratulerer med dagen, flotte menneske!

Alle hjerters dag

2009-02-14T02:43:00.000-08:00

St. Valentines dag eller Valentines Day som de fleste kjenner det som.

Hvordan gikk Valentine fra å være en prest som viet unge forelskede par, til å bli et kjærlighethysteri blant nordmenn som skriver engelske kjærlighetsbrev til hverandre fordi å skrive på norsk høres for "teit" ut. Akkurat som "Alle hjerters dag". Neeeii, Valentines dagen er til fordi St. Valentine preste-mannen ble fengslet på grunn av ulovlig-å-gifte-bort-unge-par-under-nesen-på-en-slem-hersker-som-styrte-landet-på-den-tide-regelen. Ved å feire Valentines dagen er rett og slett for å vise vår kjærlighet til en annen og provosere denne strenge herskeren så hardt som bare mulig.

Selv har jeg aldri vært noen stor fan av Valentines dagen. Skuffelsen var like stor hvert år på barneskolen, da det ikke lå et kjærlighetskort med hjemmelaget hjerter på, på stolen min da jeg ankom skolen. Husker en gutt i klassen fikk noen venner av seg til å komme bort til meg under lunsjpausen i 4. klasse og si "Ole spør deg ass". Hvor jeg da med stor anger i etterkant, presterte å si "Eh, ja? Om han er så innmarri interessert får han være tøff nok til å spørre selv" etterfulgt av det største bitch-utrykket jeg noen gang har klart å presse frem. Løftet det ene øyebrynet så høyt jeg kunne, dyttet haken innover mot brystet og løftet venstre side av overleppa. Shitnice.

Da videregående kom, var jeg og mine relativt likegyldige til Valentines day'en, bortsett fra å bli mindre blide av å se folk som klinte offentlig og som helt tydelig klarte å vise at kisen ville få sengekos når de kom hjem og bort fra togstasjonen. Det er forøvrig ganske irriterende å være vitne til dette i nåtid også. Privatliv er privatliv. Ditt privatliv er ikke mitt privatliv, og jeg er ikke interessert i å ta del i ditt privatliv. Done, finito.

11.22: Så her sitter jeg da. Frokosten består av fettete bacon og Pepsi Max, ganske enkelt fordi jeg ikke gidder å gå innpå kjøkkenet, gå inn i kjøleskapet og fryse øre av meg før jeg finner pålegget jeg vil ha på. Straks er det shopping med brodern. Her skal det læres å handle på salg og bruke Gavekortet så effektivt og smart som mulig. Urban ut - Cubus inn. Har bedt samboer tydelig om å legge nøkkelen under den hemmelige blomsterpotta om han går ut noen sted, og at jeg vil være hjemme senere på ettermiddagen.

15.37: Brodern og jeg er hjemme. Det var ikke Daniel. Hjemme var heller ikke den jævla berømte husnøkkelen. Takk skal du faen meg ha. Valentine har hittil ikke bragt meg annet enn frostskader på fingertuppene etter telefonsamtalen jeg måtte ta for å få den madderfakhens nøkkelen der den hører hjemme, etter en 30 minutters gange fra Metrosenteret i 16 minusgrader iført Uggs og tynn skinnjakke. Patrick kom forøvrig hjem med ny Jeans, Sweatpants, hettejakke, 3 t-skjorter og magan full av burgere og luftinnholdene-utvannet Cola.

Da kvelden meldte sin ankomst dro vi til Lillestrøm, der Hr. Simen lagde Valentines middag til oss. Da Daniel gikk en tur med bikkjevovvepusen, fikk jeg streng beskjed om å sette meg i sofaen, legge et varmt teppe over meg om jeg frøys og sette på tvn hva enn jeg måtte ønske å se på. Telys ble også tent og peisen ble fyrt opp. Jeg var ikke ønsker på kjøkkenet. Middagen besto av Løvbiff, pøshe, fløtegratinerte poteter og gelè-potetmos. Etterfulgt av kaker, Cola og "Eagle Eye" i Playstationen. Jeg sovnet iløpet av sluttscenene i filmen men våknet brått av "DET VAR BRA FILM DET!" og jeg fikk en reaksjon som overhodet ikke var planlagt. "Hva skjedde!? hva skjedde?! hjem.. sove.. kake.. Zz."

Vel hjemme og varmeovnene godt plassert ved føttene: Boblejakken er fremdeles på, dratt opp etter nesa. På bordet plasserer jeg et Valentines kort, med en liten andunge som gir en fluffy bikkje søte gaver, som motiv. Its not nuch, men det var det vi ble enig om. "Faen, orker ikke noe kliss". Selv har jeg klagd over et kraftig sug jeg har hatt etter marsipankake de siste 2 ukene, og dermed fikk jeg en mellomstor KNALLrød hjerte-parsipan kake med 3 roser på og påskrevet "Be My Valentine" på. Og først når jeg skriver dette, ser jeg hvor LAME mitt kort var. Smil. Men det er ikke så alt for ille når jeg kjenner til en liten hemmelighet og kan bevise at denne kaken brukte han trolig ikke en femmer på. Men det er HELT greit, for tanken var pus!

Nå er det nerdete World Poker Tour. Drøm søtt og kos puta ekstra godt i natt.

Større åpenhet om psykiske lidelser

2009-01-05T09:27:00.000-08:00

Lettere psykiske lidelser har blitt så ekstremt utbredt de siste tiårene at de blir sett på som store folkesykdommer. Om jeg skal sette dette litt på spissen, så er vi da ikke redd for å snakke ut om forkjølelsen vi var så uheldig å bli smittet av? Selvom det ikke har gått så langt enda, så ser vi nesten på det på samme måte. Vi tar utrolig lett på det, fordi "de fleste" har faktisk en eller annen form for psykiske lidelser, om man vrir og vender på det lenge nok.

Utbrenthet, depresjoner, spiseforstyrrelser, aldersdemens, angst og fobier — psykiske lidelser kommer i mange former og symptomene kan være diffuse. Graden av plager varierer fra psykoser, som gjør det vanskelig å leve et liv utenfor en psykiatrisk institusjon, til uro eller depresjoner som tidvis gjør livet tungt å leve. Nedsatt mental helse vil, som nedsatt somatisk helse, påvirke vår hverdag og våre aktiviteter. - SSB.no

Vi jobber oss i hjel, hendelser går mer innpå oss en tidligere og noen har et sykt forhold til mat. Disse hendelsene kan være alt fra dødsfall, en dårlig karakter fordi vi har så høye forhåpninger til oss selv eller fordi noen har fortalt oss akkurat hvordan vi skal eller burde være! Men hvem er disse "noen"? Jo, -media.

Jeg er fremdeles i sjokk etter at jeg, for noen måneder siden leste den amerikanske versjonen av "Cosmopolitan". (så vidt jeg husker). Her var det side på side med artikler om hvordan du burde sitte på stranden for å ikke se "tjukk" ut, hvor det også var avbildet paparazzi fotografier av superstjerner i forskjellige positurer som viste hvordan man "kunne sitte og hvordan man IKKE kunne sitte". Slike elendige småting proppes inn i hoder til ungdommer og noen tilfeller; unge voksne og ødelegger dem litt etter litt. Dette A4 arket limes fast i bakhodet med superlim og denne veggen vil bli fylt opp med med masser av ark med negative kommentarer, artikler, tv programmer og dine egene tanker du får om deg selv hver gang du ser deg i speilet og finner nye "feil" litt etter litt. Om jeg blir deprimert over et par pupper i Se & Hør, synes jeg synd på Amerikanerne som leser sladreblad som om det skulle vært VG.

1/5 nordmenn vil til en hver tid lide av en psykisk lidelse.

Hver 4. nordmann går, eller burde gå til psykolog. Ta vare på deg selv og helsa di. Ta'ræ en velfortjent ferie. Null stress. Kutt ut kaffen.

I'm so glamorous, I piss glitter.

2008-12-21T07:31:00.000-08:00

Jeg hadde time hos gynekologen litt ut i uka for å få tatt den årlige celleprøven. Tidlig en morgen ringte de fra legens kontor for å fortelle at de hadde fått en avbestilling, og at jeg kunne komme inn tidligere, - faktisk samme morgen kl 09:30. Jeg hadde akkurat fått alle i vei til skole og jobb og klokka var allerede blitt kvart på 9. Det ville ta minst 35 minutter å kjøre til legen, så jeg hadde litt hastverk.
Som de fleste kvinner ville jeg bruke noen minutter ekstra på underlivshygiene før et besøk hos gynekologen, men denne gangen var det ganske enkelt ikke tid for en grundig rengjøring. Jeg tok derfor bare en vaskeklut som tilfeldigvis lå ved servanten på badet og vasket meg litt raskt 'der nede', slik at jeg iallfall så presentabel ut. Da jeg var ferdig, kastet jeg vaskekluten i skittentøykurven, slengte på meg klærne, hoppet inn i bilen og kjørte i ilfart til undersøkelsen.
Jeg måtte bare vente et par minutter før det var min tur til å gå inn til legen. Da jeg, som alle kvinner, hadde vært gjennom denne prosedyren flere ganger i livet, hoppet jeg vant opp på undersøkelsesbenken, tittet opp i taket og innbilte meg at jeg befant meg i Paris eller et annet sted laaaangt borte.
Legen kom inn, og jeg må jo si at jeg ble litt forbauset da han sa: "Oi da, i dag har vi virkelig anstrengt oss!". Jeg svarte ikke og sukket av lettelse da undersøkelsen var over for denne gangen.
Resten av dagen gikk som vanlig med vasking, innkjøp og matlaging.
Da skolen var slutt og min 6-årige datter lekte for seg selv, ropte hun fra badet:
"Mamma, hvor er vaskekluten min?"
Jeg sa til henne at hun kunne ta seg en ny fordi den gamle skulle vaskes. Hun svarte: "Nei mamma, - jeg må ha akkurat den som lå på servanten. Jeg hadde jo pakket inn alt glitteret mitt i den!!"

3. Advent

2008-12-14T14:02:00.000-08:00

Store ting kommer i små innpakninger

9. desember, forlot Puma oss, 18 uker gammel, ved avliving pga et kattevirus som oftest rammer rasekatter. Puma var halv Ragdoll..Den siste gangen jeg tok på henne, var da hun holdt på å falle ned fra legens stol, da hun prøvde å klatre..

Nå er jeg alene igjen. Ingen mjauing, ingen som kræsjer systemet mitt på pcn ved å hoppe på det. Jeg sitter å stirrer på et tomt klatrestativ og det er fremdeles mat i skåla. Jeg forbanner meg selv over at jeg ikke var der for henne, de siste sekundene. Men jeg klarte ikke.. Jeg vil huske henne som den nysjerrige kattungen som tuslet rundt på legekontoret. 30 min etterpå var hun ikke der med meg. For 45 min siden ante jeg fred og ingen fare. Men jeg fikk ikke medisinene jeg ville ha. -for det fantes ingen.

Istedet for å la henne gå hjemme og bli dårligere og dårligere, sa jeg at om det var små sjanser eller ingenting å gjøre, så kan dere ta henne nå med en gang. Det var en vond avgjørelse, men jeg tror det var den rette. Det viste seg at det ikke var noe å gjøre med det..Nå er det så alt for tomt her. Ikke en lyd..

I dag måtte jeg dra ut tiden på kjøpesenteret etter jobb fordi jeg ikke ville hjem. I går natt gruet jeg meg til å legge meg, fordi jeg ville ikke stå opp med mindre jeg ble vekket av mjauing som jeg pleier. Hele leiligheten er så utrolig tilpasset lille frøkna mi. Nå trenger jeg plutselig ikke lukke igjen alle dører og vinduer. Jeg måtte henge opp tråden fra persiennene. Jeg kan ha lys på bordet og planter i vinduet. Alle disse små hverdagslige tingene som konstant minner meg på det..Først NÅ har jeg skjønt hvor stille selveste stillheten faktisk er..

http://ullaogulrik.piczo.com/?g=50039395&cr=4

2. Advent

2008-12-06T16:32:00.000-08:00

Vil bare ønske alle sammen en god jul og et godt nyttår. For noen er det ikke jul før 24. For meg er det jul i slutten av november. Så det så! Kos deg med smågamle pepperkaker fra Europris, eller hjemmelagde. Mandariner og appelsiner med nelikker i, og askeladden på tvn. Tre Nøtter til Askepott og Mikkes jul på NRK1. Jan Werners julealbum og Aslins Putti Plutti Pott.

God juleklem fra meg og Puma.

No har me vaska golvet. Nei, ikke egentlig.

2008-11-30T15:21:00.000-08:00

Det skjedde noe rart noe da jeg flyttet. Jeg begynte å interessere meg for gardiner, telys og organisering. Jeg nynner når jeg lager mat, og rydder opp etter meg etterpå. Jeg synger på julesanger som om jeg er alene, helt til det går opp for meg at det faktisk er fler i rommet, og må forsvare meg ved å innrømme at jeg ter meg som en sær kattekjerring tatt ut fra Emil i Lønneberget, og at jeg er fullstendig klar over dette. Jeg snakker engasjert om hvorfor jeg setter rømmen og gulrøttene inn i øverste hylle i kjøleskapet isteden før nederste hylle, og ignorerer at andre halvpart overhode ikke virker interessert, mens han ser på Beckhams kommende lag, Milan, spille på Canal + Sport. "Helt enig" hører jeg fra stuen, og jeg fortsetter å fortelle om at den ildfaste formen og teflonpannen er satt feil i skapet, og at jeg tar meg av ryddingen av den rene oppvasken neste gang.

Jeg støvsuger konstant opp kattehår og løvblad Puma har dratt inn i stua fra yttergangen. Jeg støvsuger edderkopper og gir de et herlig hjem i støvsugerposen inntill videre. Enten dèt, eller så legger jeg en bok over dem, og venter til en annen kommer hjem og kan ta det for meg. Boken kaster jeg.

Jeg drikker fremdeles ikke kaffe, men dytter i meg Grønn te fordi det skal "rense kroppen". Og la meg si det slik. Hell ned en kopp før du legger deg, og du kommer til å pisse urter resten av natta. Skal ikke påstå at "grønn te" opplegget reddet min kulhet, men da får jeg redde meg inn ved å fortelle at har klart å drukne 2 kaktus og drepe èn regnskog-plante. - Det må vel sette en stopper for mitt husmor-rykte.

Resten av dagen bruker jeg på min Ipod, Wall-E på pcn, Photo Shop, dans og skrape opp kattedritt fra frøknas do. Enten dèt, eller at jeg forteller frekke jenter ved navn "Marita" at de kommer til å bli akkurat som meg når de blir stor, og at de da burde slutte å vokse by now.. Beware, og skaff platåsko.

Puma er hjemme!

2008-11-02T11:52:00.000-08:00

Da var Puma hentet hjem. Og hun møtte sin nye familie på selveste Halloween!

Med en gang vi åpnet transportburet, luktet hun først på gulvet, og innen 5 sekunder var hun på vei rundt dørlistene og en liten all around tour i leiligheten, stort sett uten problemer.

Hun får forøvrig ikke lov til å gå inn på toalett, da vi er redde for at vi glemmer å lukke igjen dolokket og hun vil drukne..

Pumapusen ble hentet veldig sent på kvelden. Dermed ble det fort sovetid. Hun fikk være med inn på rommet etter at vi klart hadde vist henne hvor kattedoen og matskålene var og at hun hadde vist at hun klarte å huske hvor doen var. Så fort vi skal til å legge oss gikk hun fra å være en litt småutslitt pus, klar for å legge seg, til en kitty high on speed. Hun hoppet som en gal rundt i senga etter noe som så ut til å være.. tja.. usynlig. Da vi slukket lyset ruslet hun rundt omkring på madrassen og snakket litt for seg selv. Tror kanskje det var en blanding av småskravling og gråting etter mammaen sin. Til slutt sluknet hun i armkroken min..

Den natten ble det lite søvn til tross for at hun sovnet "fort". Hun våknet relativt mye iløpet av natten og jaget etter tærne våre under dyna, og jeg hadde selfølgelig ikke ro i sjela til få sove, med tanke på at vi når som helst kunne vri oss rundt og mose pusen any second.

Den morgenen snudde jeg meg rundt etter en "SKIKKELIG GOD NATT SØVN" klokken 8 om morgenen, og så at vesla lå inntil ryggen min med alle potene i taket og småsnorket.

Etter dette har det bare gått bedre og bedre.

Mens Daniel fortsatt sov, gikk vi i stua for å spise frokost og se på tv. Og ja, hun er helt i 200 og er mer hyperaktiv enn det jeg noen gang har vært, men hun satt faktisk stille å så på tv. Eller.. storskjerm, alt ettersom.

La oss hoppe til nåtid: I dag. Den dagen i dag var nemlig morsom. Både jeg og Daniel våknet midt på natta av en forferdelig stank. Vi visste at hun luktet litt urin etter turen, men hadde ikke hatt lyst til å stresse henne med å bade enda, etter en turbulent flytur og i et nytt hjem. Dvs, frem til NÅ! Vi begynte å spekulere i hva dette kunne være for noe. Ikke bare fiser hun, men hun hadde rett og slett et par skikkelige danglebær på bakenden. Disse var vanskelig å fjerne da vi ikke engang fikk lov til å -se- på stumpen hennes. Det ble bare med tanken, og kvelden kom. Jeg er virkelig glad for at hun foretrakk å ligge på Daniels side med bakenden vendt mot nesa hans, den natten.
Den morgenen sto jeg sykt tidlig opp, ganske enkelt fordi jeg ikke ORKET å sniffe inn kattebæsj lenger. Jeg tok henne inn i dusjen:

Da Daniel sto opp, tok han henne i dusjen, og fra badet hørte jeg lyse hyl. Det varte bare noen sekunder, og da hun kom ut så hun ut som en deprimert liten rotte. Aldri ledd så mye i mitt liv. Men hun luktet i det minste god shampoo, og hatet hun fikk til Daniel forsvant fort da hun fikk en kokt skinkebit. (Dette har jeg lært av Sissel og pusen hennes -søte store bin laden).

Vi har i senere tid klart å klippe av danglebærne uten så alt for mye bråk. Hun sover store deler av dagen. Kattunger sover i gjennomsnitt 18 timer i døgnet, og det stemmer nok ganske greit! Hun sover ut i de lange timer, og hun finner seg alltid nye steder å drømme på.

Amputerte flytteføtter

2008-10-18T11:21:00.000-07:00

Da var det gjort. Vi gikk fra 26 kvm til 65 kvm, og det er herlig. Jeg slipper å spise på det 30 cm høye stuebordet og kræsje i veggene i den biiittelille glassdusjen hver gang jeg skal shampoonere hårtuppa. Synd er det jo såklart at jeg ikke lenger kan sitte i sofaen samtidig som jeg kan ha èn fot på senga og èn arm ved komfyren hvor jeg mekker hurtigmat. Og trengte man en gaffel eller diverse var skuffen rett ved sofaens armlene. Vel vel.. I gjengjeld får jeg bevege meg mer uten å bulke kneet i det forbannades (igjen:) stuebordet, eller snuble i støvsugeren når jeg må på do om natten etter all colaen jeg -en gang hadde- i kjøleskapet ved siden av tvn. Ikke en flatskjerm altså. En 32" widescreen. En stor kasse som tar hele 1 000 000 kvm i leiligheten som i seg selv bare er litt over 20 kvm. Eller noe sånt. Jess. Bortsett ifra alt dette kan jeg jo også nevne at når man bor sammen med noen på 26 kvm (eller 26 cm, alt etter som), så blir toalettbesøkene fort svært "tense". Her er det snakk om å sette på vaskemaskin, dusj og vask før man gjør noe som helst. Man sitter bokstavelig talt oppå hverandre uansett hva, så sofaen er plassert rett utenfor dodøren. "Du.. unnskyld meg asså, men du må gjerne sette opp VOLUMET PÅ TVN hvis du ønsker?!"

I vårt nye nydelige kryp inn, er alt fordelt i hvert sitt rom. Alt er herlig herlig. -Om man bare ser bort ifra det faktum at det er flere rom å støvsuge, rydde og vaske. Heldigvis finnes det en miniatyr-oppvaskmaskin som gjør tanken på hushjelp-jobben litt lettere. Derimot bråker kjøleskapet herfra til helvete, vaskemaskinen spyr høye strømregninger og komfyren lekker fett som jeg faen ikke klarer å vaske bort. Jeg ønsker meg Jif kjøkkenspray og microfiberkluter til jul. Også jo, det er ikke lenger 5 min til jobb. Jeg må sykle 30 min før jeg ankommer arbeidet, noe som tilsvarer at jeg må gå hjemmefra 1 time før jeg starter, når snøen kommer. Halleluja for frossent regn.

Den første dagen vi begynte flytte over saker og ting, kjøpte vi også samtidig disse flotte hvitevarene og en hau av brunvarer.

"Jeg vet om en som selger en sofa.. 1000,- 3+2 seter."

"1000,- ? jeg har sett en til 500,- Men greit, dra å hent den."

"Ok. Flott."

"Tror du vi får plass til den da?"

"Nei..?"

"Ok.. Men du skal hente den?"
"Ja..?"

"Om de får plass.. Får vi plass til noe annet enn de 2 sofaene da..?"

"Ja..?"

"Ja, okei.."

Hva tror du sitter fast i den jævla gangen inn mot stua og trolig må amputeres for å komme igjennom den unormale smale døra i den nye leiligheten? Det var ikke den geniale microfiberkluten for å si det sånn. Også jo! Den ene kjøkkenstolen i stål vipper! Og er det noe jeg hater mer enn den merkelige skapningen i sølv som tripper wicked fort rundt på dogulvet og leker død når jeg prøver å mose den, så er det stoler som vipper! Sheize.

Men alt dette lyses opp av tanken om at jeg faktisk ikke kan høre mobiltlf ringe om jeg er i andre siden av leiligheten, og at jeg skal få en pus om 14 dager.

Pumapumapumapumapumapuma-pusen <3

"Og alle kidsa må være gærne, skreiv hits så jeg sto på tærne, og nå vil alle være venn."

2008-08-18T11:47:00.000-07:00

Ok. Så.. Altså.. jeg jobber med en rekke vanskelige mennesker. Mennesker som kan være veldig vanskelige å lese, og noen ganger FOR lette å lese. De har hunørsvingninger, kan være agressive og sykt klengete. Noen kler seg som 16 åringer og snakker rett fra levra. Nei, jeg snakker ikke om mødre i 40 års krisa. Jeg snakker om barn i alderen 6-12! Så etter dag ut og dag inn med 72,5 barn slengt rundt begge armene og bena, kjærlighetstegninger og drapstrusler, begynner jeg å bli greit sliten. Og det har bare gått 2 uker siden SFO startet. Og skolen startet ikke før i dag. Det er jo et jævla godt tegn!

Det er noen jeg virkelig ikke skjønner meg på. De kan være svært voldelige, dvs. bare mot meg. De måtte jo selvfølgelig like Bjarne som er 21 år, 2 meter høy og som er veldig kraftig bygd, som faktisk er klar over at han fysisk kan forsvare seg om det skal komme en 4. klassing bak han for å denge'n. Jeg er ikke et kraftig, 2 meter høyt mannfolk! Og det kan jeg desverre ikke gjøre så mye med. Så det får bare være med denginga da.

Andre dager kan de være hyperglade, men jeg blir fremdeles relativt forslått, ganske enkelt fordi kroppen min ikke er bygd for å få 8 andreklassinger over meg samtidig. Ergo: Da var man back to basic. -En arbeidsplass med helsefarlige risikoer.

I dag smisket jeg mer enn jeg noen gang har gjort før. Og det var ovenfor en av skolens største bøller, som nå har begynt i 4. klasse. Dette er altså den eneste måten man kan redde seg selv fra å ikke rømme tidlig fra jobb med perler og modelleire i håret, en pinne fra skolens skog i rævva og en stor kul i hodet pga en eller annen sandkassebøtte som på et "merkelig vis var sendt ned fra himmelen."

..Og nesten like merkelig som denne sandbøttens stamsted, var også gaven jeg i dag fikk fra denne samme eleven. En oppblåst helsehanske. Jeg har jo alltid ønsker meg en slik en. En oppblåst helsehanske. Eller nei, det var en oppblåst helsehanske med påtegnet ansikt på hver finger. Også jo, den heter Marita. Det fikk jeg streng beskjed om. Jeg prøvde å ro meg unna ved å påpeke at "denne hadde jeg da alldeles ikke plass til hjemme på kjøleskapet. Jeg kunne desverre ikke ta den imot!" Fikk da en leksjon på hvordan man kunne mose den ene fingeren sånn at magneten kan feste seg på kjøleskapsdøra. Så der var jeg; 25 min før jobbslutt og rød i trynet av all den energien jeg måtte bruke for å prøve å stappe hele denne hanskeballongen oppi veska. Den ligger der enda, og det tjener ingen hensikt at jeg skal ta den opp derfra. Av en eller annen grunn er den småklissete og jeg liker ikke at en gummihanske, med et grønt ansikt og som har navnet MARITA, ikke skal skjermes for omverdenen..

Derimot er jeg kanskje fritatt fra bank resten av uken..

Jeg, på en annen side har alltid vært snill pike.

Dystert på Lørenskævven.

2008-08-11T06:46:00.000-07:00

Det har regnet konstant i over èn uke nå, og når man bokstavelig talt bor i en skog, blir en regnværsdag relativt mye værre enn den trenger å være. Store, svarte, jævla skogssnegler dekker til skogsstiene og formèrer seg nærmest under føttene til folk. De er ekle!

Jeg har forøvrig ikke sett så mye til meitemarker. (Meitemarker? Meitemark? En meitemark, flere meitemark.. Um..) Jeg har forøvrig ikke sett så mye til MEITEMARK rundt her. Og bare dèt er jo ikke dårlig. Da slipper man ihvertfall lukta som damper opp fra nyvåt asfalt. Du kjenner duften bare jeg nevner det, gjør du ikke? Mmmm.

Ting er generelt ikke så jævla fett her. Skolen og SFO har startet; dermed er jeg i fullt arbeid, og overstressa og har hjertet i halsen fordi jeg bekymrer meg over hver en snubling og hvert et skrubsår. Det er overraskende mye krangling mellom unger "nu te dags". Og det passer meg ikke så jævla bra å være peacemaker til støtt og stadighet. Jeg har da ingen formening om Klaus eller Jonas hadde den gule spaden først! "MARITA HAD'EN FØRST! Dere får grave i sanda med hendene om dere ikke klarer å være kompiser!" - sier jeg bare, og setter meg ned i sandkassa og koser meg med min egen, fine, gule, nye spade. Vel.. jeg tenker det ihvertfall. En gul spade er jo trossalt en Big Deal i klasse 1B. Dessuten får jeg sjansen til å leke Gud. -Noe- må jo jeg også få ut av dette. Must be sumtin in it for me også, når unga bruker halve friminuttet på å bruke meg som målestokk foran alle de andre ansatte for å vise hvor kule de er. "Jeg rekker deg til haaalseeen jeeeeg. Hvorfor deeet? Åh..Tjue? Jeg trodde du var en kortvokst feeemtenåring jeeeeg." Det blir lange dager og dagene jeg trodde jeg hadde fri blir fulle arbeidsdager.

Dessuten vil jeg benytte anledningen til å syte enda litt mer om min vonde arm. FOR.. det har seg slik AT.. Jeg var å tok blodprøve. Og tross for min kompliserte fødsel, har jeg ikke vært plaget av sykdom og sykehusbesøk. Så dette var altså min første blodprøve. Og pga min hysteriske store skrekk for nåler; også kalt blod og skadefobi, brukte jeg mye av tiden min til å spørre og terrorisere andre med spørsmål om hvordan en slik prosedyre blir satt til liv, og har bedt utallige mennesker klype meg så jeg skal få en følelse av hva jeg kunne forvente meg. Da dagen kom, kaldsvettet og hyperventilerte jeg til de grader. Nei.. det er ikke sant. Jeg kaldsvettet og hyperventilerte 2 uker i forveien. Var sånn det var. Sorry.

Når jeg kom inn på "Labratoriet" som de så fint kalte det, så.. forresten!! Hvem er det som kaller en blodprøverom for Labratorium? Da ber de jo om å få grinete og vettskremte mennesker inn dit. Yeh-llo! Men jo.. altså: Jeg lukket øynene og bestemte meg for at jeg ikke skal se èn dråpe blod så lenge jeg er inne på dette legesenteret. Og alt gikk flott, bortsett fra at blodprøven gjorde mye vondere enn jeg hadde trodd, så noe må hun jo ha gjort feil.. Da det var gjort rettet jeg meg opp og åpnet øynene. Tror du ikke den søte, eldre damen hadde plassert glassene med blod, pent og pyntelig på legebenken rett foran trynet mitt? Jeg kjente med en gang meg ble litt svimmel. Men samtidig klarte jeg ikke unngå å tenke min første tanke: At blodet mitt var mye mer lilla enn det blodet jeg så komme ut av pekefingeren min da jeg kuttet meg med fruktkniven.

Og når du ser på bildet, så tenker du sikkert: "Jammen det der er da iiingenting!" Jeg driter i om det ikke er noentingen i forhold til andre blåmerket andre har hatt. Poenget er at det gjør hypervondt og hele armen stivnet de første dagene. Nå har det snart gått en uke, og blåmerket begynner å bli gult og det klør litt. Og 4 the record: JA. Det der èr faktisk en albue. Ikke en forvokst finger eller noe.

Når jeg tenker over det har jeg greit mange fobier. Jeg er faktisk redd veldig mye. Jeg er veldig redd nåler. Det er et under at jeg har hull i ørene. Jeg blir ør om noen snakker om skader og sykdommer. Jeg begynner forøvrig å merke symptomene på de sykdommene det evt. er snakk om. Det pleier jo å være veldig gunstig. Spesiellt med tanke på at jeg faktisk ikke vet hvor mange av dagene jeg har vært borte på skolen og fra jobb faktisk har vært nødvendig og hvilke dager jeg faktisk har vært smittefarlig for noen. For øyeblikket er jeg redd for blåmerket mitt og hvorfor det bare blir større og større. Jeg er redd for den blodklumpen jeg har på overarmen og håper at den ikke blokkerer noe viktig dill dall-omløp i kroppen. Jeg er redd for Ukjent Nr. Jeg er redd for tlf samtaler fra folk fra jobben. Jeg er redd Shæfere, Dobbermann(er?), Rotweilere(?) og Scary-shit-Chiauauaer. Åh, herregud! - jeg er redd for å få fotballer i trynet! Jeg er redd for karuseller, men jeg kan godt ta Tømmerrenna og spise sukkerspinn. Eller nei, jeg er redd sukkerspinn. Jeg er redd orange platinablondiner med sol(slalom)briller. Jeg hadde dødd på flekken om jeg hadde møtt Paris Hilton i en bakgate på Holmlia.

Og til slutt: Ikke gjør ekkelt mot noen.

(Ja, han sa faktisk -å ikke gjøre ekkelt-)

"Tryna i brunkremen"

2008-08-06T11:40:00.000-07:00

Quoten kjenner vi alle til. Jeg forbinder denne setningen med "tryna i kuruka", "tryna i elefantbæsjen" eller "tråkka SKIKKELIG i salaten". There's a thing called - too much!
Ja, okei. Tennene ser hvitere ut. Men hva skal en rosin med pen perlerad?

Folk skriver om dette til støtt og stadighet, og jeg må ta dette opp på nytt: Rosa boblejakke, strikk rundt bena, øynbryn opp til panna og teatersminke. Og ja; This goes for all the GIRLS out there TOO!

Også synes jeg at de menneskene som faller innenfor denne type kategori, kan slutte å glane så masse når jeg går forbi dem på senteret, med sneakers, Batman genser, lue og shorts. Det er ikke pent å stirre. Forresten, du svetter.. Den fine fargen fra ansiktet ditt har landet på halsen. HALSEN! Gud forby at man skal smøre det neddover HALSEN!

Over og ut.

All I want 4 christm...um, TODAY!

2008-07-26T08:18:00.000-07:00

Kjære Gud og Julenissen.

Kan jeg være så snill å bli kvitt faenskapen nå til høsten, slik som planlagt? Da kan jeg være som alle andre. Trenger ikke være perfekt altså. Men average hadde vært flotters!

Også vil jeg ha 1. prioritifitatasjon til leiligheten vi har sett på. Er litt lei av å bo i en kasse med et liten lufteluke som vindu, kjenner jeg. Og kan du være så snill å la utleieren godta puser? For atte jeg stikker snart til Kristiansand på egenhånd for å hente en liten orange eller en tricolor perserpus. Ikke bekymre deg. Jeg skal ha med reisebur. Det er en 6 timers tur omtrent, men dobesøk blir ikke noe problem. Den kan tisse på flaske! Smil. Jeg har kjøpt matskål og kattedo. Men kattedoen kommer ikke i posten før om noen uker, skjønner du. Kanskje du kan få bilen til å gå ekstra fort på hjemveien? Da trenger ikke pusen å holde seg så lenge nemlig.

Den skal hete Puma, og jeg har malt navnet på matskålen og alt. Jeg skal på Ikea for å kjøpe kattekurv og sånn, sååeee... kattepustillatelse i den nye leiligheten hadde kommet fint med altså. Det skal være en innekatt, men jeg skal gå tur med den om den vil. Den skal få klatrestativ og skal få sove på puta sammen med meg om den har mareritt om skumle hundekjeks og sånn. Jeg lover!

Jeg ønsker meg også speilreflekskamera, nytt digitaltkamera, videokamera og printer. Også jo! roterende dvdskap! Oooh! Nice shit! unnskyld.. nice... things.. Smil.

Test deg selv

2008-05-21T15:11:00.000-07:00

Siden er www.style.com.msn.no, og disse er noe av de hysteriske testene jeg har tatt i hele mitt liv. Har virkelig fått trent smilemusklene, mens jeg har avgitt svarene mine. Spørsmålene og svaralternativene er latterlige!

Test deg selv: Er du mannen i forholdet?
Vi blåser støv av det gamle kjønnsrollemønsteret og spør: Hvem går med buksene i ditt forhold? Hvem har tatt rollen som mann - du eller han?

Resultat
Resultat: Sporty tøffing. Du er nok det noen vil kalle en guttejente. Du er ingen fan av høye hæler, sladder og meningsløse drittserier som 'Sex & Singelliv'. Du foretrekker nemlig at ting er funksjonelle og aktiviserende. Du er sporty, lojal, ukomplisert og real, men kunne nok med fordel vært litt mer åpen for ting du ikke interesserer deg for. Det du synes er fjollete og teit er nemlig veldig spennende for andre. Og kanskje har du ett og annet å lære, du også, for let's face it - du er ikke akkurat noen lilje i festlige anledninger. Og nei, mokasiner kan ikke klassifiseres som festsko til damer.

Er du mamma eller kompis?
Skriker du når underbuksene hans flyter, eller trekker du på skuldrene og legger dine ved siden av? Test hvilken rolle du har i forholdet deres her!

Resultat
Resultat: Den humoristiskeSLIK ER DU: Kjæresten din har et fantastisk forhold med deg i muntre rammer. Du er alltid klar med en kvikk bemerkning, og er det konflikter i anmarsj, avverger du dem elegant med en god latter. Du er morsom og lett å være sammen med, og dere ligger garantert og vrir dere av latter med jevne mellomrom. PASS PÅ: Husker du å si fra til ham når du blir såret? Eller avfeier du det bare med en kjapp replikk? Faren er at han gang på gang tramper over grensene dine, fordi du aldri forteller ham dine virkelige behov. Du bryr deg ikke om å snakke om problemer, og går sjelden i dybden av følelsene dine.

En gang en klovn - Alltid en klovn

2008-05-19T03:55:00.000-07:00

Ok. Greia er; bruttern går ut av 10. klasse, så han kan fortsette å sløve på videregående.

Jeg skal ta på meg noe av skylda til hvorfor vi ikke har noe spesielt bra forhold mellom oss, og at jeg har torturert ham siden han ble født. Men jeg synes at han har fått tatt igjen, -med renter og mer, de siste 5 årene. Han vokste over hodet på meg, og for første gang på 11 år, kunne han se over meg og spørre seg selv, "Hvor ble Marita av? Åh, faen. der er du der jo. Heeelt der nede!"

Jeg lar ham ikke dra på videregående og bli voksen, før jeg har tatt igjen og gitt ham en flause til. Han er generelt ganske flau over familien sin, og prøver å holde oss unna samtalemner sammen med gutta. De eneste gangen søstra hans har vært kul, er da hun fikk moped, da hun var russ og da hun flyttet for seg selv.

Da jeg hørte at 10. klasse på Marikollen Ungdomskole skulle ha en avsluttningssermoni med underholdning og utdeling av karakterer, kom jeg til å tenke på hvor uendelig flau jeg ble da jeg gikk i 6. klasse på barneskolen.

Hver fredag var det fredagssamling i gymsalen og en klasse på skolen hadde underholdning. Èn og èn klasse gikk inn på rekke i gymsalen og satte seg. Scenen var helt tom. Jeg stussa litt på at det ikke så ut til å mangle noen klasser i salen. Det ble helt stille, og den berømte pokémonsangen kom på, på full guffe. Ut kommer moren min i Jeans under puppa, med matchende jakke, og caps med oppbrettet skjerm og propell på hodet. Hun løper inn på scenen, mellom alle klassene sammens med noen flere mødre, deriblandt til en av gutta i 7. klasse. Jeg synker lenger og lenger ned i stolen, der jeg ser muttern være "superkul" og synge med sangen; "Nå skal vi uuuut på eventyyyyyr! For jeg har fått en kaaaall. Å fange noen rareee dyyyr. De booor i en baaall. POKEMON!" Hun fortsetter showet med å buste til håret til gutten som jeg var såå forelsket i, etterfulgt av en omgang med pokémon-kortspill på scenen sammen med en av de andre mødrene. Deretter kommer det enda fler foresatte fra bak scenen og de danser "Y.M.C.A". Jeg VISSTE det var noe merkelig da hun spurte broren min noen dager i forveien om det var greit om hun kunne låne noen av pokémonkortene hans!

Poenget er at jeg vil få Patrick til å gjennoppleve denne følelsen han og jeg satt med, denne fredagen. Jeg skal altså møte overraskende opp i salen, på avlsuttningen, og jeg skal vise alle vennene hans hvor flau han faktisk kan bli. Så frem med "Gangster-skills"-monologen og blingblingen! Mèd meg har jeg Sissel med Brunkremtryne-monologen sin, så vi får provosert jentene på den alderen også, når vi først er i gang. Opptredene vi alle kjenner fra Christiania Teater for 1 år siden. Han kommer aldri til å ta med venner hjem på familie-grillfest, ever again!

(Nå har det seg slik at dette ikke får blitt noe av, fordi jeg fant ut av at det er da jeg stikker av til Karpathos..)

Totalt meningsløst

2008-02-10T06:17:00.000-08:00

Matiisa - <3>Sabishii

｡ Sabishii／Kakkouii
sashimi

｡ Sabishii／Kakkouii
*stolt

｡ Sabishii／Kakkouii
sjera?

Matiisa - <3>ikkeno

Matiisa - <3>
rotet stirrer på meg

｡ Sabishii／Kakkouii

det lever....
｡ Sabishii／Kakkouii

DET LEVER

｡ Sabishii／Kakkouii

Noooooez

Matiisa - <3>
ja, fytterakkern

Sanishii / kakkouii
｡de... de....

｡ Sabishii／Kakkouii

de.....

｡ Sabishii／Kakkouii

de er her...

｡ Sabishii／Kakkouii

.....

｡ Sabishii／Kakkouii

prikk prikk prikk

｡ Sabishii／Kakkouii

it's only a little prick

｡ Sabishii／Kakkouii

but it's a first time for everything

｡ Sabishii／Kakkouii

ålø

Matiisa - <3>

åløøø

｡ Sabishii／Kakkouii

åløøøøøøøøøøøøøøøøøøøøøø

｡ Sabishii／Kakkouii

den var lø as

Matiisa - <3>

ja shit aZZ

｡ Sabishii／Kakkouii

dig ass azz

｡ Sabishii／Kakkouii

"ålø rompa di fyller ikke en teskje azz"

｡ Sabishii／Kakkouii

uisfjsfjbfkjbsfkjbfebjfddsf

｡ Sabishii／Kakkouii

pizza plz

Matiisa - <3>
åh.. mat

Matiisa - <3>

jeg er sulten

｡ Sabishii／Kakkouii

surten

｡ Sabishii／Kakkouii

ålø pappan din

Matiisa - <3>

håhå

Matiisa - <3>Jeg gir opp

Matiisa - <3>
*sovne*

｡ Sabishii／Kakkouii
SNÅRK

Matiisa - <3>det kan du lett si

｡ Sabishii／Kakkouii

snåsjk

Matiisa - <3>
modern er mas.

｡ Sabishii／Kakkouii

moderne mas

Matiisa - <3>
åååh, Andeeeeeers:P

Matiisa - <3>

work with me here

｡ Sabishii／Kakkouii

I'll work it baby

Matiisa - <3>
No shit?

｡ Sabishii／Kakkouii

yes shit

Matiisa - <3>
great shit

｡ Sabishii／Kakkouii

this shit is the shit

｡ Sabishii／Kakkouii

(poo)

｡ Sabishii／Kakkouii

chocice bitches

｡ Sabishii／Kakkouii

det er noen bak deg

Matiisa - <3>
ikke sii sånn da:( Det er halloween, og det er mørkt..

｡ Sabishii／Kakkouii

det kommer

｡ Sabishii／Kakkouii

nærmere

Matiisa - <3>
nå snakker jeg ikke mere med deg assa:(

｡ Sabishii／Kakkouii

ærlig talt

｡ Sabishii／Kakkouii

BØ

Matiisa - <3>｡ Sabishii／Kakkouii

jeg vil ha suuuushiiiiiiiiiii

｡ Sabishii／Kakkouii

*dø*

Matiisa - <3>
æææææsj

｡ Sabishii／Kakkouii

du har ikke prøvd engang

｡ Sabishii／Kakkouii

hva er det som er ekkelt med det da?

Matiisa - <3>
its nått kokkd

｡ Sabishii／Kakkouii

so?

Matiisa - <3>

dætts gråus

｡ Sabishii／Kakkouii

hvorfor steker man eller koker man mat?

｡ Sabishii／Kakkouii

man må ta det for hva det er

｡ Sabishii／Kakkouii

ikke forhåndsdømme

｡ Sabishii／Kakkouii

det er så nydelig....

Matiisa - <3>
geereiiit. Skal eta sushii jeeg

｡ Sabishii／Kakkouii

good good

｡ Sabishii／Kakkouii

rå biff (L)

｡ Sabishii／Kakkouii

gi meg biffffffffffff

｡ Sabishii／Kakkouii

nei nå må jeg faen meg ned en tur og se etter mat

｡ Sabishii／Kakkouii

hellevette

｡ Sabishii／Kakkouii

br

Matiisa - <3>

det har jeg faktisk

Matiisa - <3>

biff;D

｡ Sabishii／Kakkouii

få

Matiisa - <3>
nei

Sabishii / kakkouii
faen faen faen faen

Matiisa - <3>

hva?

｡ Sabishii／Kakkouii

sulten men ikke noe å spise

｡ Sabishii／Kakkouii
krise

｡ Sabishii／Kakkouii

WTF!*!*

Matiisa - <3>
aaahahaha

Matiisa - <3>
FY!

｡ Sabishii／Kakkouii

fårikål

｡ Sabishii／Kakkouii

blæe**

｡ Sabishii／Kakkouii

shmokin weed, shmokin weed, doin coke, drinkin beers

Meg Tarzan, Du Jane.

2007-05-07T11:22:00.000-07:00

Surreal, what the fu...dge!? sier:
hah
Surreal, what the fu...dge!? sier:
nei nå er Ander sulten
Surreal, what the fu...dge!? sier:
Ander skal finne mat
Surreal, what the fu...dge!? sier:
Anders skal drepe for mat
Surreal, what the fu...dge!? sier:
om Anders blir tvunget til det så gjør Anders det!
Surreal, what the fu...dge!? sier:
!
Surreal, what the fu...dge!? sier:
tenk.
Qpid sier:
oi, heii duu Tarzan..
Surreal, what the fu...dge!? sier:
eneste forskjell på Anders og Tarzan
Surreal, what the fu...dge!? sier:
er at Anders er bedre utstyrt
Qpid sier:
aah
Surreal, what the fu...dge!? sier:
ellers er det ganske likt
Surreal, what the fu...dge!? sier:
spesielt stemmevolum

Surreal, what the fu...dge!? sier:
*svinge seg fra tre til tre*
Qpid sier:
liane til liane
Surreal, what the fu...dge!? sier:
det gjorde Anders igår
Surreal, what the fu...dge!? sier:
men han ble lei
Surreal, what the fu...dge!? sier:
så nå er det fra tre til tre
Qpid sier:
åja
Qpid sier:
sorry
Surreal, what the fu...dge!? sier:
Anders tilgir deg
Qpid sier:
supert
Surreal, what the fu...dge!? sier:
-dupert
Surreal, what the fu...dge!? sier:
Anders er like kjekk som evigheten er lang

[Redigert]

Surreal, what the fu...dge!? sier:
oh lord
Surreal, what the fu...dge!? sier:
gubber altså...
Surreal, what the fu...dge!? sier:
det der virka skummelt
Qpid sier:
jaaaaa, kjempe
Qpid sier:
men.. jeg..um.. slo han rett ned.. *røre i grusen*
Surreal, what the fu...dge!? sier:
bra
Surreal, what the fu...dge!? sier:
det ville Anders gjort også
Qpid sier:
bra
Surreal, what the fu...dge!? sier:
med klubba

Surreal, what the fu...dge!? sier:
og kanskje Anders ville brukt våpen også
Qpid sier:
neida
Surreal, what the fu...dge!? sier:
jo
Surreal, what the fu...dge!? sier:
men etter klubba så går nok gubben i grusen
Surreal, what the fu...dge!? sier:
ingen motstår klubba til Anders

Surreal, what the fu...dge!? sier:
de hadde en god plan
Surreal, what the fu...dge!? sier:
kidnappe en russ
Surreal, what the fu...dge!? sier:
det finnes jo en million russ der rundt den tiden
Surreal, what the fu...dge!? sier:
politiet ville aldri greie å finne deg i tide
Qpid sier:
Dette var på en ensom rasteplass daa
Surreal, what the fu...dge!? sier:
...så et par dager senere blir du skylt opp i elva
Qpid sier:
Og nå er du bare slem.
Surreal, what the fu...dge!? sier:
CSI
Surreal, what the fu...dge!? sier:
ooooh.
Surreal, what the fu...dge!? sier:
Anders er snill
Qpid sier:
nei
Surreal, what the fu...dge!? sier:
Anders er snill, ELLERS FÅR DU SMAKE KLUBBA!
Surreal, what the fu...dge!? sier:
..tenk.
Qpid sier:
Nå ble jeg ærlig talt fuuurt
Surreal, what the fu...dge!? sier:
men det vil vel du
Qpid sier:
neei
Surreal, what the fu...dge!? sier:
vil ikke smake klubba?
Qpid sier:
neiiee
Surreal, what the fu...dge!? sier:
...men klubba er så fin
Qpid sier:
¨dånt ker
Surreal, what the fu...dge!? sier:
det er fordi du ikke har sett klubba
Qpid sier:
du vil at jeg skal bli kidnappet, drept og skylt opp i elva duu.
Surreal, what the fu...dge!? sier:
"GIVE ME THE KLUBBE DADDY"
Surreal, what the fu...dge!? sier:
nei... Anders vil ikke det
Qpid sier:
Josh
Surreal, what the fu...dge!? sier:
Anders er påvirket av TV-vold
Qpid sier:
"Goodbye all my problems!" Ö
Surreal, what the fu...dge!? sier:
jeg skal klubbe deg
Surreal, what the fu...dge!? sier:
så glemmer du det
Qpid sier:
nei
Surreal, what the fu...dge!? sier:
jo
Surreal, what the fu...dge!? sier:
jo
Surreal, what the fu...dge!? sier:
jo
Surreal, what the fu...dge!? sier:
jojo
Surreal, what the fu...dge!? sier:
*snurre med jojo*
Qpid sier:
pffff
Surreal, what the fu...dge!? sier:
jo
Surreal, what the fu...dge!? sier:
KLUBBA
Surreal, what the fu...dge!? sier:
'an smaker så gøtt
Surreal, what the fu...dge!? sier:
du kan få smake på'n du oooog, så lenge du ikke tafser for my på 'an
Qpid sier:
Oh shut iiit
Surreal, what the fu...dge!? sier:
da blir Anders vill.
Surreal, what the fu...dge!? sier:
AAAAAAAAAAAAAAAAIIIIIIIIIIIIIIAAAAAAAAAAAAAAAAAAAAAAAAAAAAAAAAAAAAAAH
Surreal, what the fu...dge!? sier:
*jungelbrøl*
Qpid sier:
Skulle likt å høre det
Qpid sier:
slå deg på brystet og sånn
Surreal, what the fu...dge!? sier:
slå Anders på brystet?

Surreal, what the fu...dge!? sier:
...au
Surreal, what the fu...dge!? sier:
...slå på rompa mye bedre

Surreal, what the fu...dge!? sier:
men du kan få ta på klubba
Surreal, what the fu...dge!? sier:
alle vil ta på klubba
Surreal, what the fu...dge!? sier:
fy som de vil ta på klubba
Surreal, what the fu...dge!? sier:
off.
Qpid sier:
hahahahaha
Qpid sier:
Slutt
Surreal, what the fu...dge!? sier:
Anders slutte?
Surreal, what the fu...dge!? sier:
med hva da skal Anders slutte?
Qpid sier:
du er bare slitsom
Surreal, what the fu...dge!? sier:
Anders er ikke sliten
Surreal, what the fu...dge!? sier:
Anders er full av energi!
Qpid sier:
ja
Surreal, what the fu...dge!? sier:
tror jenta bare trenger en omgang med klubba
Surreal, what the fu...dge!? sier:
så kanskje hun ser RETT
Surreal, what the fu...dge!? sier:
!
Surreal, what the fu...dge!? sier:
oppvekker
Surreal, what the fu...dge!? sier:
klubber er bra til sånt
Qpid sier:
du har sikkert andre å bruke klubba på
Surreal, what the fu...dge!? sier:
mamma?
Surreal, what the fu...dge!? sier:
nei, Anders vil bruke klubba på deg
Surreal, what the fu...dge!? sier:
en god omgang med klubba er det Marita trenger
Qpid sier:
jammen jeg vil ikke
Surreal, what the fu...dge!? sier:
ikke klubba?
Surreal, what the fu...dge!? sier:
oi, Marita veldig rar
Surreal, what the fu...dge!? sier:
ikke vil ha klubba til Anders
Qpid sier:
har alltid vært det
Surreal, what the fu...dge!? sier:
klubba er veldig tung og stor
Surreal, what the fu...dge!? sier:
kanskje redd for klubba?
Surreal, what the fu...dge!? sier:
mindre klubbe noe for deg
Qpid sier:
*døøø på seg*
Surreal, what the fu...dge!? sier:
hæhæhæh
Surreal, what the fu...dge!? sier:
OOOOOOOOOOOOIIIIIIIAAAAAIIIIAAAAAAAAAAAAA
Surreal, what the fu...dge!? sier:
*dunke seg på rompa*
Qpid sier:
Kan jeg publisere denne samtalen?
Surreal, what the fu...dge!? sier:
nei
Surreal, what the fu...dge!? sier:
er du gal
Qpid sier:
offh
Qpid sier:
*tåre*
Surreal, what the fu...dge!? sier:
hvor skal du publisere den?
Qpid sier:
dunno
Surreal, what the fu...dge!? sier:
da får jo alle se klubba
Surreal, what the fu...dge!? sier:
blir aldri fred igjen
Qpid sier:
kanskje melde meg inn på nettby igjen
Qpid sier:
neeeh. Var ikke noe kos der.
Surreal, what the fu...dge!? sier:
ukos om f
Qpid sier:
?
Surreal, what the fu...dge!? sier:
du kan publisere om du vil
Qpid sier:
bloggen kanskje..
Surreal, what the fu...dge!? sier:
men det bør være litt redigert sensur
Qpid sier:
på hva da?
Surreal, what the fu...dge!? sier:
så ikke folk tror jeg er så sprø som jeg virkelig er

Qpid sier:
må vise ditt virkelig jeg vet du.
Surreal, what the fu...dge!? sier:
NEI
Surreal, what the fu...dge!? sier:
incognito
Surreal, what the fu...dge!? sier:
hemlig
Surreal, what the fu...dge!? sier:
topsy krett
Qpid sier:
for sent
Qpid sier:
samtaleloggen er borte
how?
Qpid sier:
jeg fjernet ruta

Untitled

2007-04-29T11:15:00.001-07:00

He came.

He saw.

He left.

Inside out

2007-03-03T03:43:00.000-08:00

Vinter kaldt mørkt tidlig kaldt smerte. speil tanke lukkede øyne smerte. Speil. oppsyking tanke speil smerte klær mascara. Pust lukkede øyne tanke smerte. trøtthet lukkede øyne kaldt vinter smerte. Stasjon mennesker rush mennesker lukkede øyne tanke smerte. Nsb rush mennesker tanke tåre. Venn smil trøtt tanke sove kos. Klokke stress venn venn smil venn tanke smerte. Trøtt oppsyking fri kos. Stasjon mennesker tanke tanke tanke stress tanke oppsyking tåre smerte. Vinter kaldt sent trøtt smerte. Venn smile tanke. Lege smil speil seng ubehag smerte smerte smerte tanke ubehag. Trøtt tanke "sove" kos. ut vinter sent kaldt mennesker rush mennesker tanke tanke stress tåre smerte. hjemme lukkede øyne tanke pust smil. venn Martin's innelukked tanke innelukked smerte. Oppsyking smil. Natt speil pust tanke smerte oppsyking smil speil tåre smerte.

Tallinn - Jeg forguder ullstrømpebukser

2006-11-12T09:00:00.000-08:00

Det var en kald søndag i Oktober at reiselivsklassen dro til Tallinn. Tallinn i Estland. Tallinn som ingen egentlig har hørt om. Eneste assosiasjonene vi hadde var at det ville bli moskva-stemning, billig og moskva-stemning.. Ooooog ja.. Russland, Moskva-stemning.

Sissel og jeg ankom Gardermoen sånn ca sinnsykt tidlig. Vi møtte på Lise, som var veeeldig opplagt, så Espen, Frank, Christine og Malene. Vi løp litt rundt og fant til slutt våre stakkars barnevakter; Trond og Inger-Merete. Jeg er ganske så sikker på at jeg sov stående, om det tok for lang tid mellom snakkestundene. Klokken var trossalt..ehm.. seks eller sju eller noe sånt. Mørkt var det ihvertfall. Alt gikk ihvertfall som det skulle, både sånn scanne-ting, ikke for tung bagasje, og vi kom til geijten tidsnok! Ikke værst bare det..

Jeg husker egentlig svært lite av flyturen, fordi jeg sov hele veien. Var det på flyet vi kanskje skulle ha gjort de oppgavene Sissel og Lise? Neeeh.. Vi begynte ihvertfall å våkne sånn ca da vi ankom Tallinn. Vi gikk ut av flyet og vi møtte en vegg av kulde. Det var BIKKJEKALDT. Det var ikke vinternorge-kaldt, det var KALDT!
Utenfor sto man å ventet på en "skolebuss" som skulle ta oss til hotellet. Den sto rett foran oss, men vi "så den ikke". Alle måtte rekke å tenne en røyk først. Going crazy at the tax-free!!

Bussturen tok ca 30 minutter. 30 minutter med skikkelig sightseeing-mic i forsetet. JAAAA! Da vi parkerte utenfor hotellet var det på med votter, lue og skjerf, enda det bare var 2 meter til inngangsdøra. Kall oss pyser, kall oss sydenmennesker, men selv ikke Ola Nordmann hadde blitt vandt til denne tempraturen så fort. Vi ventet èn time på Igor (Guiden vår), som skulle vise oss rundt. Vi ble sittende i lobbyen en evighet med "god lunch" og godt selskap..Ja.. Godt selskap. Igor kom ihvertfall etterhvert, og vi skulle ta en tur i Gamlebyen..

Gamle Byen hadde en fin beliggenhet like i nærheten av hotellet, så det ble en kort gå tur i det kalde været. Vi begynte sightseeingen under inngangen til Gamlebyen som var laget av stein. Der fikk vi vite historien om Gamlebyen.

Byen har alltid vært et knutepunkt mellom øst og vest. Bynavnet betyr ”Danskebyen” og det kommer av en utstrakt handel i Østersjøen. Tallinn og spesielt Gamlebyen innbyr til sightseeing til fots. Området er fult av trange smug og du finner de mest spennende butikker ned i kjellere og innerst i smugene. Byen omkranses av store parker, blant annet parken Tammsaare. Der ligger byens opera og balettscene, Estonia Teater og Tallinn konsertsal. En aften der er noe alle bør få med seg, standarden er høy. I sommermånedene brukes byens parker som konsertområder. Orkestrer spiller i den vakre kadiorgparken. Kirkene benyttes som konsertlokale året rundt.

St. Olavs Kirke: Kirken fra 1200-tallet er trolig oppkalt etter Olav den Hellige. Rådhuset ble oppført av danskene i 1330. Monumentalbygg og det er der du finner deler av bymuseet. St. Nikolais kirke er nå museum for middelalderkunst. Kanontårnet; Kiek-in-de-Kök ble bygget i 1475.

Vi gikk innom noen kirker som befant seg her. Samtidig som vi klarte å holde å varmen, fikk vi et innblikk i et kristent Estland, kultur og leveform. Dette ble til sammen 3 timers gåtur rundt i Gamlebyen, deriblant fikk vi besøke mange historiske bygninger, og en restaurant/pub som så ut til å være svært populær. Selv på en søndag! Noen gatenavn var også veldig amusing for noen. heh..

Vi fikk også en kjapp guidetur gjennom sentrum der det var en masse shoppingsentre, til jentenes glede. Vi fikk mye ut av denne turen, som vi tok i bruk resten av dagene..

På slutten av dagen tror jeg de fleste var klare for hotellrommet, senga og bare soooove!! Sissel, Lise og jeg dro opp til rommet. Vi åpnet opp døren og vi fikk en velkomst av STINKENDE sigarer og skummel væske på gulvet. Lise fikk seg også en liten overraskelse da vi skulle gjøre vidundersofaen til en soveseng. HAHA. Unnshill.. LiseKjære gikk til resepsjonen og fikk flyttet oss til etasjen over. Dermed var problemene løst!

Noen av oss hadde planer om å drikke første kvelden. Og kvelden etter, og kvelden etter der. Det gikk visst med en del penger, så vidt jeg vet. Sissels tilstand: litt skarp i halsen. Vi hadde mange oppgaver vi skulle ha gjort allerede, men å gjøre de fristet like mye som å gå ut i det fine været.

Taco-shappa innepå senteret ble en ganske populær severdighet. Den var billig, sinnsykt god mat og langt unna Statoil-stasjonen. Det gikk i kyllingburger, steeeerk pasta og nachos. Vi lette febrilsk etter tyggegummi en god stund etterpå. Enten tyggis eller bare ikke puste i det heletatt.. Sissels tilstand: Dævv.

Da har jeg vel egentlig ikke noe mer å si om turen bortsett fra at Lise fikk sin finske, heite loverboy. Men hun vil nok fortelle historien selv, så jeg skal la være. Men når sant skal sies, så kan jeg den utenatt! Jeg vet jeg har glemt masse fra turen, men det var det samme over and over again. Jalla Jalla, Spa Spa, rennende nese og impåslitene selgere. Takk for meg! =)

Kilder: Tallinn innlevering til Inger-Merete

Bilder: http://www.phunkadelic-kid.piczo.com

Livets små gleder

2006-09-25T10:18:00.000-07:00

"Om du mangler ben og har dørstokker som ører, så er kjærligheten min fortsatt din.. "

Hun spurter opp trappen og rett inn på kjøkkenet. Hun kjenner suget etter noe digg, noe med kullsyre, noe som begynner på C og slutter på OLA. DER! Der står den og roper på henne. Og hun ser på den som den skulle vært det eneste som betydde noe for henne i denne verden. Inn kommer moren løpende og får øye på jenta som har et blikk fylt av lidenskap for denne helsekadene oppfinnelsen. Hun skuer på henne, og jenta lager et forskrekket og skremt utrykk bak den lille kjøleskapsdøra. Moren peker advarende på henne og ber strengt om at hun ikke engang skal røre flaska. Hun holder fingeren på henne en evighet. Tiden stoppet fullstendig opp. Jenta står stille med det samme frossene blikket i øynene. Hun rekker seg sakte etter Colaflaska. Redd men ganske sikker på hva målet hun skal nå, er. Morens pekefinger kan gi fra seg et blyskudd når som helst, men fremdeles går hun sakte, sakte mot sin kjære; Hr. Cola.

Plutselig; Out of nothing!! -drar hun til seg colaen, skrur opp korken, setter tuten mot truten og heller i seg. Moren kommer løpende mot henne. Nei!, i slow motion!! Med frykt i blikket og et par reddende armer kommer moren mot jenta og skal til å redde henne fra livets onde sider. Før moren når frem til henne, smeller hun flasken ned på kjøkkenbenken, og løper raskt forbi henne og ned trappen igjen.

Med brun "melkebart" over overleppa og med en mettende tørste, setter hun seg foran pcn igjen og klikker frem MSN.

Aaah, oppnåelse av klimaks!

Null, Zero, Nothing.

2006-09-25T02:05:00.000-07:00

Skoleball
Lekser
Tenke
Følge med
Høre etter
Rydde rommet
Bry meg
Smile
Le

..Og alle andre ting jeg ikke gidder.

Hjerten er litt tom

..Noen der?

2006-08-13T04:54:00.000-07:00

..Jeg våkner en sommermorgen av at det er stekende varmt på rommet. Snekkeren hadde vært der dagen i forveien og byttet vinduer. Derfor manglet jeg gardiner og måtte bruke et hvitt teppe som så vidt klarte å skygge for sola. Jeg ser på vekkeklokka mi og ser tilfeldigvis speilbildet mitt i skjermen..

Hvem er du? Buddah!?

Jeg kryper raskt inn under dyna igjen. Både ben, armer og hodet krøpet sammen til en liten ball i mørket, under sengetøyet med blomster på. Og atter en gang tenker jeg; hvorfor meg? Hvorfor skal ikke jeg få lov til å dra på kino med vennene mine? Hvorfor skal akkurat jeg ikke få lov til å gå rundt i byen med en jeg liker? Hvorfor får ikke jeg se han rett i øynene? Hvorfor skal jeg bli hindret sosialt? Hva har jeg gjort deg?

Av irritasjon begynner jeg å dra ansiktet mitt i alle veier. Huden strekkes så langt opp til pannen at det svir. Jeg lager et liten raspende lyd av at jeg klør forsiktig på kinnet. Etterhvert blir kløingen værre og mer intens. Jeg ender opp med å skrape meg opp til blods i håp om at det skal være en annen person under huden på meg. FAEN, så vondt det er!

Den spanske flue (Med sand i bikinien) Del 1

2006-07-22T03:14:00.000-07:00

Den 1. Juli dro jeg til Spania. Offh.. Her skal jeg liksom skrive om alt som skjedde. Orker ikke tanken engang.. vent litt. HUUUSAAAAH! I'm finding my happy place. Sånn.

Spania er et svært...Æsj. Vet ikke hvor jeg skal starte.. Okej. Der.

Spania er et svært religiøst land. Kulturellt også. Taxi sjåførene har kjære Santa Maria hengende i speil og tak, sammens med en taxikalender og en prismappe. Og jeg kan love deg at vi brukte halve ferielønna til å kjøre taxi! 16 euro heeer, 20 euro deeer.. Og fordi drosjing var en stor del av ferien så må jeg bare si at; på turen møtte vi mange forskjellige type..tja..eh..sjåfører. Noen gamle, noen unge, noen svenske og noen testosteronbomber. Når jeg tenker meg om er alle spanjoler testosteronbomber.. Eller.. Alle gutter er testosteronbomber.. Spanjoler er mere som testosteronbomber med solstikk..
"I think Spanish taxi drivers are great, as long as
you agree with them! And
if you don't agree or feel like they're begin
particularly obnoxious, you can
just wind them up some more by
disagreeing!"

Helt fra vi ankom flyplassen i Malaga har spanske mannfolk siklet etter Marielle. Engelskmenn fra Wales var heller inget unntak. Vi var nærmest tre familier som haiket frem taxier som skulle kjøre oss til leiligheten. Vi trengte 3-4 taxier og vi hørte sjåførene skreik som søren til hverandre. "Hva faen trenger de 4 taxier til??" ..mistenker vi ihvertfall.. Jeg tror forøvrig taxien mamma, Tone, Marielle og jeg satt i ble en hau billigere. Tror vi betalte 3/4 av den egentlig prisen. Er utrolig hvor mye 3 blondiner kan få til bare ved å veive på håret..
"Spanske menn har også inntrykk av at blonde
jenter er åpne for alt
og tenker kanskje som Austin Powers: «Great legs, wonder
when they open?».
Til deg sier han bare «hola guapa» (hei vakre kvinne) og
sender deg et
varmt, bydende blikk. De mørke øynene og den forførende
henvendelsen rister
fort liv i jenter som hungrer etter et møte med en sterk
mann som vet å ta
grep."

Jeg synes det var hysterisk moro på markedene, selvom ikke kjære Marielle fikk mye ro. Det var tett i tett med boder, der de solgte sprayflaske med vifter, klokker, solbriller, masse skrap som de har stjålet fra barna sine eller noe, klær og "designer"-vesker. Jeg måtte som vanlig betale til full pris slik som pappa, mens Marielle pruter seg rikere.
Mens jeg nyter stillheten bak store, sorte solbriller, uten noen fremmede som flørter, ser jeg Marielle sliter seg gjennom et par mannfolk som ikke får øynene vekk fra henne. Den så altfor stille selgeren pratet plutselig som en foss..

"Du! Marielle! Sjekk heeer'a!" var vel egentlig det jeg prøvde å få frem da jeg hadde planlagt en reddningsaksjon. Men ordene kom liksom aldri ut. Hun kom seg heldigvis ut av klemma på egenhånd til slutt. Sorry my love!

Og når vi først er inne på irriterende skadedyr;
"Mens vi må bruke tunga til å smake, har fluer nemlig
smaksceller over hele kroppen – beina inkludert. Og hvis flua kjenner søtsmak,
stikker den automatisk ut sugesnabelen for å suge opp godsakene."

Hvis de er så sinnsykt intelligente, hvorfor flyr de da inn i den geniale lilla-lysende neon lykten som svir dem på sekundet? Suckers.. På tre uker innvaderte de bena mine, (for ikke å glemme Ante sine ben!) Den bakte poteten jeg spiste en tirsdags kveld, salaten jeg hadde til kyllingen, og rett og slett all annen digg grillmat vi hadde hjemme ved leiligheten. Vi setter oss ned i sola i hagen første dagen, og til mamma sin glede setter det seg en flue på benet hennes. Og gjennom hodet hennes flyr det en vakker, fristende tanke: "Jaaaa, det kiiileeer! GÅ PÅ MÆÆII!!" Det tok ikke lang tid før flua satt tenna..eller.. sugekoppen sin, eller whatever, rett neddi huden på henne, og skriket lager ekko langt inni jungelen ved siden av. Mamma liker ikke kile-kjæledyrene sine lenger.

"Minst 30.000 ferierende langs Middelhavet har
brent seg på
maneter i sommer. Nå har spanske myndigheter stengt flere
strender og advarer
turistene mot å bade."

Jeg saa jo at de fantes!! "Liker du brennmaneter duu Marielle? Nei, det gjør ikke jeg heller. Finnes de her? Harru sett noen? HÆ? HVOR??" Jeg haaater brennmaneter! Anyway; Vi tilbragte et par dager på stranden. Solen er heitere, man får sinnsykt shiilløøh etter sånn ca 6,5 minutter og man får servert cola til solsengen. (Colatingen var ikke noe god. Det var BARE kullsyre i den.) Etter å ha snudd solsengen rundt en hel gang, altså vært der en dag, var man utørket, brent og sulten. Vi tilbragte dagene på Bounty-, Happy-, ogenstrandjegikkehuskernavnetpå-beach! På stranden i Marbella var første gang vi fikk solsenger helt nede ved strandkanten. Ja, vet det var mye å rope hurra for! Vi var tilstede i 9-10 tiden så var kanskje ikke så rart at de var ledige. Vi legger oss ned, tar opp solkremen og får øye på små, svarte..Ting!! De er ooveralt! På solkremen, iii solkremen, på armene, bena, ansiktet.. det bare regnet svarte...tiing! Vi fant ut av at det var små insekter som levde i sanden, og som hoppet på alt de måtte finne for å klare å irritere folk. Vi smøørte oss inn med solkrem som ærlig talt var blandet grundig med svarte, små insekter. Yummi! Det ble heldigvis bedre etterhvert som folk begynte å løpe og tråkke i sanden. Step on them!

Ma´laga er en by som betar deg langsomt og ikke innbyr til et raskt besøk. Det er en by du må trenge inn i. Og se, da åpner den seg i trange gater og små plasser og kilometerlange strender som strekker seg ut fra byens sentrum.

Málaga har alltid vært den tøffe, anarkistiske arbeiderklassefetteren til elegante, aristokratiske Sevilla. Det er fremdeles et ordtak i Spania: - Hvis du dreper en kongelig, så søk tilflukt i Málaga.

Den er mer spansk og langsom i rytmen enn noen annen storby langs middelhavskysten, travel i morgentimene, slumrende i heten midt på dagen før den sitrer av liv i de farvemettede timene når dagen svinger seg inn i en hektisk kveld. Derfor er den mer tiltrekkende for spanjoler enn for tradisjonelle solkystturister.

På kvelden flytter livet rundt Calle Granada. Ved midnatt åpner flere barer og dansesteder rundt Plaza de Uncibay. Gatene er fulle av stående uteservering, stemningen høy enda natten såvidt har begynt. Salsaen tyter ut av dirrende høyttalere. Når de første grønnsakleverandørene kommer til det nedslitte Atarazanasmarkedet, flokker de siste festløvene seg hjem for å sove.
Men Málaga sover aldri.

Psykens lille treningsøkt.

2006-06-26T08:10:00.000-07:00

Jeg setter meg ute i solen, helt alene. Ingen lillebror, ingen venn av lillebror, ingen gamle, sure naboer. Bare meg og den stygge, brune billa som ikke lar meg være. Det er utrolig varmt ute (muligens fordi jeg har på meg jeans og LA City Angels T-skjorte), og man bare måå sitte ute, selv om jeg ikke får lov. Ingen grevling under huset kan få meg inn igjen nå. Jeg setter meg ned i strandstolen, med skriveblokk og filtpenn. Målet er å fylle ut en halv side med positive ting om meg selv, og "jage" bort det negative som har stått på play og replay i en ganske god stund nå.

Innendørs kan jeg høre brodern skrike og hyle, og jeg er overlykkelig over at jeg ikke befinner meg i samme rom akkurat nå. Jeg grubler ganske lenge over positive ting om meg selv. Jeg har ikke blitt bitt av en mygg siden jeg var ti år gammel, MYGGEN liker meg ikke engang. Hvorfor akkurat meg av milliarder av milliarder av mennesker? Jeg har begynt å skylde på dårlig karma. UNNSKYLD for at jeg lugget deg da jeg var seks år gammel! Dette er hva jeg får igjen. I hope you're happy(!)

Jeg tror denne vær-positiv-lista kan vente tre uker. Da har jeg kommet hjem fra Spania, og jeg regner med at mange problemer har løst seg. Da har man forhåpentligvis fått "jobbet med brunfargen", fått leilighet (Kontrakten går ut i daaag, you bastard!), stresset ned, drukket spansk kloakkvann, Yummi! ..også en del andre smarte ting.

Jeg har forøvrig fått meg en utrolig digg jobb. Hadde første arbeidsdag for 2 dager siden. Endelig får jeg gjøre det jeg digger mest av alt, og i tillegg få penger for det. Jeg underviser og spiller musikken så høyt at jobben får klager fra bissniss-nissen i 2. etasje. Så høyt har jeg aldri fått spille musikken hjemme, og det er SÅ DIGG! Også også Jooo, pga sånn sjuukt høy musikk må jeg bruke sånn kul mikrofon. Løv it! drøm drøm drøm drøm drøm.
Frank, som sto i resepsjonen den dagen skulle hilse på meg. Og han er HUGE! Han turte såvidt å håndhilse på meg. Han får fem Maritahender i hans ène hånd. Skjøre, SKJØRE Marita!
----------------------------------
Takk for at du får meg til å tenke positivt og fremover. Takk for at du alltid får meg til å føle meg bedre. Det er digg å være hos deg, og ha vært hos deg. Takk for at du forstår meg, og gjør masse for å hjelpe meg. Tror ikke du er klar over hvor mange mennesker du hjelper gjennom vanskelige tider og med problemer de har lidd av i hele sitt liv. Du har gjort ting værre enn de er. Men det har du gjort med vilje fordi du vet ting ordner seg etterhvert. Så selv om ting er et helvette for øyeblikket, så holder jeg min egen fatning og stoler på deg. Hvis ting virkelig fikser seg etter dette, skylder jeg deg livet..

Bodycontact i Lillestrøm

2006-06-14T07:06:00.000-07:00

Byfesten er alltids en stor annledning i Kulturbyen Lillestrøm. (Heh.. "Byen"). Uansett; Alle gater, kriker og kroker fylles opp med boder med ting, tang og dingsebomser. Dingledangler som Marionetter, lightere, mobildeksler, navnarmbånd, solbriller, katter på batteri, bikkjer på batteri, Hula-Hula dame på batteri osv, JALLA JALLA! I år har i vært så heldige at vi har fått inn DDE, og Trang Fødsel som underholdning en av dagene. Ja du leste korrekt, DDE.. Sjela mi sier at du jublet inni deg nå. Jepp. I tillegg presterer de å stappe to, tre, sju, tusenogto karuseller på fortauer og lignende. JAA, Hoppeslott!! Lilla er det tilåmè!

Jeg digger byfesten, men det begynner å bli en smuuule trangt. Flere mennesker, og flere fasiliteter. Dææ' kke plass! Klamt, trangt og intimt to the max.. Samtidig blir det et must å dra ned dit hvert eneste år, også kjøper man masse "driit" som man bare bruker den ene dagen. Men det er litt koselig også, åjodda! Møter Mange man ikke har sett på flere år åssåviare.

I år var planen å vise seg litt frem på byfesten. Så jeg og Niña Capasidad ringte litt rundt, men inget svar, så det dreit man i. Jepp. Dansere hadde de vel nok av uansett.. Blant annet to jenter som sto på fortauet i røde kostymer. Byfesten Ruler. høhø.

En direkte men hårfin grense til gal - Del 1

2006-06-09T12:06:00.000-07:00

I over 2 år nå har jeg gjemt meg bak en magisk boks som gjør alt mye enklere. I tillegg har jeg hatt et vidunder program med navn "Paint shop". I hele 2 år har jeg gått med en maske jeg hater og som jeg ikke klarer å bli kvitt, fordi jeg er blitt hekta og den vil ikke slippe taket. Eller nei.. er redd for å miste den å se det endelige resultatet. Det er en ond sirkel som jeg er kommet inn i, men som jeg trenger for å komme meg til og fra skolen, og oppholde meg der hver eneste dag. Jeg trenger den for å gå inn i en dansesal og for å prøve å gjøre mitt beste. Selv om jeg bare blir like ufokusert hver gang. Jeg kan ikke stå for langt frem og ikke for mye til venstre eller høyre. Midt på, passer meg bra. Jeg hadde planer om å danse meg fiint lett gjennom skolen, dra til utlandet, BLI DER og virkelig gjøre det jeg har drømt om siden jeg var 3 år gammel. Men nå.. Jeg kunne ikke gitt mer blaffen. Og det er det som er så skummelt. Da har jeg liksom ikke noe mer. Ingen flere drømmer, ingen flere mål og ingenting å forsøke å leve opp til.

Det hjelper ikke lenger å klype meg selv i armen og si "skjerpings din pyse!" ..Nå bare fornærmer jeg meg selv.. Og det kan da ikke være helt stabilt. "Hei, Jeg heter Marita, og jeg slenger dritt til meg selv.." Jeg er lei av å gå rundt å late som, jeg er lei av å gå rundt å ikke vite hvem jeg er og hvordan jeg er. Speilbildet er helt på trynet. Det virker som om jeg står opp om morgenen og har glemt kvelden før hvem "Marita" er, og at jeg ikke kjenner meg igjen. "Hehey, hvem er du?" ..Jeg er lei av å prøve å leve opp til noe som er umenneskelig. Perfeksjon. Det tærer psykisk og det er noe ingen kan klare. Å bli likt av alle. My ass. Eneste jordiske, menneskelige perfeksjonen jeg kan tro på, er at man kan være perfekt for en person og to personer kan være perfekte for hverandre; Ikke alle som har satt sine ben på denne planeten. Hva var det jeg tenkte på? Det har vært slitsomt fordi jeg alltid har vært så langt unna det jeg har sett på som "et feilfri menneske". Jeg har følt at menneskene rundt meg takler situasjonen så mye bedre enn meg. All stresset, so little time.. Men igjen, så har kanskje ikke de slitt med samme ting og kan ha konsentrert seg om andre ting.

Hjertet er delt inn i små biter. Èn del for en lykkelig familie, èn del for en eller annens kjærlighet for sin kjære, èn del for vellykket utdannelse og et bra ståpunkt som gir deg gode utsikter for resten av livet og èn del for vennskap. Har du disse i orden, så er som regel siste del fullkommen også, nemlig ditt eget bilde av deg selv. Men hva om man ikke har alt man trenger hjemme, kjærligheten går rett vest, skole og karakterer man frykter og et vennskap til noen som ikke ser ut til å holde. Nei, da ser det ikke så bra ut for det siste kapittelet heller.. Man er i fare for å bli anonym og ikke vite hvem man selv er. Heldigvis har jeg noen helt fantastiske venner, der bare et smil kan smitte over selv om jeg går rundt på en solskinnsdag med en stor sort regnværssky over meg. Og det er utrolig digg. Det er sinnsykt hvor mye en uventet klem fra en jeg ikke engang kan huske at jeg har fortalt noe til kan gjøre med resten av dagen. Takknemlig? JA.

.. I oppbevaringsboksen på togstasjonen ligger fremdeles skolebøkene som var for tunge til å bære hjem. Og bussen..deen vaar.. eeh.. full? Noen dager så har det gått litt "hull" på denne betryggende masken man har når man går blant mennesker, da tyr man til den lange gåturen hjem, store solbriller og unngår bussen. Sånn generelt er sosiale arrangementer også ganske utelukket. Uansett hvor sykt det høres ut, så setter man faktisk pris på at overkåte trailersjåfører plystrer når de kjører forbi eller får et (kvalmenes) "flørtene" blikk fra Lillestrøms største klyse.

"Hvorfor melder du deg ikke på Dansefeber?" Nei, fordi jeg frykter dommerne og alt det som surrer oppi hodet deres. Når det gjelder dans, så er det det eneste jeg føler meg "trygg" på. Hvem som helst kan komme å se på en danseforestilling eller lignende fordi jeg er så sikker på det jeg gjør der og da. Dette er det eneste tema jeg føler jeg kan oppnå noe i, føler meg brukbar og at dette er noe jeg kan. Allikevel risikerer jeg ikke å få "Nei, du er ingen danser og du kommer aldri til å bli det. Hva gjør du her?" slengt i trynet. Mulig jeg har lave tanker om meg selv, om visse ting.. men sjansen tar jeg ihvertfall ikke. I'll rather not know.. Jeg vil heller gå rundt med et falskt håp om at jeg i det minste kan klare det, enn å få drømmen knust som 18 åring. I tillegg danser jeg ikke for moroskyld lenger. Jeg danser for å gjøre familien tilfredstilt med karakterne men også i et håp om at jeg får tilbake dansegleden tilbake etterhvert, med tanke på at dette er det eneste I'm good at osv..

Jeg føler jeg blir gal, fordi hjernen min består av skuffer og skap men ingen orden. Tankene dekker gulvet, så jeg ser ikke engang hvor jeg tråkker, og konsekvensene som kommer ut av det hvis jeg tar et feil skritt.

Huh? ID? nei, ikke her..

Ondskapens overnatting

2006-06-03T08:22:00.000-07:00

Nå er det det FJERDE året på rad som du har overnattingsbursdagselskap. BARE for å være jævelig, og det er så lættis! Du slenger folk som ikke kjenner hverandre oppi samme seng, fordi "det er sånn man gjør på overnattingsbursdag! Helt sant!" HAHA
Jeg vedder på at du ler godt og ondt inni deg når en av de sier: "Nei, seriøst.. Jeg legger meg på gølvet isteden for jeg ass." og du slenger tilbake: "Nei, faen. Da får du bare dra hjem!"

Du ler høyt og lenge til du blir helt rød i trynet i 2 timer før dere skal legge dere, over at de i samme trange seng klager om plassen og hvor sjukt irriterende det er å ligge med en ukjents tåfis i ansiktet. Ligge ben mot ben er en fin ting, for all del. Der ligger du.. i den SHVÆÆRE senga, helt alene og nærmest besvimer av latter. Plutselig braser du ut: "Nei, serriøsst gutta! Nå er det ikke moro lenger. NATTA!" ehm..hæ?

De er bestevennene dine, så de KAN IKKE si nei. Har det slått deg at de muligens grøsser og tenker "Hvem i pokker må jeg dele pute med i åår!!?" hver gang du ringer dem 1. Juni for å invitere dem på overnatting? Jeg ler meg i hjeeeel..(!!)

Men jo. Gratulerer med dagen, og ha det moro med pølsefest og hei-her-er-kompisen-min-og-dere-skal-dele-seng-i-natt-spleisingen din. Synes du ikke de begynner å bli såpass gamle at det begynner å bli EN SMUULE pinlig med det der? Jo, selvfølgelig vet du det.. hvis ikke hadde du feiret bursdagen din anerledes.. hoho!

Men nå følte jeg meg bare slem. For du er egentlig VELDIG allright <3 ..men du vet dette er sannheten, du elsker det.. LE LE LE!!

ATTENSJØNN PLIIS!

2006-05-31T10:32:00.000-07:00

Man er en dansegal lykkepille på prozac.
Man er en med ræææv humor.
Man ler av seg selv, når ingen andre gjør det.
Man er gal.
Man danser ..HELE TIDEN.
Man tenker ut en ny dansekombinasjon ..Når man ikke burde.
Man blir aldri provosert.
Man har selvironi.
Man kjøper nye cd'r ..FOR ofte.
Man blir blakk... Og ikke fullt SÅ blakk.
Man får problemer.
Man får seriøøse problemer.
Man blir driti ut.
Man blir skikkelig driti ut.
Man går tomt for batteri.
Man går på ekstrabatteriene.
Man lener seg på sidemannen.
Man sovner i norsktimen.
Man sovner i SPAAANSKTIIMEEEN!
Man sovner i samfunnslæretimen.
Man sovner i engelsktimen.
Man sovner IKKE i geografitimen.
Man sovner en smule i eldre-historie timen.
Man sovner i alle timene en lærer bruker powerpoint.
Man sovner i alle timene en lærer bruker overhead.
Man sovner i alle timene en lærer slår av lyset.. Which is de timene de bruker powerpoint og overhead.
Man faller i en dyyp søvn når de slår av lyset. JA! Det var såånn det var.. *zZZz*
Man lar seg irritere av grønne menn.
Man lar seg irritere av spøkelser.
Man lar seg irritere av diverse overnaturlige evner. (eeh.. som Charmed og sånn!)
Man lar seg irritere av folk som sleiker lærerne laangt opp etter ryggen.
Man lar seg irritere over at folk du kjenner som kjenner folk du kjenner.
Man får problemer igjen.
Man får seriøse problemer igjen.
Man får seriøseste problemer.
Man forelsker seg.
Man plusser på litt mer problemer.. Begynner å hjelpe på nå ja.
Man skaffer hjelp som egentlig ikke hjelper så mye.
Man gjør et nytt forsøk.
Man prøver å holde ut.
Man stryker hele VK1.
Man liker seg ikke like mye hjemme.
Man håper.
Man håper på positiv oppmerksomhet.
Man håper på en oppmerksomhet. Uansett which kind of oppmerksomhet.
Man håper på bedre helse.
Man håper på at uflaksen snart skal snu.
Man ser frem til ting.
Man ser frem til sommerferien.
Man ser frem til oppladningen av de menneskelig Duracellbatteriene man en gang hadde.
Man ser frem til No more problems.
Man ser frem til en ny start.
Man ser frem til et nytt skoleår. Eller ikke.
Man drømmer.
Man drømmer opp litt lettere tider.
Man drømmer om å være en annen en.
Man drømmer om å være den skarpeste kniven i skuffen. Og ikke bare være den passe slipte.
Man drømmer om å være den fineste, blankeste kniven også..
Man mister litt håp..
..og litt til..
..og litt til..
Man ser kanskje, sånn ca, muliigens, mer eller mindre, tvilsomt men kanskje et lite lys.
Man er sliten.
Man er ubrukelig.
Man er hva man spiser.
Man er en brødskive med smør, salami (Gjerne fra Gilde) og gulost.
Man er et glass med vann.
Man er en paracet. En søt liten en.
Man er en allergipille.
Man er vannmelonbiter.
Man er et eller annet digg fra kantinen.
Man er en Iste.
Man er en KickLakris.
Man er en slags pastatallerken.
..En pastatallerken til..
Man er et glass melk.
Man er et eple. Et surt eple.
Man elsker Sissel.
Man elsker Madeleine.
Man elsker Marte.
Man elsker andre spesielle personer som gjør ganske mye flott for en, og de vet ikke hvor mye.
Man er takknemlig for alle man er elsket av, og elsker de tilbake.
..Og; "jeg er glad i deg" burde blitt nevnt mye oftere, så det er lettere å takle når det først kommer. SUPRISE! Jeg er glad i deg..

Man angrer på mye.
Man skulle ønske man kunne snurre klokka tilbake... Noen år..

Man har den lille energikulen inni seg enda. Den bare gjemmer seg litt. Fordi det ble for mye negativt å takle på èn gang.
Man tror stresset skremte den.. Ganske masse.

Den interne gjestebokmeldingen

2006-05-31T09:12:00.000-07:00

Heja NordlandsSissel <3

Du må skrive mere på bloggen diin assa.. Om kvardagen din og slikt:)Også skal du få nytt OPPDATERT bilde av meg..Åjadda:) Jeg sitter her i timen med gale, fnisende og overglade mennesker. Synd det ikke smitter over. Jeg tror Treider setter alt på hodet. Ting man ler av blir drit kjipt og irriterende og det som er irriterende gjør oss gale og vi bare friker ut. Ikke bare èn gang, men Etthundreogfemtito ganger. Akkurat nå er det noen som har klart å gå inn på oldisporno og fniser av det, og spør om mer.. Må si jeg trakk en smule på smilebåndet.. Jeg leste nettopp horoskopet mitt: "den 31. er du der du VIL være. I himmelen!" Ja, sæælii!! jeg skal TA den redaktøren og trampe (Ikke henne, ikke han, men..) DET på tåa og løpe skikkelig fort. Løgn! Shikkelig LØGN! makan..

Noen ganger skulle jeg ønske skole ikke fantes, at jeg var et skikkelig datanerd. (Nei, jeg er ikke et datanerd fra før av. Man nerder når man spiller CS eller Warcraft, og det gjør ikk jeg nemlig, for det sa Andreas. jeg spiller så vidt Tetris på 123spill.) Jeg vil rømme hjem. Hjem til CS, microbølgeommen og COlaen som jeg ikke egentlig har. Hva som helst enn å sitte å høre på hvor trashy engelskprosjektet mitt var..

HM? HÆ? Høørte jeg nettopp det landet jeg ikke skal høre!? Ja, tenk det gjorde jeg.. I tillegg kom det fra feil person. *Være mystisk og intern* Jeg gleder meg til du tar over verden jeg. Det blir nok bra. Synd du ikke gjør det nå da. Jeg mener; tenårene er jo enkli det du skal fjerne når du tar over verden, i tillegg til NOEN folk som ikke har norsk statsborgerskap. NOEN. Men jeg får ikke oppleve det. Jeg vil oppleve det nå!! ..Men jeg skal være glad på de fremtidligere tenåringene sine vegne. Virkelig. Jeg lover!

..Jippi! Jeg elsker at en VISS person maser om at han kjeder seg så jævlig. Jeg elsker måten han slår av pcn min på og drar ut ledningene på.. NAJ! Det var en kødd!! Fjern DET!
Jeg er glad i deg og alt skal ordne seg for oss i sommer:) jeg lover *nikke*

Klemmer fra The Marionettes-Crew ^^,